Josva 22:33
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Dette behaget Israels barn, og Israels barn priste Gud. De hadde ikke lenger i sinne å dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Saken var god i israelittenes øyne, og israelittene velsignet Gud, og de bestemte at de ikke skulle dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet som Rubens sønner og Gads sønner bodde i.
Dette behaget israelittene, og israelittene priste Gud; de sa ikke mer at de ville dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet der Reubens og Gads sønner bor.
Israelittene var tilfredse med svaret. De priste Gud og lot være å marsjere mot dem med våpen for å ødelegge det landet som Ruben og Gad bodde i.
Og det var godt i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de tenkte ikke på å gå opp mot dem i strid for å ødelegge landet der Reubens barn og Gads barn bodde.
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Dette var godt i Israels barns øyne, og Israels barn priste Gud. De sa ikke mer at de skulle dra ut for å føre krig mot dem for å ødelegge det landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
The Israelites were pleased with the report, and they praised God. They no longer talked about going to war against them to destroy the land where the Reubenites and the Gadites lived.
Rapporten tilfredsstilte Israels barn, og de priste Gud og sa ikke noe mer om å dra opp med en hær for å ødelegge landet som rubenittene og gadittene bodde i.
Og det Ord var godt for Israels Børns Øine, og Israels Børn lovede Gud; og de sagde ikke, at de vilde drage op over dem til Strid, til at fordærve det Land, som Rubens Børn og Gads Børn boede udi.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og saken behaget israelittene, og israelittene lovet Gud og hadde ikke lenger noen tanke om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
And the thing pleased the children of Israel, and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land where the children of Reuben and Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Det gledet Israels barn, og Israels barn velsignet Gud. De talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Israels barn var glade for dette; og de priste Gud, og hadde ikke mer tanke på å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge deres land.
And the thing{H1697} pleased{H3190} the children{H1121} of Israel;{H3478} and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288} God,{H430} and spake no more{H559} of going up{H5927} against them to war,{H6635} to destroy{H7843} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and the children of Gad{H1410} dwelt.{H3427}
And the thing{H1697} pleased{H3190}{(H8799)}{H5869} the children{H1121} of Israel{H3478}; and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288}{(H8762)} God{H430}, and did not intend{H559}{(H8804)} to go up{H5927}{(H8800)} against them in battle{H6635}, to destroy{H7843}{(H8763)} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and Gad{H1410} dwelt{H3427}{(H8802)}.
Then were the children of Israel well cotente with the thinge. And they praysed the God of Israel, and sayde nomore that they wolde go vp agaynst them with an armye, to destroye the londe that the childre of Ruben and Gad dwelt in.
And the saying pleased the children of Israel: and the children of Israel blessed God, and minded not to goe against them in battell, for to destroy the land, wherein the children of Reuben, and Gad dwelt.
And the saying pleased the children of Israel, and they blessed God, and dyd not entende to go agaynst the in battell, and to destroy the lande which the children of Ruben and Gad dwelt in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the children of Israel were pleased about this; and they gave praise to God, and had no more thought of going to war against the children of Reuben and the children of Gad for the destruction of their land.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
The Israelites were satisfied with their report and gave thanks to God. They said nothing more about launching an attack to destroy the land in which the Reubenites and Gadites lived.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29 Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort i dag fra Herren, ved å bygge et alter for brennoffer eller grødeoffer eller slaktoffer utenom Herrens, vår Guds, alter, som står foran hans tabernakel.'
30 Og Pinhas, presten, og lederne for forsamlingen, Israels tuseners ledere, som var med ham, hørte de ord som Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme hadde sagt, og de syntes godt om det.
31 Og Pinhas, Eleasars sønn, presten, sa til Rubens sønner, Gads sønner og Manasses sønner: 'I dag vet vi at Herren er blant oss, fordi dere ikke har gjort dette troløshet mot Herren, og så har dere frelst Israels barn fra Herrens hånd.'
32 Og Pinhas, Eleasars sønn, presten, og lederne vendte tilbake fra Rubens sønner og Gads sønner fra Gileads land til Kanaans land, til Israels barn, og rapporterte til dem.
21 Og Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme svarte og sa til Israels ledere:
1 Og mye buskap hadde sønnene til Ruben og Gad, svært mange; og de så landet Jaser og landet Gilead, og se, stedet egnet seg for buskap.
2 Og sønnene til Gad og Ruben kom til Moses, Eleazar presten, og høvdingene i forsamlingen, og sa:
9 Og Rubens sønner, Gads sønner og halvparten av Manasses stamme vendte tilbake og gikk bort fra israelittene ut fra Shilo, som ligger i Kanaans land, for å dra til Gilead, landet de hadde fått som eiendom, etter Herrens befaling gjennom Moses.
10 Og de kom til områdene ved Jordan, som ligger i Kanaans land, og Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme bygde der et alter ved Jordan – et stort og synlig alter.
11 Og israelittene hørte om det og sa: 'Se, Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme har bygd et alter, rett overfor Kanaans land, ved Jordan, ved passasjen for israelittene.'
12 Da israelittene hørte om det, samlet hele forsamlingen seg i Shilo for å dra opp mot dem i krig.
13 Og israelittene sendte Pinhas, sønn av Eleasar, presten, til Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme i landet Gilead,
15 Og de kom til Rubens sønner, Gads sønner og halve Manasses stamme i landet Gilead og talte med dem,
34 Og Rubens og Gads sønner erklærte at alteret skulle være et vitnesbyrd mellom oss om at Herren er Gud.
29 og Moses sa til dem: ‘Hvis sønnene av Gad og Ruben går over Jordan med dere, hver væpnet for strid, foran Herren, og landet blir vunnet foran dere, da skal dere gi dem Gileads land som eiendom.
30 Men hvis de ikke går over med dere væpnet, skal de ha eiendom blant dere i Kanaans land.’
31 Og sønnene av Gad og Ruben svarte, og sa: ‘Det som Herren har talt til dine tjenere, vil vi gjøre;
32 vi vil gå over væpnet foran Herren til Kanaans land, men vår eiendom skal være hos oss på den andre siden av Jordan.’
33 Og Moses ga til dem, til sønnene av Gad, sønnene av Ruben, og til halve Manasses stamme, sønn av Josef, riket til Sihon, amorittenes konge, og riket til Og, kongen av Basan, landet med sine byer rundt omkring.
24 Nei, men av frykt gjorde vi dette, for å tenke: I fremtiden kan deres sønner si til våre sønner: Hva har dere med Herren, Israels Gud?
25 For Herren har satt en grense mellom oss og dere, Rubens sønner, Gads sønner – Jordan. Dere har ingen del i Herren – slik vil deres sønner få våre sønner til å slutte å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: La oss forberede og bygge et alter for oss selv – ikke for brennoffer eller for offer –
4 landet som Herren har slått ned foran Israels menighet, er et land for buskap, og dine tjenere har buskap.’
5 Og de sa: ‘Hvis vi har funnet nåde i dine øyne, la dette landet bli gitt til dine tjenere som eiendom; før oss ikke over Jordan.’
6 Og Moses sa til sønnene av Gad og Ruben: ‘Skal deres brødre gå i krig mens dere blir her sittende?
7 Og hvorfor vil dere motvirke Israels sønner fra å gå over til landet som Herren har gitt dem?
25 Og sønnene av Gad og Ruben talte til Moses, og sa: ‘Dine tjenere vil gjøre som min herre befaler;
26 våre barn, våre koner, vår buskap, og all vår eiendom, skal være der i byene i Gilead.
12 Og Rubens sønner, Gads sønner og halvparten av Manasses stamme krysset over, organisert i grupper, som Moses hadde sagt til dem,
8 Vi tok deres land og ga det som arv til Rubenittene, Gadittene og halve Manasse stamme.
12 Denne landet tok vi i besittelse, på den tiden, fra Aroer ved Arnon-bekken, halvdelen av Gilead-fjellet og byene, som jeg ga til Rubenittene og Gadittene.
1 Da kalte Josva til seg rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme,
16 Til Rubenittene og Gadittene ga jeg fra Gilead til Arnon-bekken, midten av dalen og grensen, til Jabbok-bekken, grensene til Ammonittene,
12 Og til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme sa Josva:
6 Moses, Herrens tjener, og Israels barn har slått dem, og Moses, Herrens tjener, ga det som eiendom til rubenittene, gadittene, og halve Manasses stamme.
1 Da så Bileam at det var godt i Jehovas øyne å velsigne Israel, og han gikk ikke som de andre gangene for å møte trolldom, men vendte ansiktet mot ørkenen.
2 Dette fordi de ikke kom for å møte Israels barn med brød og vann, men leide Bileam til å forbanne dem, men vår Gud gjorde forbannelsen til velsignelse.
29 Du skal ikke gjøre oss noe ondt, som vi heller ikke har rørt deg, og som vi bare har gjort godt mot deg, og sendt deg bort i fred. Nå er du Herrens velsignede.»
42 Og av Israels barns halvpart, som Moses hadde fordelt fra de som var i krigen,
14 for Rubens stamme har fått sin arv etter sine familier; og Gads stamme etter sine familier; og den halve Manasse stamme har fått sin arv.
22 og landet er vunnet foran Herren – da kan dere vende tilbake og være fri for skyld for Herren og for Israel; og dette landet skal være deres eiendom for Herren.
8 Med det har Rubenittene og Gadittene fått sin arv, som Moses ga dem på den tiden øst for Jordan, slik Herrens tjener Moses ga dem.
25 De tok med seg noe av landets frukt i hendene sine, brakte det ned til oss og rapporterte, og sa: Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.
18 Israels barn angrep dem ikke, fordi menighetens ledere hadde sverget dem en ed ved Herren, Israels Gud. Og hele menigheten knurret mot lederne.
43 Bezer i ørkenen, i slettelandet til Rubenittene; og Ramot i Gilead for Gadittene; og Golan i Basan for Manassittene.
25 Gud så israelittene og brydde seg om dem.
23 Grensen til Rubens barn var ved Jordan; dette var arven til Rubens barn etter deres familier, byene og landsbyene deres.
16 Og de nærmet seg ham og sa: ‘Vi vil bygge folde for buskapen vår her, og byer for barna våre;