Dommernes bok 11:30
Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Dersom du virkelig overgir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Dersom du virkelig overgir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Dersom du virkelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta ga et løfte til Herren og sa: 'Hvis du gir ammonittene i mine hender,'
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du virkelig gir ammonittene i min hånd,
Og Jeptah avla et løfte til Herren og sa: "Hvis du uten tvil gir ammonittene i min hånd,"
Jefta avga et løfte til Herren: Hvis du gir meg ammonittene i min hånd,
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du uten feil gir Ammon-folket i mine hender,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Om du uten forbehold leverer ammonittene i mine hender,'
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du uten feil gir Ammon-folket i mine hender,
Jefta avga et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir ammonittene i mine hender,
And Jephthah made a vow to the Lord: 'If you give the Ammonites into my hands,
Og Jephthah lovede Herren et Løfte og sagde: Dersom du giver Ammons Børn visseligen i min Haand,
And Jephthah vowed a vow unto the LORD, and said, If thou shalt without fail deliver the children of Ammon into mine hands,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Hvis du uten tvil gir ammonittene i mine hender,
And Jephthah vowed a vow to the LORD, and said, If you will indeed deliver the children of Ammon into my hands,
And Jephthah vowed a vow unto the LORD, and said, If thou shalt without fail deliver the children of Ammon into mine hands,
Jefta ga Herren et løfte og sa: Hvis du gir ammonittene i min hånd,
Jefta lovet Herren: 'Hvis du gir ammonittene i mine hender,
Jefta lovet et løfte til Herren og sa: Hvis du virkelig vil gi ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du gir ammonittene i min hånd,
And Iephthae vowed a vowe vnto the LORDE, and sayde: Yf thou wilt delyuer the childre of Ammon in to my hande,
And Iphtah vowed a vowe vnto the Lorde, and said, If thou shalt deliuer the children of Ammon into mine handes,
And Iephthah vowed a vowe vnto ye Lorde, & sayd: If thou shalt deliuer the children of Ammon into my handes,
And Jephthah vowed a vow unto the LORD, and said, If thou shalt without fail deliver the children of Ammon into mine hands,
Jephthah vowed a vow to Yahweh, and said, If you will indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah voweth a vow to Jehovah, and saith, `If Thou dost at all give the Bene-Ammon into my hand --
And Jephthah vowed a vow unto Jehovah, and said, If thou wilt indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah vowed a vow unto Jehovah, and said, If thou wilt indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah took an oath to the Lord, and said, If you will give the children of Ammon into my hands,
Jephthah vowed a vow to Yahweh, and said, "If you will indeed deliver the children of Ammon into my hand,
Jephthah made a vow to the LORD, saying,“If you really do hand the Ammonites over to me,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31da skal det som kommer ut av døren til mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og det skal jeg ofre som brennoffer.'
32Så dro Jefta over til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren overgav dem i hans hånd.
33Han slo dem fra Aroer til nærheten av Minnit, tjue byer og til Abel-Keramim, og det var et stort nederlag. Så ble ammonittene undertvunget foran Israels barn.
34Da Jefta kom hjem til Mispa, se, da kom hans datter ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken sønn eller datter unntatt henne.
35Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter, du har knust mitt hjerte og brakt stor sorg over meg. For jeg har avlagt et løfte til Herren og kan ikke ta det tilbake.'
36Hun svarte ham: 'Min far, du har avlagt et løfte til Herren. Gjør med meg som du har lovet, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.'
27Jeg har ikke gjort deg noe ondt, men du gjør ondt mot meg ved å kjempe mot meg. Herren, Dommeren, skal i dag dømme mellom Israels barn og ammonittene.'
28Men kongen av ammonittene ville ikke høre på Jeftas ord som han hadde sendt til ham.
29Da kom Herrens ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, gikk til Mispa i Gilead og derfra gikk han videre mot ammonittene.
1En mann fra Efraim ropte høyt og krysset nordover. Han sa til Jefta: 'Hvorfor dro du for å kjempe mot ammonittene uten å kalle oss til å dra med deg? Vi vil brenne huset ditt ned over deg med ild.'
2Jefta svarte dem: 'Jeg og mitt folk lå i alvorlig strid med ammonittene, og jeg ropte etter hjelp til dere, men dere kom ikke og reddet meg fra deres hånd.'
3Da så jeg at dere ikke ville hjelpe meg, så jeg satte mitt liv på spill og dro for å kjempe mot ammonittene, og Herren gav dem i min hånd. Hvorfor har dere da kommet opp mot meg i dag for å kjempe?'
4Jefta samlet alle mennene fra Gilead og kjempet mot Efraim, og mennene fra Gilead slo Efraim fordi de sa: 'Dere gileaditter er flyktninger blant Efraim og blant Manasse.'
1Jefta fra Gilead var en mektig kriger. Han var sønn av en prostituert, og Gilead var far til Jefta.
2Gileads kone fødte ham også sønner. Da disse sønnene vokste opp, jaget de Jefta bort og sa til ham: 'Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.'
3Jefta flyktet fra sine brødre og slo seg ned i landet Tob. Rundt ham samlet det seg en gjeng løse menn som dro ut sammen med ham.
4Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.
5Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.
6De sa til Jefta: 'Kom og vær vår fører, så vi kan kjempe mot ammonittene.'
7Jefta svarte de eldste i Gilead: 'Var det ikke dere som hatet meg og jaget meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?'
8De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Det er nettopp derfor vi nå kommer til deg. Kom med oss, så skal du kjempe mot ammonittene og bli leder for alle innbyggerne i Gilead.'
9Jefta sa til de eldste i Gilead: 'Dersom dere tar meg med for å kjempe mot ammonittene og Herren gir dem i mitt makt, skal jeg da bli deres leder?'
10De eldste i Gilead svarte: 'Herren er vitne mellom oss: Vi skal gjøre slik som du sier.'
11Så dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og fører over seg. Jefta sa da alle sine ord for Herren i Mispa.
12Jefta sendte budbringere til kongen av ammonittene og spurte: 'Hva har du imot meg siden du kommer for å kjempe mot mitt land?'
13Kongen av ammonittene svarte budbringerne: 'Israel tok mitt land da de kom opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå skal du gi det tilbake i fred.'
14Men Jefta sendte igjen budbringere til kongen av ammonittene
15og sa til ham: 'Dette sier Jefta: Israel tok ikke landet Moab eller landet til ammonittene.'
2Israel avla et løfte til Herren og sa: 'Hvis du gir dette folket i vår hånd, vil vi vie deres byer til ødeleggelse.'
36Så sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt.
2Moses talte med høvdingene av Israels stammer og sa: Dette er det ordet Herren har befalt.
3Hvis en mann gir et løfte til Herren eller sverger en ed for å pålegge seg selv et forbud, skal han ikke bryte sitt ord; han skal gjøre alt han har sagt.
1Nahash ammonitten dro opp og beleiret Jabesh-Gilead. Alle mennene i Jabesh sa til Nahash: «Inngå en pakt med oss, så skal vi tjene deg.»
39Etter to måneder vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde lovet i sitt løfte. Hun hadde aldri vært sammen med en mann. Og slik ble det en skikk i Israel:
40Hvert år drar Israels døtre ut i fire dager for å sørge over datteren til Jefta fra Gilead.
11Når Herren lar deg komme inn i kanaaneernes land, som han har sverget til deg og dine fedre at han ville gi deg, og han gir det til deg,
7Jefta dømte Israel i seks år. Så døde Jefta, gileaditten, og ble begravet i en av Gileads byer.
11Hun avla et løfte og sa: «Herren, hærskarenes Gud, hvis du ser din tjenestekvinnes nød og husker på meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren for hele hans liv, og ingen barberkniv skal røre hans hode.»
8For din tjener ga et løfte da jeg bodde i Gesur i Aram og sa: 'Hvis Herren lar meg komme tilbake til Jerusalem, skal jeg tjene Herren.'
1Og Herren talte til Moses og sa:
17Ammonittene samlet seg og slo leir i Gilead, og Israels barn samlet seg og slo leir i Mizpa.
18Folket, Gileads ledere, sa til hverandre: Hvem er den mannen som vil begynne å kjempe mot ammonittene? Han skal være leder over alle Gileads innbyggere.
16og sa: 'Jeg sverger ved meg selv, sier Herren, fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
5Så jeg kunne oppfylle eden jeg sverget deres fedre, å gi dem landet som flyter av melk og honning, slik det er i dag. Da svarte jeg og sa: Amen, Herre.
11Herren sendte Jerubba'al, Bedan, Jefta og Samuel og reddet dere fra de fiender som omringet dere, så dere bodde trygt.
16Han sa: 'En hånd på Herrens trone! Herren vil føre krig mot Amalek fra slekt til slekt.'
11Herren sa til Israels barn: Har jeg ikke frelst dere fra egypterne, amorittene, ammonittene og filistrene?
23Hvis vi har bygget oss et alter for å vende oss bort fra Herren, for å ofre brennoffer eller grødeoffer, eller for å ofre fredsoffer, da må Herren selv straffe oss.
12For at han i dag skal opprette deg som sitt folk og være din Gud, slik han har talt til deg og som han sverget til dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.