1 Samuelsbok 25:24
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: «La skylden være min, herre. La din tjener få tale til deg, hør din tjeners ord.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: «La skylden være min, herre. La din tjener få tale til deg, hør din tjeners ord.
Hun falt ned for føttene hans og sa: På meg, herre, på meg komme denne skylden! La din tjenestekvinne, jeg ber deg, få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun falt ned for føttene hans og sa: «På meg, min herre, på meg være skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.»
Så kastet hun seg ned ved føttene hans og sa: Skylden er min, herre. La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Så kastet hun seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden være min, og la din tjenerinne tale til deg og høre hennes ord.'
Hun falt for hans føtter og sa: Min herre, la denne urett komme over meg alene. La din tjenerinne få tale i ditt påhør, og hør din tjenerinnes ord.
Og falt for føttene hans og sa: På meg, min herre, la denne uretten komme over meg: og la din tjenestekvinne få tale i din påhør, og hør ordene hennes.
Hun falt ved føttene hans og sa: Min herre, la skylden bli på meg. La din tjener tillate å snakke til deg, og hør dine tjeners ord.
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun sa: «La denne uretten hvil på meg, min herre; la din tjenerinne tale for deg, og hør på mine ord.»
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden falle på meg! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør ordene fra din tjenestekvinne.
She fell at his feet and said, "My lord, let the blame be on me alone. Please let your servant speak to you, and hear the words of your servant.
Hun kastet seg ned for hans føtter og sa: 'På meg alene, min herre, vær skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Og hun faldt for hans Fødder og sagde: (Hør) mig, min Herre! denne Misgjerning skal være min; og Kjære, lad din Tjenesteqvinde tale for dine Øren, og hør din Tjenesteqvindes Ord.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: «Min herre, la skylden falle på meg alene! La din tjenerinne få tale til deg og hør på hennes ord.
And she fell at his feet and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be; and let your maidservant speak in your ears, and hear the words of your maidservant.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
Hun falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg være skylden. La, vær så snill, din tjenestekvinne tale til deg, min herre, og lytt til din tjenestekvinnes ord.
Hun falt for hans føtter og sa: 'Å, herre, la den skyld være på meg alene. Tillat din tjenestekvinne å tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: La meg, min herre, ta på meg skylden! La din tjenestekvinne få snakke til deg, og lytt til dine tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: La skylden være på meg, herre, på meg alene. La din tjener få tale til deg, og lytt til din tjeners ord.
and fell at his fete, and sayde: Oh my lorde, let this trespace be myne, and let thy handmayde speake before thine eares, and heare the wordes of thy handmayden:
And fel at his feete, and sayd, Oh, my lord, I haue committed the iniquitie, and I pray thee, let thine handmayde speake to thee, and heare thou the wordes of thine handmayde.
And fell at his feete, and sayde: Let this iniquitie be counted myne my lord, and let thyne handmaide I praye thee speake in thyne audience, & heare the wordes of thy handmayd.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, [upon] me [let this] iniquity [be]: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
She fell at his feet, and said, On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
and falleth at his feet and saith, `On me, my lord, the iniquity; and let, I pray thee, thy handmaid speak in thine ear, and hear the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And falling at his feet she said, May the wrong be on me, my lord, on me: let your servant say a word to you, and give ear to the words of your servant.
She fell at his feet, and said, "On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
Falling at his feet, she said,“My lord, I accept all the guilt! But please let your female servant speak to you! Please listen to the words of your servant!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Da David hørte at Nabal var død, sa han: «Velsignet er Herren som har forsvart min ære fra Nabals hån, og som har holdt sin tjener borte fra det onde. Herren har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» Så sendte David bud for å fri til Abigail for å få henne som sin kone.
40Da Davids tjenere kom til Abigail i Karmel, talte de til henne og sa: «David har sendt oss til deg for å ta deg som hans hustru.»
41Hun reiste seg, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Se, din tjenestekvinne er klar til å vaske føttene til min herres tjenere.»
42Abigail skyndte seg og steg på eselet, ledsaget av fem av sine tjenestepiker. Hun fulgte etter Davids utsendinger og ble hans kone.
23Da Abigail så David, steg hun brått av eselet, kastet seg ned foran David med ansiktet mot jorden og bøyde seg for ham.
31Da skal det ikke være noen ruin for herren min eller hjertesorger fra å ha utøst uskyldig blod eller tatt hevn. Når Herren gjør godt mot min herre, husk da din tjenestekvinne.»
32David svarte Abigail: «Velsignet er Herren, Israels Gud, som i dag sendte deg for å møte meg.
33Velsignet er din dømmekraft, og velsignet er du som har hindret meg i dag fra å komme med blodskyld og fra å frelse meg selv.
34For så sant Herren lever, Israels Gud, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte i dag, da ikke en mann ville ha blitt tilbake i Nabals hus ved morgengry, som gjør vannlatning mot veggen.»
35Så tok David imot fra henne det hun hadde brakt, og sa til henne: «Dra i fred til ditt hus, se, jeg har hørt din stemme og har sett velvilje til deg.»
36Da Abigail kom tilbake til Nabal, holdt han et gjestebud i sitt hus, som hos en konge. Nabal var i godt humør og svært beruset, så hun fortalte ham ingenting, verken lite eller stort, før morgengryet.
25Vær så snill, herre, ikke legg merke til denne verdiløse mannen Nabal. For som han heter, slik er han. Nabal er hans navn, og dårskap bor i ham. Men jeg, din tjener, så ikke de unge mennene som du, min herre, sendte.
26Nå, herre, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, Herren har hindret deg fra å komme med blodskyld og fra selv å ta hevn. Måtte dine fiender og de som søker å skade min herre, bli som Nabal.
27La denne gaven som din tjener har brakt til min herre, gis til de unge menn som følger herren min.
28Tilgi din tjeners overtredelse. For Herren vil uten tvil gi min herre et varig hus, siden du kjemper Herrens kamper, og ingen ondskap finnes i deg så lenge du lever.
19Hun sa til sine tjenere: «Gå foran meg, se, jeg kommer etter dere,» men hun fortalte det ikke til sin mann Nabal.
20Da Abigail red på eselet og kom ned i dekningen av berget, kom David og hans menn ned imot henne, og hun møtte dem.
14Samme tid advarte en av Nabals tjenere Abigail, Nabals kone: "David sendte bud fra ødemarken for å velsigne vår herre, men han avfeide dem.
12Kvinnen sa: 'Må din tjenerinne få tale et ord til min herre kongen.' Han svarte: 'Tal.'
15Nå er jeg kommet for å tale dette ordet til min herre kongen, fordi folket skremte meg. Din tjenerinne tenkte: ‘Jeg vil tale til kongen. Kanskje vil kongen oppfylle sin tjenestekvinnes bønneord.'
16For kongen vil høre og fri sin tjenestekvinne fra den manns hånd som vil ødelegge både meg og min sønn fra Guds arv.'
17Hun sa: 'Måtte min herre kongens ord bringe ro, for min herre kongen er som Guds engel til å høre både godt og ondt. Må Herren din Gud være med deg!'
18Kongen svarte kvinnen og sa: 'Skjul ikke noe for meg av det jeg spør deg om.' Kvinnen svarte: 'La min herre kongen tale.'
9Men kvinnen fra Tekoa sa til kongen: 'Herre konge, la skylden være på meg og min fars hus, og kongen og hans trone være uten skyld!'
4Da kvinnen fra Tekoa talte til kongen, falt hun på sitt ansikt til jorden, bøyde seg og sa: 'Hjelp meg, konge!'
3Mannen het Nabal, og hans kone het Abigail. Hun var klok og vakker, men mannen var hardhjertet og ond i sin ferd. Han var en kalebitt.
4David hørte i ødemarken at Nabal klippet sauene sine.
5David sendte derfor ti unge menn og sa til dem: "Gå opp til Nabal i Karmel og hils ham i mitt navn med fred.
8Spør dine unge menn, så vil de fortelle deg. La derfor mine unge menn finne velvilje i dine øyne, for vi har kommet hit på en god dag. Gi hva du måtte ha på hånden til dine tjenere og til din sønn David.’"
9Da Davids unge menn kom, sa de alt dette til Nabal i Davids navn, og de ventet.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: 'Det er jeg som har syndet, jeg som har gjort ille. Men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd komme over meg og min fars hus.'
21Kvinnen kom til Saul, og da hun så hvor skjelven han var, sa hun til ham: 'Din tjenestekvinne har lyttet til deg. Jeg satte mitt liv på spill og adlød de ordene du sa til meg.'
22Nå ber jeg deg også lytte til din tjenestekvinne. La meg sette frem litt brød for deg, spis det så du får styrke når du skal dra din vei.'
17Da han kom nærmere henne, sa kvinnen: 'Er du Joab?' Han svarte: 'Ja, det er jeg.' Hun sa til ham: 'Hør din tjenestekvinne.' Han svarte: 'Jeg lytter.'
8David sa til Gud: Jeg har syndet sterkt ved å gjøre dette. Tilgi nå din tjeners misgjerning, for jeg har handlet veldig uforstandig.
19Deres tjenere gikk over elven for å føre kongens hus over elven og gjøre det som han så godt for. Shimei, sønn av Gera, kastet seg ned foran kongen da han skulle krysse Jordan.
20Og han sa til kongen: 'La ikke min herre regne det som en misgjerning, og husk ikke hva din tjener gjorde galt den dagen min herre og konge dro ut av Jerusalem. Måtte ikke kongen bære det i sitt hjerte.'
18Han fortsatte: "Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilket onde er i min hånd?
19La nå min herre, kongen, lytte til sin tjener. Om det er Herren som har oppildnet deg mot meg, da la ham motta et offer. Men om det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de i dag har drevet meg bort fra å ha andel i Herrens arv og sagt: Gå bort, tjen andre guder.
16Batseba bøyde seg og falt på kne for kongen, og kongen sa: "Hva ønsker du?"
11Skulle jeg ta mitt brød, mitt vann og mitt kjøtt jeg har slaktet til mine saueklippere, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor kommer fra?"
16Nei, regn ikke din tjenestekvinne som en uverdig kvinne, for det er av min store sorg og nød at jeg har talt helt til nå.'
28Da svarte kong David og sa: "Kall Batseba inn til meg." Hun kom inn for kongen og sto foran ham.
22Joab falt med ansiktet til jorden, bøyde seg og velsignet kongen og sa: 'I dag vet din tjener at jeg har funnet nåde i dine øyne, min herre konge, siden kongen har utført din tjeners ønske.'
16Nå har jeg en liten forespørsel å gjøre til deg. Avslå meg ikke.» Hun sa til ham: «Si det.»
17Da sa han: «Be Salomo, kongen, om å gi meg Abisjag fra Sjunem som kone, for han vil ikke avslå deg.»
13Da sa hun: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenerinne, selv om jeg ikke er en av dine tjenestepiker.'
8David holdt sine menn tilbake med disse ordene og tillot dem ikke å angripe Saul. Saul reiste seg opp fra hulen og gikk sin vei.
26Hun sa: 'Min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.'
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i lenker. Som en faller for urettferdiges hånd, slik falt du. Og alt folket gråt enda mer over ham.