2 Samuel 13:25
Kongen svarte Absalom: 'Nei, sønn, vi bør ikke alle komme, for å unngå å være til byrde for deg.' Selv om han insisterte, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Kongen svarte Absalom: 'Nei, sønn, vi bør ikke alle komme, for å unngå å være til byrde for deg.' Selv om han insisterte, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir deg til byrde. Han ba ham inntrengende, men han ville ikke gå; og han velsignet ham.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, for at vi ikke skal bli en byrde for deg. Selv om han presset ham, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi må ikke alle gå; det ville bli en byrde for deg. Han presset på ham, men han ville ikke gå; han velsignet ham i stedet.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir til byrde for deg. Han presset ham, men han ville ikke gå, selv om han velsignet ham.
Og kongen sa til Absalom: "Nei, min sønn, la ikke alle gå nå; ellers ville vi bli en byrde for deg." Og han presset ham; men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, så vi ikke blir til besvær for deg. Selv om han ba ham, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: "Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så vi ikke blir en byrde for deg." Selv om Absalom presset på, ville David ikke dra med, men han velsignet ham.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så du ikke blir belastet. Absalom insisterte, men han ville ikke dra og velsignet ham i stedet.
Men kongen sa til Absalom: «Nei, min sønn, la oss ikke alle dra med nå, for vi kan bli holdt ansvarlige overfor deg.» Absalom insisterte, og selv om kongen nølte, velsignet han ham til slutt.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så du ikke blir belastet. Absalom insisterte, men han ville ikke dra og velsignet ham i stedet.
Men kongen sa til Absalom: 'Nei, min sønn, vi skal ikke alle komme, for ikke å bli en byrde for deg.' Selv om Absalom ba inntrengende, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
The king replied, 'No, my son. All of us should not go; we would only be a burden to you.' Although Absalom urged him, he refused to go, but he gave him his blessing.
Men kongen svarte Absalom: "Nei, sønn, vi vil ikke alle gå, for det ville være til byrde for deg." Selv om Absalom ba innstendig, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Og Kongen sagde til Absalom: Nei, min Søn, Kjære, lad os ikke alle gaae, at vi ikke skulle besvære dig; og der han nødte ham, vilde han dog ikke gaae, men velsignede ham.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all now go, lest we be chargeable unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle dra, for det ville bli for tungt for deg. Selv om han presset ham, ville kongen ikke dra, men han velsignet ham.
And the king said to Absalom, No, my son, let us not all go now, lest we be a burden to you. And he urged him; however, he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all now go, lest we be chargeable unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så vi ikke blir en byrde for deg. Han insisterte på ham: men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: 'Nei, min sønn, vi bør ikke alle gå, for å ikke være en byrde for deg.' Selv om han presset på, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, for at vi ikke skal være en byrde for deg. Og han ba ham instendig, men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Kongen svarte Absalom: "Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, ellers blir det for mange for deg." Han insisterte, men han ville ikke gå, men velsignet ham.
And the king{H4428} said{H559} to Absalom,{H53} Nay, my son,{H1121} let us not all go,{H3212} lest we be burdensome{H3513} unto thee. And he pressed{H6555} him: howbeit he would{H14} not go,{H3212} but blessed{H1288} him.
And the king{H4428} said{H559}{(H8799)} to Absalom{H53}, Nay, my son{H1121}, let us not all now go{H3212}{(H8799)}, lest we be chargeable{H3513}{(H8799)} unto thee. And he pressed{H6555}{(H8799)} him: howbeit he would{H14}{(H8804)} not go{H3212}{(H8800)}, but blessed{H1288}{(H8762)} him.
But the kynge sayde vnto Absalom: No my sonne, let vs not all go, lest we be to chargeable vnto the. And he wolde nedes haue had him to go, howbeit he wolde not, but blessed him.
But the King answered Absalom, Nay my sonne, I pray thee, let vs not goe all, lest we be chargeable vnto thee. Yet Absalom lay sore vpon him: howbeit he would not go, but thaked him.
The king aunswered Absalom: Nay my sonne, I pray thee let vs not go all, lest we be chargeable vnto thee. And Absalom laye sore vpon him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all now go, lest we be chargeable unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
The king said to Absalom, No, my son, let us not all go, lest we be burdensome to you. He pressed him: however he would not go, but blessed him.
And the king saith unto Absalom, `Nay, my son, let us not all go, I pray thee, and we are not too heavy on thee;' and he presseth on him, and he hath not been willing to go, and he blesseth him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all go, lest we be burdensome unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all go, lest we be burdensome unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, No, my son, let us not all go, or the number will be over-great for you. And he made his request again, but he would not go, but he gave him his blessing.
The king said to Absalom, "No, my son, let us not all go, lest we be burdensome to you." He pressed him; however he would not go, but blessed him.
But the king said to Absalom,“No, my son. We shouldn’t all go. We shouldn’t burden you in that way.” Though Absalom pressed him, the king was not willing to go. Instead, David blessed him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
26 Da sa Absalom: 'Om ikke, la min bror Amnon komme med oss.' Kongen spurte ham: 'Hvorfor skulle han gå med deg?'
27 Absalom insisterte, og han sendte Amnon og alle kongens sønner med ham.
28 Absalom befalte sine menn: 'Hør nøye etter. Når Amnon er munter av vin og jeg sier til dere: 'Slå Amnon i hjel,' da skal dere drepe ham. Vær ikke redde. Jeg gir dere ordre. Vær modige og tapre.'
29 Absaloms menn gjorde med Amnon som Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, satte seg på sine muldyr og flyktet.
30 Mens de ennå var på veien, nådde ryktet David: 'Absalom har drept alle kongens sønner; det er ingen av dem igjen.'
23 To år senere, da Absalom hadde saueklipping ved Baal-Hazor nær Efraim, inviterte han alle kongens sønner.
24 Absalom kom til kongen og sa: 'Din tjener har sauklipping. Kan kongen og hans tjenere komme til din tjener?'
23 Så reiste Joab seg og dro til Geshur, og han hentet Absalom tilbake til Jerusalem.
24 Men kongen sa: «La ham gå til sitt eget hus. Han skal ikke se mitt ansikt.» Så dro Absalom til sitt eget hus og så ikke kongens ansikt.
25 Det var ingen i hele Israel så vakker som Absalom; alle roste ham veldig mye. Fra hodet til foten kunne ingen finne feil ved ham.
4 Kongen sa til dem: «Jeg vil gjøre som dere mener er best.» Så stilte kongen seg ved porten, mens hele folket marsjerte ut i avdelinger på hundre og tusen.
5 Kongen ga ordre til Joab, Abisjai og Itai og sa: «Vis omsorg for min sønn Absalom.» Alle hørte kongens ordre til hærførerene angående Absalom.
4 Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
28 Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å få se kongens ansikt.
29 Deretter sendte Absalom bud etter Joab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme. Han sendte en gang til, men han ville fortsatt ikke komme.
32 Absalom svarte Joab: «Se, jeg sendte bud etter deg og sa: Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen og spørre: ‘Hvorfor kom jeg tilbake fra Geshur? Det ville vært bedre for meg å bli der.’ Nå vil jeg se kongens ansikt, og hvis jeg har noe å svare for, la ham ta livet mitt.»
33 Så gikk Joab til kongen og meldte dette. Deretter kalte han på Absalom, som kom til kongen og prostrerte seg dypt ned foran ham med ansiktet mot bakken. Kongen kysset Absalom.
2 Tidlig om morgenen sto Absalom opp og stilte seg ved veien ved porten. Når en mann kom med en sak for å få dom hos kongen, spurte Absalom ham: «Hvilken by kommer du fra?»
3 Absalom sa til ham: «Se, din sak er god og rettferdig, men det finnes ingen hos kongen som hører på deg.»
4 Absalom sa videre: «Om noen bare ville gjøre meg til dommer i landet! Da kunne alle komme til meg med sine saker, og jeg ville gi dem rett.»
5 Når noen nærmet seg for å bøye seg for ham, rakte han ut hånden, grep dem og kysset dem.
6 Absalom gjorde dette mot alle israelittene som kom til kongen for å få dom, og slik stjal Absalom hjertene til Israels menn.
7 Etter fire år sa Absalom til kongen: «La meg dra til Hebron for å oppfylle et løfte jeg har gitt til HERREN.»
17 Absalom sa til Hushai: «Er dette din lojalitet til din venn? Hvorfor gikk du ikke med din venn?»
36 Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
37 Absalom rømte og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle disse dagene.
38 Absalom rømte og dro til Gesjur, hvor han oppholdt seg i tre år.
39 Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnon, som var død.
12 Men mannen svarte Joab: «Selv om jeg fikk tusen sjekel sølv, ville jeg ikke legge hånd på kongens sønn. Vi hørte hvordan kongen befalte deg, Abisjai og Itai å vise hensyn til Absalom.»
21 Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom.»
9 Kongen sa til ham: «Gå i fred.» Så sto han opp og dro til Hebron.
29 Kongen spurte: «Hvordan står det til med unge Absalom?» Ahima'as svarte: «Da Joab sendte kongens tjener, meg, din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg vet ikke hva det var.»
30 Kongen sa: «Stå til side og vent her.» Så gikk han til side og sto der.
14 David sa til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: «Stå opp, la oss flykte, ellers vil vi ikke kunne unnslippe Absalom. Skynd dere å dra, ellers vil han snart nå oss og føre ulykke over oss og slå byen med sverdets egg.»
15 Kongens tjenere sa til ham: «Alt hva min herre kongen ønsker, er vi klare til å gjøre.»
34 Absalom flyktet. Tjeneren som passet bygningen, løftet blikket og så mange mennesker komme langs veien bak fjellet.
7 Du viser omsorg for dem som hater deg, og forakter dem som elsker deg. I dag har du tydelig gjort det klart at dine soldater og tjenere betyr lite for deg. Hvis Absalom var i live og vi alle døde, ville det vært greit for deg.
9 Da reiste kongen seg og satte seg ved porten. Nyheten om at kongen nå satt der ble kjent for folket, og de samlet seg rundt ham. Men israelittene dro hver til sitt telt.
10 Hele folket fra alle Israels stammer diskuterte og sa: 'Kongen har reddet oss fra våre fiender og fra filisterne, men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.'
29 Han sa: 'La meg få dra, for vi har en fest i byen, og min bror har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg da få dra for å se mine brødre.' Derfor har han ikke kommet til kongens bord.
1 Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
6 Hans far hadde aldri irettesatt ham eller sagt: «Hvorfor gjør du dette?» Han var også en svært vakker mann, og han ble født etter Absalom.
24 David kom til Mahanaim, og Absalom krysset Jordan med alle Israels menn.
32 Kongen spurte kusjitten: «Er det vel med unge Absalom?» Kusjitten svarte: «Måtte det gå alle dine fiender og alle som reiser seg mot deg med onde hensikter slik det gikk med ham.»
20 Absalom sa til Akhitofel: «Gi ditt råd, hva skal vi gjøre?»
4 Jonadab spurte Amnon: 'Hvorfor ser du så nedstemt ut hver eneste dag? Fortell meg hva som plager deg!' Amnon svarte: 'Jeg er forelsket i Tamar, min brors Absaloms søster.'
33 David sa til ham: «Hvis du følger meg, vil du bli en byrde for meg.
34 Men hvis du vender tilbake til byen og sier til Absalom: ‘Jeg vil være din tjener, konge; jeg var din fars tjener før, og nå vil jeg være din tjener,’ kan du omgjøre Ahitofels råd.
5 Men Absalom sa: 'Kall nå også Hushai arkitten, så vi kan høre hva han har å si.'