2 Samuel 19:4
Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
Men kongen dekket ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen skjulte ansiktet sitt, og ropte med høy røst: "Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn!"
Kongen dekket til ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen, som hvis folk som skammer seg sniker seg bort når de flykter fra slagmarken.
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til sitt ansikt og ropte med høy røst: «O min sønn Absalom, o Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Alle soldatene snek seg tilbake til byen den dagen, som folk som flykter fra slaget i skam.
The people stole away into the city that day, as men who are ashamed steal away when they flee from battle.
Og folket stjal seg inn i byen den dagen, slik som de folkene som skammer seg stjeler seg inn når de har flyktet i kamp.
Og Kongen skjulte sit Ansigt, og Kongen raabte med høi Røst: Min Søn Absalom! Absalom, min Søn, min Søn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte med høy røst: Å min sønn Absalom, å Absalom, min sønn, min sønn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Kongen dekket ansiktet sitt, og kongen ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Kongen hadde dekket til ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
And the king{H4428} covered{H3813} his face,{H6440} and the king{H4428} cried{H2199} with a loud{H1419} voice,{H6963} O my son{H1121} Absalom,{H53} O Absalom,{H53} my son,{H1121} my son!{H1121}
But the king{H4428} covered{H3813}{(H8804)} his face{H6440}, and the king{H4428} cried{H2199}{(H8799)} with a loud{H1419} voice{H6963}, O my son{H1121} Absalom{H53}, O Absalom{H53}, my son{H1121}, my son{H1121}!
As for the kynge, he had couered his face, and cryed loude, and sayde: Oh my sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
So the King hid his face, and the King cryed with a loude voyce, My sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
But the king hyd his face, and cryed with a loude voyce: O my sonne Absalom, O Absalom my sonne, my sonne.
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, my son Absalom, Absalom, my son, my son!
and the king hath covered his face, yea, the king crieth -- a loud voice -- `My son Absalom, Absalom, my son, my son.'
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
But the king, covering his face, gave a great cry, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, "My son Absalom, Absalom, my son, my son!"
The king covered his face and cried out loudly,“My son, Absalom! Absalom, my son, my son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
2 Joab fikk høre: 'Se, kongen gråter og sørger over Absalom.'
3 Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for de hørte at det som skulle være en gledens dag, nå var preget av kongens sorg over sin sønn.
34 Absalom flyktet. Tjeneren som passet bygningen, løftet blikket og så mange mennesker komme langs veien bak fjellet.
35 Jonadab sa til kongen: 'Se, kongens sønner er kommet. Det har skjedd som din tjener sa.'
36 Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
37 Absalom rømte og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle disse dagene.
5 Kongen dekket sitt ansikt, og han ropte med høy røst: 'Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!'
6 Joab gikk inn i kongens hus og sa: 'I dag har du vanæret alle dine tjenere som risikerte livet for deg og for dine sønner og døtre.'
39 Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnon, som var død.
5 Kongen ga ordre til Joab, Abisjai og Itai og sa: «Vis omsorg for min sønn Absalom.» Alle hørte kongens ordre til hærførerene angående Absalom.
24 Men kongen sa: «La ham gå til sitt eget hus. Han skal ikke se mitt ansikt.» Så dro Absalom til sitt eget hus og så ikke kongens ansikt.
29 Absaloms menn gjorde med Amnon som Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, satte seg på sine muldyr og flyktet.
30 Mens de ennå var på veien, nådde ryktet David: 'Absalom har drept alle kongens sønner; det er ingen av dem igjen.'
31 Kongen reiste seg, rev sine klær og la seg på bakken, mens alle tjenestemennene rundt ham rev sine klær.
32 Absalom svarte Joab: «Se, jeg sendte bud etter deg og sa: Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen og spørre: ‘Hvorfor kom jeg tilbake fra Geshur? Det ville vært bedre for meg å bli der.’ Nå vil jeg se kongens ansikt, og hvis jeg har noe å svare for, la ham ta livet mitt.»
33 Så gikk Joab til kongen og meldte dette. Deretter kalte han på Absalom, som kom til kongen og prostrerte seg dypt ned foran ham med ansiktet mot bakken. Kongen kysset Absalom.
29 Kongen spurte: «Hvordan står det til med unge Absalom?» Ahima'as svarte: «Da Joab sendte kongens tjener, meg, din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg vet ikke hva det var.»
30 Kongen sa: «Stå til side og vent her.» Så gikk han til side og sto der.
24 Absalom kom til kongen og sa: 'Din tjener har sauklipping. Kan kongen og hans tjenere komme til din tjener?'
25 Kongen svarte Absalom: 'Nei, sønn, vi bør ikke alle komme, for å unngå å være til byrde for deg.' Selv om han insisterte, ville han ikke gå, men velsignet ham.
26 Da sa Absalom: 'Om ikke, la min bror Amnon komme med oss.' Kongen spurte ham: 'Hvorfor skulle han gå med deg?'
27 Absalom insisterte, og han sendte Amnon og alle kongens sønner med ham.
30 David gikk oppover Oljeberget gråtende mens han gikk opp. Han hadde hodet dekket og gikk barfot. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk opp gråtende.
9 Da reiste kongen seg og satte seg ved porten. Nyheten om at kongen nå satt der ble kjent for folket, og de samlet seg rundt ham. Men israelittene dro hver til sitt telt.
10 Hele folket fra alle Israels stammer diskuterte og sa: 'Kongen har reddet oss fra våre fiender og fra filisterne, men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.'
32 Kongen spurte kusjitten: «Er det vel med unge Absalom?» Kusjitten svarte: «Måtte det gå alle dine fiender og alle som reiser seg mot deg med onde hensikter slik det gikk med ham.»
9 'Se, nå gjemmer han seg i en av grottene eller et annet sted. Hvis noen oppdager dem tidlig, vil den som hører det, si at det har vært et nederlag blant folket som følger Absalom.'
21 Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom.»
24 David kom til Mahanaim, og Absalom krysset Jordan med alle Israels menn.
17 De tok Absalom og kastet ham i en stor grop i skogen og dekket ham med en stor steinhaug. Hele Israel flyktet hver til sitt.
18 Mens han fortsatt levde, reiste Absalom opp et minnesmerke for seg selv i Kongedalen, for han sa: «Jeg har ingen sønn til å bevare mitt navn.» Han kalte minnesmerket etter sitt eget navn, og det står der den dag i dag som Absaloms hånd.
19 Ahima'as, Sadoks sønn, sa: «La meg løpe og fortelle kongen de gode nyhetene om at Herren har reddet ham fra hans fiender.»
31 David sa til Joab og alle folket som var med ham: 'Riv klærne deres, ta på sekkelerret og sørg foran Abner.' Og kong David fulgte båren.
32 De begravde Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved Abners grav, og alt folket gråt.
1 Joab, sønn av Seruja, skjønte at kongens hjerte var rettet mot Absalom.
2 Tidlig om morgenen sto Absalom opp og stilte seg ved veien ved porten. Når en mann kom med en sak for å få dom hos kongen, spurte Absalom ham: «Hvilken by kommer du fra?»
3 Absalom sa til ham: «Se, din sak er god og rettferdig, men det finnes ingen hos kongen som hører på deg.»
4 Absalom sa videre: «Om noen bare ville gjøre meg til dommer i landet! Da kunne alle komme til meg med sine saker, og jeg ville gi dem rett.»
6 Absalom gjorde dette mot alle israelittene som kom til kongen for å få dom, og slik stjal Absalom hjertene til Israels menn.
14 Joab sa: «Jeg kan ikke vente på deg.» Han tok tre spyd og stakk dem i Absaloms hjerte mens han fortsatt var i live i treet.
15 Så kom ti av Joabs våpenbærere dit og drepte Absalom.
28 Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å få se kongens ansikt.
8 Herren har latt alt kreve deg tilbake for all din blodsskyld i Sauls hus, hvis kongerike du har tatt. Herren har overgitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd. Se, du har fått dette som en konsekvens av din egen ondskap, for du er en blodig mann.»
16 Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Må han se på saken og føre min sak og gi meg rettferd ut av din hånd.
9 Absalom møtte noen av Davids menn. Han red på en muldyr, og da muldyret passerte under greinene på et stort eiketre, satt hodet hans fast i treet. Han hang mellom himmel og jord, mens muldyret fortsatte videre.
22 Så slo de opp et telt for Absalom på taket, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer
19 Han sa til faren sin: 'Hodet mitt, hodet mitt!' Faren sa til en av tjenerne sine: 'Bær ham til moren hans.'
4 Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.