Klagesangene 4:17
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18De jaget våre skritt slik at vi ikke kunne gå på gate; vår endelige dom nærmet seg, våre dager var fylt.
19Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; de forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold for oss i ørkenen.
16Kronen vår er falt; ve oss, for vi har syndet.
17På grunn av dette er våre hjerter fylt med fortvilelse; våre øyne er blitt mørklagt.
1En sang om stigningene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som er i himmelen.
2Som tjeneres øyne ser mot sin herres hender, og som en tjenestekvinnes øyne ser mot sin herskers hender, slik ser vi ydmykt til Herren vår Gud, inntil Han har vist oss sin barmhjertighet.
3Vær nådig mot oss, Herre, vær nådig mot oss, for vi har fått nok av hån og forakt.
23Sannelig, forgjeves høres klagene fra høydene og fjellene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse.
24For skammen har fortært vår innsats fra vår ungdom, vår fedres buskap og storfe, deres sønner og døtre.
12Har ikke du, Gud, forkastet oss? Vil du ikke lede ditt folk lenger, Gud?
12Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen styrke til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»
11Hvem vil lede meg til den sikrede byen? Hvem skal vise meg veien til Edom?
9Derfor er rettferdigheten langt fra oss, og vi opplever ikke noen rettferdighet; vi venter på lys, men ser, det er mørke; vi ser etter klarhet, men vandrer i dype skygger.
10Vi famler som blinde langs veggen; uten syn famler vi; vi snubler midt på lyse dagen som om det var skumring; blant de sterke er vi som døde.
11Vi klager som bjørner og sukker som duer; vi venter på rettferdighet, men den kommer ikke, på frelse, men den er langt unna.
15Vi håpet på fred, men det kom ingen gode tider; vi ventet på helbredelse, men her er bare skrekk.
2Herre, vær nådig mot oss! Vi stole på deg. Vær vår styrke hver morgen, vår redning i nødens tid.
17På grunn av stemmen fra dem som håner og angriper, på grunn av fienden og hans vendetta.
18Alt dette har skjedd med oss, men vi har ikke glemt deg, og vi har ikke vært illojale mot din pakt.
8Slaver hersker hardt over oss; ingen redder oss fra deres grep.
123Mine øyne lengter etter din frelse og etter ditt rettferdige ord.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss slik at vi ikke har noe legedom? Vi ser etter fred, men det kommer ikke noe godt, og etter en tid med helbredelse, men se, det er bare redsel.
20Vi erkjenner, Herre, vår ugudelighet og våre fedres synd, for vi har syndet mot deg.
20Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
9Vi ser ikke våre tegn; det finnes ingen profet lenger, og ingen blant oss som kan fortelle hva som vil skje.
42De ropte, men ingen kunne redde; de ropte til Herren, men han svarte dem ikke.
4Vi må betale for vannet vi drikker; veden må vi skaffe.
5Vi blir forfulgt med lenker; vi er utmattet og finner ikke hvile.
82Mine øyne tørster etter ditt løfte, og sier: Når vil du trøste meg?
20Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
14Derfor har Herren sett på denne ulykken og brakt den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt han gjør, men vi har ikke hørt på hans røst.
18For klagerop høres fra Sion: 'Hvordan har vi blitt så ødelagte! Vi føler oss ydmyket, for vi har forlatt landet; husene våre er revet ned.'
19Hør, kvinner, Herrens ord, og la deres ører ta imot hans tale! Lær deres døtre å klage, og hver kvinne sin nabo en sørgesang.
9Derfor har våre fedre falt for sverd, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap.
4Vi har blitt en hån for våre naboer, til spott og spe for dem rundt oss.
11De følger etter meg, nå omringer de meg; deres blikk er rettet mot å kaste meg til bakken.
8Men mine øyne er vendt mot deg, Herre Gud; hos deg søker jeg tilflukt, riv ikke min sjel bort.
15Herre, Israels Gud, du er rettferdig, for vi er fortsatt en rest som har overlevd. Se, vi står her foran deg i vår skyld, for på grunn av det kan ingen stå framfor deg.
16Herrens ansikt har skilt dem; han vil ikke se på dem mer. Prestene ble ikke respektert, og de eldste fikk ingen nåde.
8Du er Israels håp, vår frelser i trengselens tid. Hvorfor er du som en fremmed i landet, som en reisende som bare stikker innom for natten?
1Herre, husk hva som har skjedd med oss; se, se på vår fornedrelse.
7Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld fram til i dag. På grunn av våre synder har vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i de omkringliggende landene, til sverd, fangenskap, plyndring og ydmykelse, som vi ser nå.
4Når min ånd blir svak, ser du min vei; de har lagt en snare på stien min.
6På den dagen skal innbyggerne på denne øya si: 'Se, slik gikk det med dem vi stolte på og søkte hjelp fra for å bli reddet fra kongen av Assyria. Hvordan skal vi unnslippe dette?'
24Vi har hørt om det; våre hender har sunket. Angsten har grepet oss som fødselsveer griper en kvinne som skal føde.
23For din skyld blir vi drept hele dagen; vi blir regnet som slaktesauer.
24Våkne opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg og avvis oss ikke for alltid.
9Da våre fiender hørte at vi hadde fått greie på deres planer, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
20Hvorfor har du glemt oss for alltid, forlatt oss i så lang tid?
50til Herren ser ned og ser fra himmelen.