Salmenes bok 106:25
De klaget i sine telt, de lyttet ikke til Herrens røst.
De klaget i sine telt, de lyttet ikke til Herrens røst.
De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
De murret i teltene sine; de ville ikke høre på Herrens røst.
De murret i teltene sine; de ville ikke lytte til Herrens røst.
Men klaget i sine telt og hørte ikke på Herrens røst.
Men de mumlet i teltene, og hørte ikke på Herrens stemme.
De klaget i teltene sine, de lyttet ikke til Herrens røst.
De klaget i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
men klaget i teltene sine og lyttet ikke til Herrens røst.
De mumlet i teltene og hørte ikke etter Herrens røst.
men klaget i teltene sine og lyttet ikke til Herrens røst.
De klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
They grumbled in their tents and did not listen to the voice of the LORD.
De knurret i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
Men de murrede i deres Pauluner, de hørte ikke paa Herrens Røst.
But murmured in their tents, and hearkened not unto the voice of the LORD.
men murret i teltene sine og ville ikke lytte til Herrens røst.
But murmured in their tents, and did not listen to the voice of the LORD.
But murmured in their tents, and hearkened not unto the voice of the LORD.
men knurret i sine telt, og lyttet ikke til Herrens stemme.
De klaget i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
men klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
I hemmelighet snakket de imot ham i teltene sine, de lyttet ikke til Herrens stemme.
But murmured in their tentes, and herkened not vnto the voyce of the LORDE.
But murmured in their tentes, and hearkened not vnto the voice of the Lorde.
But they murmured in their tentes: they would not hearken vnto the voyce of God.
But murmured in their tents, [and] hearkened not unto the voice of the LORD.
But murmured in their tents, And didn't listen to Yahweh's voice.
And they murmur in their tents, They have not hearkened to the voice of Jehovah.
But murmured in their tents, And hearkened not unto the voice of Jehovah.
But murmured in their tents, And hearkened not unto the voice of Jehovah.
Talking against him secretly in their tents, they did not give ear to the voice of the Lord.
but murmured in their tents, and didn't listen to Yahweh's voice.
They grumbled in their tents; they did not obey the LORD.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24De foraktet det dyrebare landet, de trodde ikke på hans ord.
26Men dere ville ikke dra opp. Dere var opprørske mot Herren, deres Guds, befaling.
27Dere murmuret i teltene deres og sa: Herren er imot oss; derfor førte han oss ut fra Egypt for å overgi oss til amorittenes hender og ødelegge oss.
2Hele Israels menighet klagde til Moses og Aron i ørkenen.
26Da løftet han sin hånd mot dem og ville slå dem ned i ørkenen,
1Folket begynte å klage høyt til Herren om sine problemer, og Herren hørte klagene deres; hans vrede ble tent.
26Herren talte til Moses og Aron og sa:
27«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage over meg? Jeg har hørt klagemålene fra Israels barn mot meg.
13Men snart glemte de hans gjerninger; de stanset ikke opp for å lytte til hans råd.
14De ble lystne i ørkenen, de fristet Gud i ødemarken.
22Også i Tabera, i Massa og i Kibroth-Hattaava har dere provosert Herren.
23Da Herren sendte dere fra Kadesj Barnea og sa: 'Gå opp og ta landet som jeg har gitt dere,' trosset dere Herren og stolte ikke på ham.
56Men de fristet Gud Den høyeste og gjorde opprør mot ham, og de holdt ikke hans vitnesbyrd.
9Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses på grunn av motløshet og det harde slaveriet.
32De hisset ham opp ved Meribas vann, og det gikk galt for Moses på grunn av dem,
33for de var trassige mot hans ånd, og han talte uvørent med leppene.
34Da Herren hørte lyden av deres ord, ble han vred og sverget i sitt hjertes indre.
24Folket knurret mot Moses og sa: 'Hva skal vi drikke?'
16Men de våre fedre handlet hovmodig, de gjorde sine nakker stive og fulgte ikke dine bud.
40Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
2Alle Israels barn klaget høylytt på Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egypt eller i denne ørkenen!
43Så talte jeg til dere, men dere lyttet ikke. Dere var opprørske mot Herren, og handlet hovmodig og gikk opp i fjellene.
16De blev misunnelige på Moses i leiren og på Aron, Herrens hellige.
29Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, alle dere som ble talt, alle som var tjue år eller eldre, dere som har klaget mot meg.
10Moses hørte folket gråte, hver familie ved inngangen til sitt telt. Da ble Herren meget vred, og Moses opplevde det som tungt.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt, og de trodde ikke på hans under.
11Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra Egypt. Åpne munnen bredt, så vil jeg fylle den.
45Dere vendte tilbake og gråt foran Herren, men Herren hørte ikke på dere eller tok hensyn til deres klager.
12Dette skjedde fordi de ikke hadde adlydt Herrens ord og hadde brutt hans pakt; de hadde verken lyttet til eller fulgt alle de budene som Herrens tjener Moses hadde gitt dem.
11Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte meg, og klarer vi ikke å tro på alt det jeg har gjort blant dem?
3Men folket tørstet etter vann der, og de klaget til Moses og sa: 'Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss dø av tørst, både oss, våre barn og vår buskap?'
7Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt deres klager mot ham. For hvem er vi, at dere klager til oss?»
8Moses fortsatte: «Når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden og metter dere med brød om morgenen, da vil dere vite at Herren har hørt klagene deres mot ham. Hvem er vi? Deres klager går ikke til oss, men til Herren.»
9Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fremfor Herren, for han har hørt deres klager.»
22skal ingen av mennene som har sett min herlighet og de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har satt meg på prøve ti ganger og ikke hørt på meg, se det landet jeg sverget til deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.
14Men de ville ikke høre, og de var stædige, som deres fedre, som ikke trodde på Herren sin Gud.
17Men de fortsatte å synde mot ham og gjorde opprør mot Den høyeste i det tørre landet.
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin sult.
19De talte mot Gud og sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
29De hisset ham opp med sine handlinger, og en pest brøt ut blant dem.
10De holdt ikke på Guds pakt og nektet å følge hans lov.
40Men de ville ikke høre, og de fortsatte sine tidligere skikker.
32Til tross for dette stole dere ikke på Herren deres Gud, som alltid har vært trofast mot dere.
30Men før de hadde stillet sin hunger, mens maten ennå var i deres munn,
36De mennene som Moses hadde sendt for å speide ut landet, og som nå vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre et dårlig rykte om landet,
13'Men hvis dere sier: Vi vil ikke bli i dette landet, og vi vil ikke adlyde stemmen til Herren, deres Gud,'