Galaterbrevet 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12For før noen kom fra Jakob, spiste han med ikke-jødene, men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg adskilt av frykt for dem som var av de omskårne.
13Og de andre jødene hyklet også med ham, så selv Barnabas ble dratt med av deres hykleri.
14Men da jeg så at de ikke gikk rett på veien i henhold til evangeliets sannhet, sa jeg til Peter foran dem alle: Hvis du, som er jøde, lever på samme måte som ikke-jøder og ikke som jøder, hvorfor tvinger du da ikke-jødene til å leve som jøder?
2Da Peter kom opp til Jerusalem, diskuterte de av omskjærelsen med ham.
3De sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem.
4Men Peter begynte fra begynnelsen og forklarte saken i rekkefølge for dem, og sa:
16å åpenbare sin Sønn i meg, så jeg kunne forkynne ham blant hedningene, rådførte jeg meg straks ikke med kjøtt og blod.
17Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg dro til Arabia, og vendte deretter tilbake til Damaskus.
18Deretter, etter tre år, dro jeg opp til Jerusalem for å møte Peter, og ble hos ham i femten dager.
19Men noen andre av apostlene så jeg ikke, bortsett fra Jakob, Herrens bror.
6Men fra de som virket å ha en viss posisjon (hvordan de var, gjør ingen forskjell for meg, Gud gjør ikke forskjell på folk), de betydde ingenting nytt for meg.
7Snarere tvert om, da de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik evangeliet for de omskårne var betrodd Peter,
8(for han som virket kraftfullt i Peter for aposteltjenesten blant de omskårne, virket også kraftfullt i meg overfor de ikke-jødiske folk),
9og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble ansett som søyler, erkjente nåden som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas fellesskapets høyre hånd, så vi skulle gå til de ikke-jødiske, og de til de omskårne.
10De ba oss bare huske på de fattige, noe jeg også ivrig har gjort.
5For jeg anser meg ikke som underlegen de fremste apostlene.
17Siden Gud ga dem den samme gaven som han ga oss, som trodde på Herren Jesus Kristus, hvem var jeg som kunne motstå Gud?
14Da reiste Peter seg sammen med de elleve, løftet stemmen og talte til dem: Dere menn fra Judea, og alle dere som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og lytt til mine ord.
21Deretter dro jeg til områdene i Syria og Kilikia.
22Og jeg var ukjent av ansikt for menighetene i Judea som er i Kristus.
32Han sa dette åpent, og Peter tok ham til side for å irettesette ham.
33Men Jesus snudde seg, så på disiplene sine, og irettesatte Peter: Gå bort fra meg, Satan! Du har ikke tanke for det som hører Gud til, men for det som hører menneskene til.
25Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned for hans føtter og tilbad ham.
26Men Peter løftet ham opp og sa: Stå opp; jeg er selv også et menneske.
27Og mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange samlet.
1Etter fjorten år dro jeg igjen opp til Jerusalem med Barnabas, og tok også Titus med meg.
2Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem evangeliet som jeg forkynte blant de ikke-jødiske folk, men privat til de som var anerkjent, for at jeg ikke skulle løpe, eller allerede hadde løpt, forgjeves.
3Men ikke engang Titus, som var med meg, ble tvunget til å bli omskåret, selv om han var greker.
4Dette var på grunn av falske brødre som hadde sneket seg inn for å spionere på vår frihet som vi har i Kristus Jesus, for å gjøre oss til slaver.
22Ryktet om dette nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas til Antiokia.
2Men etter at vi hadde lidd og blitt dårlig behandlet i Filippi, som dere kjenner til, hadde vi i Gud mot til å forkynne evangeliet for dere, til tross for sterk motstand.
15I de dager sto Peter fram blant disiplene (det var omkring hundre og tjue navn på listen) og sa:
12Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre for å avskjære dem som ønsker en anledning til å vise at de er lik oss i det de skryter av.
2Jeg ber om at jeg ikke må vise frimodighet når jeg er til stede, den frimodighet som jeg tenker bruke mot noen som mener vi lever etter kjødet.
6Apostlene og de eldste samlet seg for å overveie denne saken.
7Etter stor diskusjon reiste Peter seg og sa til dem: Menn og brødre, dere vet hvordan Gud for lenge siden valgte meg blant oss, for at hedningene skulle høre evangeliets ord ved min munn og tro.
19Men Peter og Johannes svarte dem: «Bedøm selv om det er riktig for Gud at vi adlyder dere mer enn Gud.
13For hva er det dere manglet sammenlignet med andre menigheter, annet enn at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne urett.
29Peter sa til ham, Selv om alle andre vender seg fra deg, vil ikke jeg gjøre det.
29Da svarte Peter og de andre apostlene: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.
16Men Peter fortsatte å banke, og da de åpnet døren og så ham, ble de forskrekket.
15Vokt deg også for ham, for han har stått imot våre ord kraftig.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg for sikkert at Herren har sendt sin engel og har befridd meg fra Herodes' hånd, og fra alt jødefolkets forventning.
11Og siden jeg ikke kunne se på grunn av glansen fra det lyset, ble jeg ledet ved hånden av dem som var med meg, og kom inn i Damaskus.
18Siden mange skryter etter kjødet, vil jeg også gjøre det.
2Da det ble et ikke lite stridsspørsmål mellom Paulus og Barnabas og dem, bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle reise opp til Jerusalem til apostlene og de eldste om dette spørsmålet.
58Litt senere så en annen ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Mann, jeg er ikke det.
6Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi kunne vært til byrde som Kristi apostler.
55Da de hadde tent et bål midt i gårdsplassen og satt seg ned, satte Peter seg blant dem.
8Da sa Peter, fylt med Den Hellige Ånd, til dem: «Folkets ledere og Israels eldste,