Jesaia 49:20
De barna du skal få etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass å bo.
De barna du skal få etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass å bo.
De barna du får etter at du mistet de andre, skal enda en gang si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Enda skal de barna du ble berøvet, si i dine ører: «Plassen er for trang for meg; gjør rom for meg så jeg kan bo her.»
Enda skal barna du ble frarøvet, si i dine ører: Plassen er for trang for meg. Gjør plass for meg, så jeg kan bo her!
Bene du mistet skal på den tid si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo her.'
De barn du en gang mistet, skal igjen si i dine ører: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass til å bo.'
De barna du var berøvet skal enda si i dine ører: Stedet er for trangt for meg, flytt deg, så jeg kan bo her.
Barna du skal få etter å ha mistet de andre, skal si til deg: Stedet er for lite for meg; gi meg plass til å bo der.
Barna som du mistet, skal enda si i ørene dine: Dette stedet er for trangt for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo.
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
The children you thought you had lost will say in your hearing, 'This place is too small for us. Make room for us to live here.'
Barna du får, etter at du har mistet de andre, skal igjen hviske til deg: «Plassen er for trang for meg. Gi meg rom, så jeg kan bo her.»
Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.
Barna født i sorgen din vil ennå si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo her.'
Barn av din fordervelse skal ennå si i ditt øre: Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo!
Dine Børn, som du var berøvet, skulle endnu sige for dine Øren: Stedet er mig for trangt, hold dig nær til mig, at jeg maa boe (hos dig).
The children which you shall have, after you have lost the other, shall say again in your ears, The place is too narrow for me: give place to me that I may dwell.
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place is too strait for me: give place to me that I may dwell.
Dine barn i sorg skal en gang si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg plass så jeg kan bo.
Barna som fødes etter tapet, skal si i ditt øre: 'Dette stedet er for trangt for meg, gi meg plass, så jeg kan bo her.'
Barna som er født i din sorg, skal si i ditt øre: Stedet er for trangt for meg; gi meg rom så jeg kan bo.
Barna du fødte i andre land vil si i dine ører: Stedet er ikke stort nok for meg: gi meg plass til å ha et hvilested.
The children{H1121} of thy bereavement{H7923} shall yet say{H559} in thine ears,{H241} The place{H4725} is too strait{H6862} for me; give{H5066} place{H4725} to me that I may dwell.{H3427}
The children{H1121} which thou shalt have, after thou hast lost{H7923} the other, shall say{H559}{(H8799)} again in thine ears{H241}, The place{H4725} is too strait{H6862} for me: give{H5066}{(H8798)} place{H4725} to me that I may dwell{H3427}{(H8799)}.
Then the childe who ye bare shall bringe forth vnto ye, shal saye in thine eare: this place is to narow, syt nye together, yt I maye haue rowme.
The children of thy barennesse shall say againe in thine eares, The place is straict for mee: giue place to me that I may dwell.
Then thy children whom the barren shall bring foorth, shall say in thine eare: This place is to narowe, geue place that I may haue roome.
The children which thou shalt have, after thou hast lost the other, shall say again in thine ears, The place [is] too strait for me: give place to me that I may dwell.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Again do the sons of thy bereavement say in thine ears: `The place is too strait for me, Come nigh to me -- and I dwell.'
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children of thy bereavement shall yet say in thine ears, The place is too strait for me; give place to me that I may dwell.
The children to whom you gave birth in other lands will say in your ears, The place is not wide enough for me: make room for me to have a resting-place.
The children of your bereavement shall yet say in your ears, The place is too small for me; give place to me that I may dwell.
Yet the children born during your time of bereavement will say within your hearing,‘This place is too cramped for us, make room for us so we can live here.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 For dine øde og forlatte steder og ditt ødelagte land skal nå bli for trangt for innbyggerne, og de som slukte deg skal være langt borte.
21 Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg disse? Jeg har jo mistet mine barn, er forlatt, fanget og drevet bort — men hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene, hvor har disse vært?
22 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil løfte min hånd mot folkeslagene og sette opp mitt banner for folkene, og de skal bringe dine sønner i sine armer og bære dine døtre på sine skuldre.
15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke skal ha medlidenhet med sitt livs sønn? Ja, de kan glemme, men jeg vil ikke glemme deg.
16 Se, jeg har inngravert deg i mine henders håndflater; dine murer er alltid foran meg.
17 Dine barn skal skynde seg hit; de som ødela deg og la deg øde skal dra bort fra deg.
1 Syng, du ufruktbare, du som ikke fødte barn; bryt ut i jubelsang og rop høyt, du som ikke bar fram et barn. For flere er de ensliges barn enn de som tilhører den gifte kvinnen, sier Herren.
2 Gjør stedet for ditt telt større, la dem strekke ut telttauene dine; spar ikke på lengden, forleng dine snorer og styrk dine teltplugger.
3 For du skal bre deg ut både til høyre og venstre, ditt avkom skal arve nasjonene, og de skal fylle de øde byene med folk.
41 Du skal få sønner og døtre, men du skal ikke ha glede av dem, for de skal gå i fangenskap.
32 Dine sønner og døtre skal bli gitt til et annet folk, og dine øyne skal daglig lengsel se etter dem, men du skal ikke ha styrke til å gjøre noe.
19 Disse to ting har kommet over deg; hvem skal ha medlidenhet med deg? Ødeleggelse og ruin, og hungersnød, og sverd: hvem skal trøste deg?
11 La dine farløse barn bli hos meg, jeg vil bevare dem i live; og la dine enker stole på meg.
55 Slik at han ikke gir noen av dem kjøttet av sine barn som han skal spise; fordi han ikke har noe annet igjen i beleiringen og den trange nød som dine fiender vil bringe over deg i alle dine porter.
12 Selv om de oppdrar sine barn, vil jeg frata dem, så det ikke blir noen igjen; ja, ve også dem når jeg vender meg bort fra dem!
19 Din ætt ville også vært som sanden, og avkommet fra ditt indre som grus; hans navn skulle ikke ha blitt utryddet eller ødelagt fra mitt åsyn.
57 og mot sin nyfødte baby som hun føder, for hun skal spise dem i hemmelighet i beleiringen og den trange nød som din fiender bringer over deg i dine porter.
39 Dessuten skal deres små barn, som dere sa ville bli et bytte, og deres barn, som den gang ikke kjente forskjell på godt og ondt, gå inn der, og til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
22 Da skal den kommende generasjon av dine barn som skal reise seg etter deg, og den fremmede som kommer fra et fjernt land, si når de ser landets plager og sykdommene som Herren har påført det.
18 Og blant dine sønner, de som kommer fra deg, som du skal få, skal de ta bort; og de skal være hoffmenn i Babylons konges palass.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle snorene er røket: mine barn har forlatt meg, de er borte; det er ingen til å reise teltet mitt igjen og sette opp mine tepper.
9 Kvinner blant mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hus; deres barns herlighet tar dere bort for alltid.
3 For så sier Herren om de sønner og døtre som blir født her, og om deres mødre som føder dem, og om deres fedre som avler dem i dette landet:
19 Og fra dem skal høres takksigelser og røsten fra dem som gleder seg. Jeg vil gjøre dem mange, og de skal ikke være få. Jeg vil også gjøre dem ærefulle, og de skal ikke være små.
20 Deres barn skal også være som før, og deres menighet skal stå fast for mine øyne, og jeg vil straffe alle som undertrykker dem.
17 Og det er håp for din fremtid, sier Herren, at dine barn skal vende tilbake til sitt eget land.
16 I stedet for dine fedre skal dine barn komme; dem skal du sette til fyrster i hele jorden.
22 Og likevel skal der være igjen en rest som blir brakt ut, både sønner og døtre: og de skal komme ut til dere, og dere skal se deres veier og deres gjerninger: Dere skal bli trøstet over den ulykken jeg har brakt over Jerusalem, over alt det jeg har brakt over det.
4 Løft øynene og se deg omkring: alle samler seg og kommer til deg; dine sønner kommer fra det fjerne, og dine døtre blir båret ved din side.
5 De som var mette har leid seg ut for brød, og de som var sultne har sluttet å sulte; slik har den barnløse fått syv, og hun som hadde mange barn er blitt svak.
12 Ja, jeg vil få folk til å gå på dere, mitt folk Israel; de skal eie deg, og du skal være deres arv, og du skal ikke mer fratage dem mennesker.
7 Og av dine sønner, som skal utgå fra deg, dem som du skal få, skal de ta med seg bort; de skal bli hoffmenn i palasset til kongen av Babylon.
17 Samle din bagasje fra landet, du som bor i borgen.
15 For se, jeg skal gjøre deg liten blant nasjonene, og foraktet blant menn.
27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare som ikke føder; bryt ut og rop, du som ikke har fødselsveer: for den enslige har flere barn enn hun som har en mann.
1 Profetenes sønner sa til Elisa: Se, stedet hvor vi bor sammen med deg er for trangt for oss.
3 Derfor skal han overgi dem fram til den tid da hun som føder har født: Deretter skal resten av hans brødre vende tilbake til Israels barn.
10 La hans barn stadig være omstreifere og tiggere; la dem søke sitt brød i sine ødelagte hjem.
19 Da dere var få i antall, ja, svært få, og fremmede i landet.
11 se hvordan de lønner oss ved å komme for å jage oss ut av ditt eie, som du har gitt oss til arv.
16 Gjør deg skallet og barber ditt hår for dine yndige barn; gjør ditt hode skallet som ørnen; for de er gått i fangenskap bort fra deg.
53 Du skal spise frukten av ditt eget liv, kjøttet av dine sønner og døtre, som Herren din Gud har gitt deg, i beleiringen og den trange nød som dine fiender vil påføre deg.
20 Se, Herre, og betrakt til hvem du har gjort dette. Skal kvinner spise sitt eget avkom, barn de har båret i fanget? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
22 Du har kalt sammen min frykt som på en høytidsdag, slik at ingen slapp unna eller ble tilbake på Herrens vredes dag. De jeg har båret fram og oppdratt, har min fiende fortært.
9 I mine ører sa Herren, hærskarenes Gud: Sannelig skal mange hus bli øde, selv store og vakre, uten innbyggere.
19 Men jeg sa: Hvordan kan jeg sette deg blant barna, og gi deg et vakkert land, en herlig arv blant nasjonenes hær? Og jeg sa: Du skal kalle meg Min far; og du skal ikke vende deg bort fra meg.
9 Du har sendt enker bort tomhendte, og den farløses armer er blitt knekt.
10 Hans barn vil måtte søke å blidgjøre de fattige, og hans hender skal gi tilbake deres eiendom.
43 For dager skal komme da dine fiender skal reise en voll omkring deg og kringsette deg fra alle kanter.
22 Det skal skje at dere skal dele det ved lodd som en arv blant dere, og til de fremmede som bor blant dere, som føder barn blant dere, og de skal være som innfødte blant Israels barn; de skal få arv blant dere blant Israels stammer.