Sefanja 2:15
Dette er den byen som levde i sikkerhet og sa i sitt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun ikke blitt en ødemark, en rede for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne skal hvisle og vifte hånden.
Dette er den byen som levde i sikkerhet og sa i sitt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun ikke blitt en ødemark, en rede for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne skal hvisle og vifte hånden.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: Jeg er den eneste, det finnes ingen ved siden av meg. Hvordan er hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Hver den som går forbi, skal plystre hånlig og riste på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg, og ingen annen! Hvordan er hun blitt til en ødemark, en liggeplass for villdyr? Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg og ingen ved siden av meg! Hvordan er den blitt til en ødemark, et hvilested for villdyr! Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den stolte byen som trodde på sin sikkerhet: 'Jeg er, og ingen er lik meg.' Hvordan har den blitt til en ørken, et tilholdssted for ville dyr! Alle som passerer forbi, skal plystre og vifte med hånden i hån.
Dette er den strålende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt en ødemark, en hvilested for villdyr! Hver den som går forbi henne skal hvesse, og vifte med hånden.
Dette er den stolte byen som levde i sorgløshet, som sa i sitt hjerte: Jeg er, og det finnes ingen annen enn meg; hvordan kunne hun bli en ødemark, et tilfluktssted for dyr! Alle som går forbi henne, skal hese og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen, som bodde trygt og sa i sitt hjerte: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt til en skremmelse, et hvilested for ville dyr? Alle som går forbi den skal hvesse tenner og vifte med hånden.
Dette er den storprangende byen som satt trygt og sa til seg selv: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den nå blitt til et redselssted, et tilfluktsted for villdyr! Alle som går forbi, skal pipe og gjøre hånlige bevegelser med hånden.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den selvsikre byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: ‘Jeg er, og det finnes ingen som meg.’ Hvordan har den blitt til en ødemark, et sted hvor ville dyr kan hvile! Enhver som passerer, skal forakte den med et hvesende blikk og en viftende hånd.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen som sitter trygt og sier i sitt hjerte: Jeg er det, og uten like. Å, hvordan er den blitt til en ødemark, hvilested for dyr! Enhver som går forbi henne skal plystre og vifte med hånden.
This is the jubilant city that dwelled securely and said in her heart, 'I am, and there is no one besides me.' How she has become a desolation, a resting place for wild animals! Everyone who passes by her hisses and shakes his fist.
Dette er den byrdefulle byen, som sitter trygt og sier til sitt hjerte: 'Jeg, og ingen annen.' Hvorledes har den blitt til en ødemark, en hvilested for dyr! Alle som passerer forbi skal plystre og riste på hodet.
Dette er den glædelige Stad, den, som boede tryggeligen, som sagde i sit Hjerte: Jeg (er det), og foruden mig Ingen ydermere; hvorledes er den bleven en Forskrækkelse, (vilde) Dyrs Leie? hver, som gaaer forbi den, maa hvidsle og ryste med sin Haand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how has she become a desolation, a place for beasts to lie down in! Everyone that passes by her shall hiss, and shake his hand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
Dette er byen som levde i glede, som sa i sitt hjerte, "Jeg er, og det er ingen ved siden av meg." Hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyrene å legge seg i! Alle som passerer henne skal fnyse og riste sine never.
Dette er den selvgode byen som lever trygt, som sier i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr. Alle som går forbi henne, hvisker og vifter med hånden.
Dette er den glade byen som bodde bekymringsløst, som sa i sitt hjerte, Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyr å ligge i! Alle som passerer henne skal plystre og vifte med hånden.
Dette er byen som var full av glede, som levde uten frykt for fare, og sa i sitt hjerte, Jeg er, og det finnes ingen annen: hvordan er hun blitt gjort til ødemark, et sted for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne vil plystre og vifte med hånden.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the proude and carelesse cite, that sayde in hir herte: I am, and there is els none. O how is she made so waist, yt the beestes lye therin? Who so goeth by, mocketh her, and poynteth at her with his fynger.
This is the reioycing citie that dwelt carelesse, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she made waste, and the lodging of the beastes! euery one that passeth by her, shall hisse and wagge his hand.
This is the proude and carelesse citie that sayd in her heart, I am, and there is els none besides me: O howe is she made so wast that the beastes lie in her? Who so goeth by, mocketh her, & poynteth at her with his finger.
This [is] the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I [am], and [there is] none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, [and] wag his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This `is' the exulting city that is dwelling confidently, That is saying in her heart, `I `am', and beside me there is none,' How hath she been for a desolation, A crouching-place for beasts, Every one passing by her doth hiss, He doth shake his hand!
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the town which was full of joy, living without fear of danger, saying in her heart, I am, and there is no other: how has she been made waste, a place for beasts to take their rest in! everyone who goes by her will make hisses, waving his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This is how the once-proud city will end up– the city that was so secure. She thought to herself,“I am unique! No one can compare to me!” What a heap of ruins she has become, a place where wild animals live! Everyone who passes by her taunts her and shakes his fist.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Alle som går forbi, klapper hånden mot deg, de spotter og rister på hodet mot Jerusalems datter: Er dette byen som menn kaller skjønnhetens fullkommenhet, hele jordens glede?
8Og jeg vil gjøre denne byen til ruiner, et hån, slik at enhver som går forbi skal bli sjokkert og håne på grunn av alle dens plager.
14Dyrene i nasjonene skal hvile der, alle slags dyr; både skarv og hegre skal bo på dens søyler, deres stemme skal synge i vinduene, øde skal det være i dørterskelenes fotspor: for han skal avdekke sedertrelningen.
8Og mange nasjoner skal passere forbi denne byen, og de skal spørre hverandre: Hvorfor har Herren gjort dette mot denne store byen?
10Likevel skal den befestede byen være øde, og boligen forlatt og ligge som en villmark: der skal kalven beite, og der skal den legge seg og fortære grenene.
1Hvordan sitter byen nå ensom, hun som var full av folk! Hvordan har hun blitt som en enke, hun som var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene; hvordan har hun blitt skattlagt!
13På grunn av Herrens vrede skal det ikke bli bebodd, men det skal bli fullstendig øde: alle som går forbi Babylon skal bli forbløffet og plystre over alle hennes plager.
13Torner og tistler skal vokse opp over mitt folks land; ja, over alle gledeshusene i den glade byen.
14For palassene skal bli forlatt; folkemengden i byen skal bli igjen; fortene og tårnene skal være huler i evighet, en glede for ville esler, en beitemark for flokker.
3For fra nord kommer en nasjon mot henne, som skal gjøre landet øde, og ingen skal bo der: både mennesker og dyr skal flykte og dra bort.
8Hør derfor dette, du som er gitt til gleder, som lever bekymringsløst, som sier i ditt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg; jeg skal ikke sitte som enke, heller ikke kjenne tapet av barn.
7Er dette deres glade by, hvis historie er fra eldgammel tid? Hennes egne føtter skal bære henne langt bort for å bo midlertidig.
7Jerusalem mintes i sine elendighetsdager alle de gode tingene hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne: motstanderne så henne og spottet hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt; derfor er hun foraktet: alle som hedret henne, forakter henne nå, fordi de har sett hennes nakenhet: ja, hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun tenker ikke på sitt endelikt; derfor er hun falt underlig: hun har ingen som trøster henne. Å Herre, se min nød: for fienden har opphøyd seg.
10Motstanderen har rakt ut hånden etter alle hennes gode ting: for hun har sett at hedningene kom inn i hennes helligdom, dem du forbød at skulle komme inn i din menighet.
26Hennes porter skal sørge og klage; hun skal sitte forlatt på bakken.
16for å gjøre deres land øde og en evig hissing; hver den som passerer der skal bli forferdet og riste på hodet.
1Ve over den blodige byen! Den er full av løgn og røveri; byttet flyttes aldri bort.
15Rop mot henne fra alle kanter: hun strekker seg ut til tilbøyelighet; hennes grunnmurer har falt, hennes murer er revet ned: for det er Herrens hevn; hevn mot henne, gjør slik mot henne som hun har gjort.
29Hele byen skal flykte for støyen av ryttere og bueskyttere; de skal gå inn i krattskogen, og klatre opp på klippene: hver by skal bli forlatt, og ingen mann skal bo der.
25Hvordan er den lovpriste byen ikke forlatt, byen av min glede!
4Hvorfor skryter du i dalene, ditt fruktbare dal, du frafalne datter, som stolte på dine skatter og sa: Hvem kan komme til meg?
1Ve til den byen som er uren og forurenset, til den undertrykkende byen!
39Derfor skal ørkenens villdyr med villdyrene til øyene bo der, og ugler skal bo der: det skal aldri mer bli bebodd, verken i generasjoner framover.
43Hennes byer er en ørken, et tørt land og en ødemark, et land hvor ingen mann bor, heller ikke passerer noen sønn av mennesket der.
12Tilbake i byen er ødeleggelse, og porten er knust til ruiner.
17De skal oppta en sørgesang for deg og si: Hvordan er du ødelagt, du som var bebodd av sjøfarende, den berømte byen som var sterk på havet, hun og hennes innbyggere, som spredte sitt skrekk blant alle!
21Hvordan har den trofaste byen blitt en skjøge! Den var full av dom; rettferdighet bodde i den, men nå mordere.
10Så sier Herren: Igjen skal det høres på dette stedet, som du sier skal ligge øde uten mennesker og uten dyr, i byene i Juda, og i Jerusalems gater, som er øde, uten mennesker, uten innbyggere og uten dyr,
7Og de skal bli øde blant de landene som er øde, og hennes byer skal være blant de byene som er ødelagt.
1Profetien om synsdalen. Hva er det som plager deg nå, siden du alle har gått opp på takene?
2Du som er full av uro, en by full av larm, en gledesby: dine falne er ikke drept med sverdet, ei heller døde i kamp.
8Derfor vil jeg jamre og klage, jeg vil gå avkledd og naken: jeg vil jamre som dragene og sørge som uglene.
6For så sier Herren Gud: Fordi du klappet hendene og trampet med føttene og gledet deg med hele dit hjertes hån over Israels land,
11Og jeg vil gjøre Jerusalem til steinrøyser, en hule for drager; og jeg vil gjøre byene i Juda øde, uten innbyggere.
7Løven er kommet opp fra sitt kratt, og ødeleggeren av folkene er på vei; han har dratt ut fra sitt sted for å gjøre ditt land øde; dine byer skal bli lagt øde, uten innbygger.
10Dag og natt går de rundt på dens murer: ondskap og sorg er i dens midte.
11Urett finnes i dens midte: svik og bedrageri viker ikke fra dens gater.
10Hun er tom, øde, og forlatt: og hjertet smelter, knærne slår sammen, og mye smerte er i alle hofter, og alles ansikter blir svarte.
3Det er lyden av gjeteres klage; deres herlighet er ødelagt. Unge løver brøler; Jordans stolthet er ødelagt.
7Slik hun har opphøyd seg selv og levd i luksus, gi henne like mye pest og sorg. For i sitt hjerte sier hun: Jeg sitter som en dronning og er ikke enke, jeg skal aldri se sorg.
6Jeg har utryddet nasjonene: deres tårn er ødelagt; jeg har lagt deres gater øde, slik at ingen går der; deres byer er ødelagt, så det er ingen mennesker, ingen innbyggere.
37Og Babylon skal bli til hauger, et bosted for drager, en forferdelse og en illevarslende piping, uten noen innbygger.
10Og det skal skje på den dagen, sier Herren, at det skal høres rop fra Fiskerporten, og jamring fra den andre delen, og et stort brak fra høydene.
7Og det skal skje at alle som ser på deg vil flykte fra deg og si, ‘Nineve er ødelagt: hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?’
2For du har gjort en by til en ruinhaug; en befestet by omgjort til en ruin: en fremmedes palass som ikke lenger er en by, det skal aldri mer bygges opp.
7Deres land er øde, byene er brent med ild; landet deres etes opp av fremmede rett foran dere, øde, som ødelagt av fremmede.
15De unge løvene brølte mot ham og skrek høyt, og de har gjort hans land øde: hans byer er brent uten innbygger.
22Hør, en nyhet kommer, en stor uro fra landet i nord, for å gjøre Judas byer øde, en bolig for jakler.