1 Samuelsbok 1:6
Og hennes rival terget henne hardt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde stengt livmoren hennes.
Og hennes rival terget henne hardt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde stengt livmoren hennes.
Hennes rival krenket henne hardt for å tirre henne, fordi Herren hadde stengt hennes morsliv.
Hennes medkone tirret henne hardt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Og hennes medkvinne krenket henne grovt for å gjøre henne urolig, fordi HERREN hadde lukket hennes morsliv.
Og hennes rival (Peninna) provoserte henne stadig for å gjøre henne fortvilet, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.
Hennes rival provoserte henne kraftig for å få henne til å føle seg ille til mote, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Og hennes rival provoserte henne bittert, for å gjøre henne opprørt, fordi HERREN hadde stengt hennes livmor.
Hennes rival irriterte henne kraftig for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.
Og hennes rival provoserte og krenket henne stadig fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Hennes rival plaget henne på grunn av dette og gjorde henne urolig, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.
Hennes rival provoserte henne også kraftig for å gjøre henne opprørt, fordi HERREN hadde lukket hennes livmor.
Hennes rival plaget henne på grunn av dette og gjorde henne urolig, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.
Hennes rival, Peninna, provoserte henne for å få henne til å føle seg nedverdiget, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Her rival provoked her severely to irritate her because the LORD had closed her womb.
Hennes rival, Peninna, provoserte henne og gjorde henne svært opprørt fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Og hendes Modstanderinde opirrede hende og saare, at hun kunde gjøre hende fnysende, fordi Herren havde lukket til for hendes Liv.
And her adversary also provoked her sore, for to make her fret, because the LORD had shut up her womb.
Hennes medrival plaget henne hardt for å gjøre henne nedstemt, fordi Herren hadde lukket hennes livmor.
And her rival also provoked her severely, to make her fret, because the LORD had closed her womb.
Hennes rival hånte henne hardt for å gjøre henne urolig, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Og hennes motstander vekket hennes sorg alvorlig, for å få henne til å ryste, fordi Herren hadde lukket hennes livmor.
Hennes rival, Peninna, provoserte henne hardt for å få henne til å føle seg ille, fordi Herren hadde lukket hennes livmor.
Den andre kona gjorde alt hun kunne for å gjøre henne ulykkelig fordi Herren ikke hadde gitt henne barn.
& hir aduersary cast her in the tethe with hir vnfrutefulnes, because the LORDE had closed hir wombe:
And her aduersarie vexed her sore, forasmuch as she vpbraided her, because the Lorde had made her barren.
And her enemie Phenenna vexed her sore, forasmuche as she vpbrayded her, because the Lord had made her barren.
And her adversary also provoked her sore, for to make her fret, because the LORD had shut up her womb.
Her rival provoked her sore, to make her fret, because Yahweh had shut up her womb.
and her adversity hath also provoked her greatly, so as to make her tremble, for Jehovah hath shut up her womb.
And her rival provoked her sore, to make her fret, because Jehovah had shut up her womb.
And her rival provoked her sore, to make her fret, because Jehovah had shut up her womb.
And the other wife did everything possible to make her unhappy, because the Lord had not let her have children;
Her rival provoked her severely, to make her fret, because Yahweh had shut up her womb.
Her rival used to aggravate her to the point of exasperation, just to irritate her, since the LORD had not enabled her to have children.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Slik gikk det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, provoserte rivalen henne. Derfor gråt hun og spiste ikke.
8Da sa mannen hennes, Elkana, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Og hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er hjertet ditt bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?
9Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Presten Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel.
10Full av bitterhet i sjelen ba hun til Herren og gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: Å, Herren, hærskarenes Gud! Hvis du virkelig vil se til din tjenestekvinnes nød og huske meg og ikke glemme din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen kniv skal røre hans hode.
12Mens hun fortsatte å be for Herren, la Eli merke til munnen hennes.
13Hanna ba i sitt hjerte; bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var beruset.
14Eli sa til henne: Hvor lenge vil du være beruset? Få vinen bort fra deg.
15Men Hanna svarte: Nei, min herre, jeg er en kvinne som bærer tung sorg. Jeg har verken drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst min sjel for Herren.
16Regn ikke din tjenestekvinne som en datter av Belial. Det er av min store klage og sorg jeg har talt til nå.
4Når tiden kom for Elkana til å ofre, ga han porsjoner til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.
5Men til Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde stengt livmoren hennes.
22Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg vil ikke gå før barnet er avvent. Da skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
23Elkana, mannen hennes, sa til henne: Gjør det som synes godt for deg; bli her til du har avvent ham. Må bare Herren oppfylle sitt ord. Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til hun avvent ham.
2Han hadde to koner; den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
18Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
19De sto tidlig opp neste morgen, tilba for Herren, dro tilbake og kom til sitt hus i Rama. Elkana var sammen med sin kone Hanna, og Herren husket henne.
20Da tiden var inne, etter at Hanna hadde blitt med barn, fødte hun en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: For jeg har bedt Herren om ham.
31Da Herren så at Lea ikke var elsket, åpnet han hennes morsliv. Men Rakel var barnløs.
16Da hun dag etter dag plaget ham med ordene sine og trengte seg på, ble han så trett at han var døden nær.
5Hennes motstandere er blitt herrer, fiendene hennes har fremgang; for HERREN har gjort henne elendig for hennes mange overtredelser. Barna hennes er gått i fangenskap foran fienden.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: Måtte HERREN gi deg barn ved denne kvinnen som vederlag for det som er overlatt til HERREN. Så gikk de hjem til sitt eget hus.
21HERREN så til Hanna, så hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Og gutten Samuel vokste opp for HERRENS ansikt.
2Da ble Jakob harm på Rakel og sa: Er jeg i Guds sted, han som har holdt livets frukt tilbake for deg?
1Da ba Hanna og sa: Mitt hjerte jubler i HERREN, mitt horn er løftet i HERREN. Min munn er vidåpen mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.
18For Herren hadde stengt alle kvinners morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kom i slagsmål ute på marken. Det var ingen der som kunne skille dem, og den ene slo den andre og drepte ham.
7Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Utlever ham som slo broren sin, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han tok. Slik vil de også utslette arvingen. Da slokker de den siste gnisten jeg har igjen, og de vil ikke la min mann ha verken navn eller etterkommere på jorden.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, herre, jeg er kvinnen som sto her ved deg og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
6Derfor, se, jeg vil gjerde hennes vei med torner og sette opp en mur, så hun ikke finner sine stier.
36Hun sa til ham: Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, så gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
17Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
16Hun er hard mot ungene sine som om de ikke var hennes; hennes strev er forgjeves, og hun bryr seg ikke.
17For Gud har nektet henne visdom, han har ikke gitt henne forstand.
23Hun ble med barn og fødte en sønn og sa: Gud har tatt bort min skam.
22Barna kjempet med hverandre i hennes liv, og hun sa: Hvis det er slik, hvorfor er det da slik med meg? Og hun gikk for å spørre Herren.
56Den ømmeste og mest forfinede kvinnen blant dere, som av ømhet og finhet ikke våget å sette fotsålen på bakken, hennes øye skal være ondt mot mannen i hennes favn, mot sønnen hennes og datteren hennes,
57og mot barnet hun føder, det som kommer ut mellom hennes ben, og mot de barna hun får. For i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem under beleiringen og trengselen som fienden din presser deg med i dine porter.
10Motstanderen har rakt ut hånden mot alle hennes kostelige ting. For hun har sett hedningene gå inn i hennes helligdom, dem du bød at de ikke skulle gå inn i din forsamling.
3Herrens engel viste seg for kvinnen og sa til henne: Se, du er barnløs og har ingen barn, men du skal bli med barn og føde en sønn.
9Han lar den barnløse få bo i huset og bli en lykkelig mor til barn. Lov Herren.
5så skal jeg likevel skaffe henne rett, fordi denne enken plager meg; ellers vil hun til slutt slite meg ut med sitt stadige mas.
5De mette leier seg ut for brød; de som var sultne, er blitt mette. Ja, den ufruktbare har født sju, mens hun som hadde mange barn, er blitt svak.
14Gi dem, Herre – hva vil du gi? Gi dem en livmor som ikke bærer fram, og tørre bryster.