Daniel 6:14
Da kongen hørte dette, ble han svært urolig og harm på seg selv. Han satte seg fore å redde Daniel, og han strevde helt til solnedgang for å få ham befridd.
Da kongen hørte dette, ble han svært urolig og harm på seg selv. Han satte seg fore å redde Daniel, og han strevde helt til solnedgang for å få ham befridd.
Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
Da svarte de og sa for kongen: «Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du underskrev. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte dette, ble han svart bedrøvet og satte seg fore å redde Daniel. Helt til solnedgang arbeidet han for å befri ham.
Da sa de til kongen: 'Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, viser ingen respekt for deg, konge, eller for det forbudet du har skrevet. Han ber til sin Gud tre ganger om dagen.'
Da kongen hørte disse ord, ble han meget bekymret for sin del, og satte sitt hjerte på Daniel for å redde ham; og han anstrengte seg inntil solen gikk ned for å redde ham.
Da kongen hørte disse ordene, var han meget opprørt, og satte sitt hjerte på å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å redde ham.
Da svarte de til kongen og sa: Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller om forbudet du har skrevet, men ber tre ganger om dagen.
Da sa de til kongen: "Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller dekretet du har underskrevet, men han ber sin bønn tre ganger om dagen."
Da kongen hørte dette, ble han svært lei seg og satte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å finne en måte å frelse ham på.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært bedrøvet og bestemte seg for å redde Daniel; han strevde inntil solnedgang for å befri ham.
Da kongen hørte dette, ble han svært lei seg og satte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å finne en måte å frelse ham på.
Da kongen hørte dette, ble han svært bekymret og forsøkte hele dagen å finne en måte å redde Daniel på.
Then they said to the king, 'Daniel, who is one of the exiles from Judah, pays no attention to you, O king, or to the decree you signed. He still prays three times a day.'
Da svarte de og sa til kongen: 'Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, tar ingen hensyn, konge, til deg eller det dekretet du har undertegnet, men han ber sin bønn tre ganger om dagen.'
Da svarede de og sagde for Kongen: Daniel, som er af de bortførte Børn af Juda, haver ikke agtet paa din Befaling, o Konge! eller paa dit Forbud, som du haver ladet forfatte, men beder sin Bøn tre Gange om Dagen.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased with himself, and set his heart on niel to deliver him: and he laboured till the going down of the sun to deliver him.
Da kongen hørte disse ord, ble han svært bekymret over Daniel og satte seg fore å redde ham: og han strevde til solnedgang for å frelse ham.
Then the king, when he heard these words, was greatly displeased with himself, and set his heart on Daniel to deliver him: and he labored till the going down of the sun to deliver him.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært misfornøyd, og han satte hjertet sitt på å redde Daniel; og han arbeidet til solnedgang for å redde ham.
Da kongen hørte dette, ble han svært urolig, og han satte sitt hjerte på å redde Daniel, og inntil solnedgangen arbeidet han for å befri ham.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært misfornøyd, og han stilte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet fram til solnedgang for å frigi ham.
Så svarte de og sa til kongen: Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg ikke om deg, konge, eller om befalingen du signerte, men tre ganger om dagen ber han til sin Gud.
When the kynge herde these wordes, he was sore greued, and wolde haue excused Daniel, to delyuer him, and put off the matter, vnto the Sonne wete downe, to the intent that he might saue him.
When the King heard these wordes, hee was sore displeased with himselfe, and set his heart on Daniel, to deliuer him: and he laboured till the sunne went downe, to deliuer him.
When the king heard these wordes, he was sore displeased with him selfe, and set his heart on Daniel to deliuer him, and he laboured till the sonne went downe, to deliuer him.
Then the king, when he heard [these] words, was sore displeased with himself, and set [his] heart on Daniel to deliver him: and he laboured till the going down of the sun to deliver him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored until the going down of the sun to rescue him.
Then the king, when he hath heard the matter, is greatly displeased at himself, and on Daniel he hath set the heart to deliver him, and till the going up of the sun he was arranging to deliver him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored till the going down of the sun to rescue him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored till the going down of the sun to rescue him.
Then they made answer and said before the king, Daniel, one of the prisoners of Judah, has no respect for you, O King, or for the order signed by you, but three times a day he makes his prayer to God.
Then the king, when he heard these words, was very displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored until the going down of the sun to rescue him.
When the king heard this, he was very upset and began thinking about how he might rescue Daniel. Until late afternoon he was struggling to find a way to rescue him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Over dem satte han tre forvaltere; og Daniel var den fremste av dem, for at stattholderne skulle avlegge regnskap til dem og kongen ikke skulle lide skade.
3Da utmerket Daniel seg framfor forvalterne og stattholderne, fordi det var en fremragende ånd i ham; og kongen planla å sette ham over hele riket.
4Da prøvde forvalterne og stattholderne å finne noe å anklage Daniel for i rikets saker; men de kunne ikke finne noen grunn eller feil, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller feil hos ham.
5Da sa disse mennene: Vi kommer ikke til å finne noe å anklage denne Daniel for, med mindre det gjelder loven til hans Gud.
6Så gikk forvalterne og stattholderne samlet til kongen og sa: Kong Dareios, lev evig.
7Alle rikets forvaltere, stattholdere, landshøvdinger, rådsherrer og hærførere har rådført seg og blitt enige om å fastsette en kongelig forordning og utstede et strengt påbud: at den som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller noe menneske, bortsett fra deg, konge, skal kastes i løvehulen.
8Nå, konge, la påbudet tre i kraft og underskriv skrivelsen, så den ikke kan endres, etter medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.
9Derfor underskrev kong Dareios skrivelsen og påbudet.
10Da Daniel fikk vite at skrivelsen var underskrevet, gikk han hjem. Vinduene i loftsrommet hans sto åpne mot Jerusalem, og han falt på kne tre ganger om dagen, ba og takket sin Gud, slik han pleide å gjøre.
11Da samlet disse mennene seg og fant Daniel i bønn, idet han bønnfalt sin Gud.
12De gikk da fram og talte til kongen om påbudet: Har ikke du underskrevet et påbud om at hver den som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller noe menneske, bortsett fra deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Jo, det er sant, etter medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.
13Da sa de til kongen: Daniel, han som er blant de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om påbudet du har underskrevet; han ber tre ganger om dagen.
15Da kom mennene igjen til kongen og sa: Vit, konge, at medernes og persernes lov er at ingen forordning eller påbud som kongen fastsetter, kan endres.
16Da gav kongen ordre, og de hentet Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, vil redde deg.
17Så ble en stein hentet og lagt over åpningen til hulen, og kongen forseglet den med sitt eget segl og med stormennenes segl, for at ingenting skulle endres i saken om Daniel.
18Deretter gikk kongen til palasset og tilbrakte natten i faste; det ble heller ikke brakt inn musikk for ham, og søvnen forlot ham.
19Ved daggry sto kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
20Da han kom nær hulen, ropte han med klagende røst til Daniel. Kongen sa til Daniel: Daniel, du tjener for den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
21Da sa Daniel til kongen: Konge, lev evig!
12Av dette ble kongen sint og svært vred, og han befalte å utrydde alle de vise i Babylon.
13Da ble det sendt ut en befaling om at de vise skulle drepes, og de lette etter Daniel og hans venner for å drepe dem.
14Da svarte Daniel med råd og visdom til Arjok, sjefen for kongens livvakt, som hadde gått ut for å drepe de vise i Babylon:
15Han tok til orde og sa til Arjok, kongens livvaktsjef: Hvorfor er kongens befaling så hastig? Da forklarte Arjok saken for Daniel.
16Så gikk Daniel inn og ba kongen om å gi ham tid, så skulle han gjøre kongen kjent med tydningen.
6Da ble kongens ansikt forandret, og tankene forstyrret ham, så hofteleddene sviktet og knærne slo mot hverandre.
23Da ble kongen overmåte glad og befalte at de skulle ta Daniel opp av hulen. Så tok de Daniel opp av løvehulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.
24Deretter gav kongen ordre, og de hentet de mennene som hadde anklaget Daniel, og kastet dem i løvehulen, dem, barna deres og konene deres. Løvene fikk straks overtaket på dem og knuste alle knoklene deres før de nådde bunnen av hulen.
26Jeg gir dette påbudet: I hele mitt rikes herredømme skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og består til evig tid; hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer til enden.
27Han frelser og berger, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han har berget Daniel fra løvenes vold.
28Slik hadde denne Daniel fremgang under kong Dareios og under kong Kyros, perseren.
15Jeg, Daniel, ble dypt urolig i ånden i mitt indre, og synene i hodet mitt skremte meg.
8Men Daniel hadde satt seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens mat eller med vinen han drakk; derfor ba han øversten for evnukkene om å få slippe å gjøre seg uren.
9Gud lot Daniel finne velvilje og omsorg hos øversten for evnukkene.
10Øversten for evnukkene sa da til Daniel: Jeg frykter min herre kongen, som har fastsatt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere ser dårligere ut enn de andre unge mennene? Da setter dere hodet mitt i fare hos kongen.
11Da sa Daniel til Melzar, som øversten for evnukkene hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
13Så ble Daniel ført inn for kongen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du den Daniel, en av de bortførte fra Juda, som min far, kongen, førte hit?
19Da ble Daniel, som het Beltsasar, lamslått en stund, og tankene hans uroet ham. Kongen sa: Beltsasar, la ikke drømmen eller tydningen uro deg. Beltsasar svarte: Min herre, måtte drømmen gjelde dem som hater deg, og tydningen dine fiender!
17Da svarte Daniel og sa til kongen: Behold gavene dine for deg selv og gi belønningene til en annen! Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjøre ham kjent tydningen.
18for at de skulle be om barmhjertighet fra himmelens Gud angående denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle gå til grunne sammen med de øvrige vise i Babylon.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da velsignet Daniel himmelens Gud.
24Derfor gikk Daniel til Arjok, som kongen hadde satt til å ødelegge de vise i Babylon. Han gikk og sa til ham: La være å drepe de vise i Babylon! Før meg fram for kongen, så skal jeg gjøre kongen kjent med tydningen.
25Da førte Arjok i hast Daniel fram for kongen og sa til ham: Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda, som vil gjøre kongen kjent med tydningen.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltsasar: Er du i stand til å gjøre meg kjent med drømmen jeg har sett, og tydningen av den?
12Han sa: Frykt ikke, Daniel. Fra den første dagen du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
28Her slutter saken. For meg, Daniel, gjorde tankene mine meg svært urolig, og ansiktet mitt forandret seg; men jeg bevarte saken i hjertet.
28Da tok Nebukadnesar til orde og sa: Velsignet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og frelste sine tjenere fordi de stolte på ham og satte kongens befaling til side. De overga kroppene sine for ikke å tjene eller tilbe noen gud uten sin egen Gud.
18Da den tiden var omme som kongen hadde bestemt at de skulle føres fram, førte øversten for evnukkene dem inn for Nebukadnesar.
19Kongen samtalte med dem, og blant dem alle ble det ikke funnet noen som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja; derfor fikk de gjøre tjeneste hos kongen.
13Da befalte Nebukadnesar i raseri og vrede at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego skulle føres fram. Så førte de disse mennene fram for kongen.