Daniel 5:6
Da ble kongens ansikt forandret, og tankene forstyrret ham, så hofteleddene sviktet og knærne slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt forandret, og tankene forstyrret ham, så hofteleddene sviktet og knærne slo mot hverandre.
Da ble kongen blek; tankene forferdet ham. Hoftenes ledd ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt blekt, tankene skremte ham, hofteleddene hans ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
Da skiftet kongens ansikt farge, og hans tanker foruroliget ham. Hoftenes ledd ble løse, og hans knær slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt blekt, og hans tanker skremte ham. Hoftene sviktet, og knærne hans slo sammen.
Da ble kongens ansikt forandret, og hans tanker forstyrret ham slik at leddene i hoftene løsnet, og knærne slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt forandret, og tankene hans skapte bekymring, så hoftene hans ble løse og knærne hans slo mot hverandre.
Da forandret kongens ansiktsfarge seg, og han ble grepet av frykt, hoftene hans ristet, og knærne slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt blekt, og hans tanker forvirret ham. Hofterne hans skalv, og kneene slo mot hverandre.
Da skiftet kongens ansikt farge, og hans tanker uroet ham så mye at hoftene hans sviktet, og knærne slo mot hverandre.
Da forandret kongens uttrykk seg, og tankene hans ble uroet, slik at leddene i korsryggen mistet sin styrke og knærne skalv mot hverandre.
Da skiftet kongens ansikt farge, og hans tanker uroet ham så mye at hoftene hans sviktet, og knærne slo mot hverandre.
Kongen ble skremt, hans ansiktsfarge forandret seg, hans tanker forvirret ham, hans hofteledd løste seg opp, og knærne slo mot hverandre.
Then the king’s face turned pale, and his thoughts terrified him. His hips became weak, and his knees knocked together.
Da endret kongen sin ansiktsfarge, og hans tanker skremte ham. Båndene i hans hofter løstes, og knærne hans skalv.
Da skiftedes Kongens Farve, og hans Tanker forfærdede ham, og hans Lænders Baand bleve slappe, og hans Knæ stødte sig imod hverandre.
Then the king's countenance was changed, and his thoughts troubled him, so that the joints of his loins were loosed, and his knees smote one against another.
Da ble kongens ansikt forandret, og tankene hans skremte ham, slik at hoftene hans ristet og knærne slo mot hverandre.
Then the king's face changed, and his thoughts troubled him, so that the joints of his hips were loosened, and his knees knocked against each other.
Kongens ansikt bleknet, og hans tanker forstyrret ham; hoftene hans ble slappe, og hans knær slo mot hverandre.
og ansiktet hans bleknet av skrekk. Tankene hans skremte ham, og hoftene hans ble svake, knærne slo mot hverandre.
Da ble kongens ansikt forandret, og tankene forstyrret ham, leddene i hoftene løsnet, og knærne slo mot hverandre.
Da mistet kongen fargen i ansiktet, og han ble urolig av tankene sine; kraften forlot kroppen hans, og knærne hans skalv.
Then chaunged the kynge his countenaunce, and his thoughtes troubled him: so that the ioyntes off his body shoke, and his knees smote one agaynst the other.
Then the Kings countenance was changed, and his thoughtes troubled him, so that the ioynts of his loynes were loosed, and his knees smote one against the other.
Then chaunged the king his countenaunce, & his thoughtes troubled hym, so that the ioyntes of his loynes were loosed, and his knees smote one against the other.
Then the king's countenance was changed, and his thoughts troubled him, so that the joints of his loins were loosed, and his knees smote one against another.
Then the king's face was changed in him, and his thoughts troubled him; and the joints of his loins were loosened, and his knees struck one against another.
then the king's countenance hath changed, and his thoughts do trouble him, and the joints of his loins are loosed, and his knees are smiting one against another.
Then the king's countenance was changed in him, and his thoughts troubled him; and the joints of his loins were loosed, and his knees smote one against another.
Then the king's countenance was changed in him, and his thoughts troubled him; and the joints of his loins were loosed, and his knees smote one against another.
Then the colour went from the king's face, and he was troubled by his thoughts; strength went from his body, and his knees were shaking.
Then the king's face was changed in him, and his thoughts troubled him; and the joints of his thighs were loosened, and his knees struck one against another.
Then all the color drained from the king’s face and he became alarmed. The joints of his hips gave way, and his knees began knocking together.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5I samme stund kom fingre av en menneskehånd til syne og skrev rett imot lysestaken på kalkpussen på veggen i kongens palass, og kongen så den delen av hånden som skrev.
7Kongen ropte høyt at astrologene, kaldeerne og spåmennene skulle føres inn. Og kongen sa til Babylons vise menn: Den som kan lese denne skriften og gjøre meg kjent tydningen, skal kles i purpur, få en gullkjede om halsen og være den tredje i riket.
8Da kom alle kongens vise menn inn, men de klarte verken å lese skriften eller gjøre kongen kjent tydningen.
9Da ble kong Belsasar svært forferdet, ansiktet hans forandret seg, og hans stormenn ble bestyrtet.
10Dronningen, som hadde hørt det kongen og hans stormenn sa, kom inn i festsalen, og dronningen tok til orde og sa: Kongen leve evig! La ikke tankene dine uro deg, og la ikke ansiktet ditt forandres.
11Det finnes en mann i ditt rike som har en ånd fra de hellige guder i seg. I din fars dager ble det funnet lys, forstand og visdom i ham, som guders visdom. Kong Nebukadnesar, din far, ja, kongen, din far, satte ham over magikerne, astrologene, kaldeerne og spåmennene.
24Da ble den delen av hånden sendt fra ham, og denne skriften ble skrevet.
25Og dette er skriften som ble skrevet: MENE, MENE, TEKEL, UFARSIN.
26Dette er tydningen av ordene: MENE: Gud har talt ditt rikes dager og gjort ende på det.
5Jeg hadde en drøm som gjorde meg redd; tankene på mitt leie og synene i mitt hode uroliget meg.
6Derfor gav jeg befaling om å føre inn for meg alle vismennene i Babylon, så de kunne gjøre meg kjent med tydningen av drømmen.
18Denne drømmen har jeg, kong Nebukadnesar, sett. Du, Beltsasar, forklar tydningen, siden alle vise i mitt rike ikke er i stand til å gjøre meg kjent med tydningen; men du kan det, for de hellige guders ånd er i deg.
19Da ble Daniel, som het Beltsasar, lamslått en stund, og tankene hans uroet ham. Kongen sa: Beltsasar, la ikke drømmen eller tydningen uro deg. Beltsasar svarte: Min herre, måtte drømmen gjelde dem som hater deg, og tydningen dine fiender!
15Nå er de vise mennene, astrologene, ført inn for meg for at de skal lese denne skriften og gjøre meg kjent tydningen, men de maktet ikke å vise tydningen av saken.
16Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og løse vanskelige spørsmål. Hvis du nå kan lese skriften og gjøre meg kjent tydningen, skal du bli kledd i purpur, få en gullkjede om halsen og være den tredje i riket.
17Da svarte Daniel og sa til kongen: Behold gavene dine for deg selv og gi belønningene til en annen! Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjøre ham kjent tydningen.
15Jeg, Daniel, ble dypt urolig i ånden i mitt indre, og synene i hodet mitt skremte meg.
3Kongen sa til dem: Jeg har hatt en drøm, og ånden min er urolig for å få vite hva drømmen var.
29Du, konge, fikk tanker i ditt sinn på ditt leie om hva som skal skje heretter, og han som åpenbarer hemmeligheter, har gjort kjent for deg hva som skal skje.
30Men for meg: Denne hemmeligheten er ikke åpenbart meg fordi jeg har større visdom enn noe annet levende, men for at tydningen skal gjøres kjent for kongen, og for at du skal få vite hva som rører seg i ditt hjerte.
31Du, konge, så, og se: en stor billedstøtte. Denne store billedstøtten, som strålte sterkt, stod foran deg, og synet av den var skremmende.
32Hodet på denne billedstøtten var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og lårene av bronse,
14Da kongen hørte dette, ble han svært urolig og harm på seg selv. Han satte seg fore å redde Daniel, og han strevde helt til solnedgang for å få ham befridd.
15Da kom mennene igjen til kongen og sa: Vit, konge, at medernes og persernes lov er at ingen forordning eller påbud som kongen fastsetter, kan endres.
31Mens ordet ennå var i kongens munn, lød en røst fra himmelen: Til deg er det sagt, kong Nebukadnesar: Riket er tatt fra deg.
1I det andre året av Nebukadnesars regjering drømte Nebukadnesar drømmer; ånden hans ble urolig, og søvnen forlot ham.
27Derfor, konge, la mitt råd være deg til behag: Bryt med dine synder ved rettferdighet, og med dine misgjerninger ved å vise barmhjertighet mot de fattige. Kanskje kan din ro da bli forlenget.
28Alt dette hendte kong Nebukadnesar.
23Og at kongen så en vokter, en hellig en, komme ned fra himmelen og si: Hogg treet ned og ødelegg det, men la stubben av røttene stå igjen i jorden, med et bånd av jern og bronse i markens friske gress, og la det bli vått av himmelens dugg, og la hans del være med markens dyr, til sju tider er gått over ham –
24dette er tydningen, konge, og dette er den beslutning fra Den Høyeste som er kommet over min herre kongen:
36Dette var drømmen, og nå vil vi fortelle tydningen for kongen.
14kom frykt over meg, og skjelving som fikk alle mine bein til å riste.
10Og se, en hånd rørte ved meg og satte meg opp på knærne og på håndflatene.
1Den natten fikk kongen ikke sove. Han befalte at krønikeboken med opptegnelser skulle hentes, og de ble lest opp for kongen.
16Og se, en som lignet en menneskesønn rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen, talte og sa til ham som sto foran meg: Min herre, ved dette synet har min angst overveldet meg, og jeg har ikke mer kraft.
18Deretter gikk kongen til palasset og tilbrakte natten i faste; det ble heller ikke brakt inn musikk for ham, og søvnen forlot ham.
30Samme natt ble Belsasar, kaldeernes konge, drept.
19Og for den storhet han ga ham, skalv og fryktet alle folk og nasjoner og tungemål for ham. Han drepte hvem han ville, og lot leve hvem han ville; han opphøyet hvem han ville, og han satte ned hvem han ville.
20Men da hjertet hans ble hovmodig, og sinnet ble forherdet i stolthet, ble han avsatt fra sin kongetrone, og hans herlighet ble tatt fra ham.
21Han ble drevet bort fra menneskene, og hjertet hans ble gjort som dyrenes, og hans bolig var hos de ville eslene. De ga ham gress å ete som oksene, og kroppen hans ble våt av himmelens dugg, til han erkjente at Den høyeste Gud rår i menneskers rike og setter over det hvem han vil.
5Kongen svarte og sa til kaldeerne: Drømmen har gått fra meg. Hvis dere ikke gjør drømmen kjent for meg, sammen med tydningen, skal dere hugges i stykker, og husene deres gjøres til en møkkhaug.
12Av dette ble kongen sint og svært vred, og han befalte å utrydde alle de vise i Babylon.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltsasar: Er du i stand til å gjøre meg kjent med drømmen jeg har sett, og tydningen av den?
19Da ble Nebukadnesar fylt av raseri, og ansiktsuttrykket hans forandret seg mot Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Han talte og befalte at ovnen skulle varmes opp sju ganger mer enn vanlig.
45For du så at steinen ble skåret ut av fjellet uten menneskehender, og at den knuste jernet, bronsen, leiren, sølvet og gullet. Den store Gud har gjort kjent for kongen hva som skal skje heretter. Drømmen er viss, og tydningen er sikker.
28Her slutter saken. For meg, Daniel, gjorde tankene mine meg svært urolig, og ansiktet mitt forandret seg; men jeg bevarte saken i hjertet.
28PERES: Ditt rike er delt og gitt til mederne og perserne.
16La hans hjerte forandres fra et menneskes, og la et dyrehjerte bli gitt ham. La sju tider gå over ham.
2Derfor sa kongen til meg: Hvorfor er du så nedstemt, når du ikke er syk? Dette er ikke annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
12De gikk da fram og talte til kongen om påbudet: Har ikke du underskrevet et påbud om at hver den som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller noe menneske, bortsett fra deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Jo, det er sant, etter medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.