1 Mosebok 18:15
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Sara benektet dette og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo virkelig.'
Da nektet Sara, og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; fordi hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Sara nektet og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd; men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke!'. For hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Jo, du lo."
But Sarah denied it, saying, 'I did not laugh,' because she was afraid. But He replied, 'No, you did laugh.'
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Og Sara negtede og sagde: Jeg loe ikke; thi hun frygtede; men han sagde: Nei, thi du loe.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Then Sarah denied, saying, I did not laugh; for she was afraid. And he said, No; but you did laugh.
Da nektet Sara og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Nei, du lo."
Da nektet Sara og sa: 'Jeg lo ikke,' fordi hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Så sa Sara: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Than Sara denyed it saynge: I laughed not for she was afrayde. But he sayde: yes thou laughtest.
Then Sara denyed it, and sayde: I laughed not, for she was afrayed. But he sayde: It is not so, thou dyddest laughe.
But Sarah denied, saying, I laughed not: for she was afraide; he said, It is not so: for thou laughedst.
The Sara denied it, saying: I laughed not: for she was afrayde. And he sayde: it is not so, but thou laughedst.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid." He said, "No, but you did laugh."
And Sarah denieth, saying, `I did not laugh;' for she hath been afraid; and He saith, `Nay, but thou didst laugh.'
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah said, I was not laughing; for she was full of fear. And he said, No, but you were laughing.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid. He said, "No, but you did laugh."
Then Sarah lied, saying,“I did not laugh,” because she was afraid. But the LORD said,“No! You did laugh.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9De sa til ham: Hvor er Sara, din kone? Han svarte: Se, i teltet.
10Da sa han: Jeg vil sannelig komme tilbake til deg til den fastsatte tiden, og se, Sara, din kone, skal få en sønn. Sara hørte det i teltdøren, som var bak ham.
11Abraham og Sara var gamle og langt oppe i årene, og det var opphørt for Sara etter kvinners vis.
12Derfor lo Sara for seg selv og sa: Skulle jeg få den gleden, nå når jeg er blitt gammel, når også min herre er gammel?
13Da sa Herren til Abraham: Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde, jeg som er gammel?
14Er noe for vanskelig for Herren? Til den fastsatte tiden kommer jeg tilbake til deg, og Sara skal få en sønn.
6Da sa Sara: Gud har fått meg til å le, så alle som hører det, vil le med meg.
7Og hun sa: Hvem skulle vel ha sagt til Abraham at Sara skulle gi barn bryst? For jeg har født ham en sønn i hans høye alder.
15Og Gud sa til Abraham: Når det gjelder Sarai, din kone, skal du ikke lenger kalle henne Sarai, men Sara skal hun hete.
16Jeg vil velsigne henne og også gi deg en sønn ved henne. Ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli mor til folkeslag; konger over folk skal komme fra henne.
17Da falt Abraham ned på sitt ansikt og lo, og han sa med seg selv: Skal det fødes barn for en som er hundre år? Og skal Sara, nitti år gammel, føde?
18Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt ansikt!
19Da sa Gud: Sannelig, Sara, din kone, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham som en evig pakt, med hans etterkommere etter ham.
16Mennene brøt opp derfra og så ut mot Sodoma, og Abraham gikk med dem for å følge dem på vei.
17Da sa Herren: Skal jeg skjule for Abraham hva jeg vil gjøre?
1Herren så til Sara, slik han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik han hadde lovet.
2For Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, på den tiden Gud hadde fastsatt.
18Da kalte Farao Abram til seg og sa: Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du ikke at hun var din kone?
19Hvorfor sa du: Hun er min søster? Jeg kunne jo ha tatt henne til kone. Nå, her er din kone. Ta henne og dra!
10Og Abimelek sa til Abraham: Hva var det du så, siden du gjorde dette?
11Abraham sa: Jeg tenkte: Det er nok ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.
12Og dessuten er hun virkelig min søster; hun er min fars datter, men ikke min mors datter, og hun ble min kone.
2Og Abraham sa om sin kone Sara: Hun er min søster. Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud og hentet Sara.
16Han sa: Neste år på denne tiden skal du holde en sønn i armene. Hun sa: Nei, min herre, du Guds mann, ikke lyv for din tjenestekvinne.
2Sarai sa til Abram: Se, Herren har hindret meg i å føde. Jeg ber deg, gå inn til min slavekvinne; kanskje kan jeg få barn ved henne. Og Abram hørte på Sarai.
21Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde for deg på denne tiden neste år.
18For Herren hadde stengt alle kvinners morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
9Men Sara så at sønnen til Hagar, egypteren, hun som hadde født Abraham en sønn, spottet.
5Da sa Sarai til Abram: Den uretten jeg lider, får du ta ansvaret for. Jeg har gitt min slavekvinne i din favn, og da hun så at hun var blitt med barn, ser hun ned på meg. Herren skal dømme mellom meg og deg.
6Abram sa til Sarai: Se, din slavekvinne er i din hånd; gjør med henne som du finner for godt. Da Sarai behandlet henne hardt, flyktet hun fra henne.
6Abraham skyndte seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, lag i stand tre mål fint mel, kna det og bak kaker på ildstedet.
17Da fortalte hun ham disse ordene: 'Den hebraiske tjeneren som du har brakt til oss, kom inn til meg for å håne meg.'
30Men Sarai var barnløs; hun hadde ingen barn.
5Sa ikke han til meg: Hun er min søster? Og hun, ja, hun selv sa: Han er min bror. Med oppriktig hjerte og rene hender har jeg gjort dette.
36Og Sara, min herres hustru, fødte en sønn for min herre da hun var gammel, og til ham har han gitt alt han eier.
28Da sa hun: Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Ikke bedra meg?
9Abimelek kalte Isak til seg og sa: Det er jo sannelig din kone! Hvordan kunne du si: Hun er søsteren min? Isak svarte ham: Fordi jeg tenkte: Så jeg ikke skulle dø for hennes skyld.
53Da lo de ham ut, for de visste at hun var død.