Salmenes bok 43:5
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for ennå skal jeg prise ham, han som er mitt ansikts frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for ennå skal jeg prise ham, han som er mitt ansikts frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, min frelser og min Gud.
Hvorfor er du så nedstemt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
Hvorfor er du så nedbøyet, min sjel, og urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.
Hvorfor er du deprimert, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Ha håp til Gud, for jeg skal fortsatt prise ham, min frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal enda prise ham, han som er min frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedstemt, min sjel? Og hvorfor er du så urolig i meg? Ha håp i Gud; for jeg skal ennå prise ham, han som er min frelse, og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal takk ham igjen; han er min frelses lys og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg vil igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, som er min frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedbrutt, o min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Ha håp på Gud, for jeg skal fremdeles prise ham, han som er helsen til mitt ansikt, og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, som er min frelse og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Hvorfor stønner du i meg? Vent på Gud, for jeg vil fremdeles prise ham, han som er min frelse og min Gud.
Why are you cast down, my soul, and why are you so disturbed within me? Put your hope in God, for I will still praise Him—my Savior and my God.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du så urolig i meg? Ha håp til Gud, for ennå skal jeg prise ham, mitt frelses ansikt og min Gud.
Hvorfor nedbøier du dig, min Sjæl, og hvorfor bruser du over mig? bi efter Gud, thi jeg skal endnu takke ham; (thi han er) mit Ansigts megen Frelse og min Gud.
Why art thou cast down, O my soul? and why art thou disquieted within me? hope in God: for I shall yet praise him, who is the health of my countenance, and my God.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelses lys og min Gud.
Why are you cast down, O my soul? And why are you disquieted within me? Hope in God; for I shall yet praise him, who is the health of my countenance, and my God.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Hvorfor uroer du meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal fortsatt prise ham: min Frelser, min hjelper, og min Gud.
Hvorfor er du nedslått, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal fortsatt prise ham, min frelses lys og min Gud.
Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud; for jeg skal ennå prise ham, min frelses lys og min Gud.
Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud; for jeg skal igjen takke ham, min hjelp og min Gud.
Why art thou cast down, O my soul? And why art thou disquieted within me? Hope thou in God; For I shall yet praise him, [Who is] the help of my countenance, and my God.
Why art thou cast down{H8709)}, O my soul? and why art thou disquieted{H8799)} within me? hope{H8685)} in God: for I shall yet praise{H8686)} him, who is the health of my countenance, and my God.
Why art thou so heuy (o my soule) & why art thou so disquieted within me? O put thy trust in God, for I wil yet geue him thakes for ye helpe of his countenauce, and because he is my God.
Why art thou cast downe, my soule? and why art thou disquieted within mee? waite on God: for I will yet giue him thankes, he is my present helpe, and my God.
Why art thou so discouraged O my soule, & why art thou so vnquiet within me? attende thou vpon the Lorde, for I wyll yet acknowledge hym to be only my present saluation, & my Lorde.
Why art thou cast down, O my soul? and why art thou disquieted within me? hope in God: for I shall yet praise him, [who is] the health of my countenance, and my God.
Why are you in despair, my soul? Why are you disturbed within me? Hope in God! For I shall still praise him: My Savior, my helper, and my God.
What! bowest thou thyself, O my soul? And what! art thou troubled within me? Wait for God, for still I confess Him, The salvation of my countenance, and my God!
Why art thou cast down, O my soul? And why art thou disquieted within me? Hope thou in God; for I shall yet praise him, `Who is' the help of my countenance, and my God. Psalm 44 For the Chief Musician. `A Psalm' of the sons of Korah. Maschil.
Why art thou cast down, O my soul? And why art thou disquieted within me? Hope thou in God; For I shall yet praise him, [Who is] the help of my countenance, and my God.
Why are you crushed down, O my soul? and why are you troubled in me? put your hope in God, for I will again give him praise who is my help and my God.
Why are you in despair, my soul? Why are you disturbed within me? Hope in God! For I shall still praise him: my Savior, my helper, and my God. For the Chief Musician. By the sons of Korah. A contemplative psalm.
Why are you depressed, O my soul? Why are you upset? Wait for God! For I will again give thanks to my God for his saving intervention.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?
3Tårene er blitt min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?
4Når jeg minnes dette, heller jeg ut min sjel. For jeg pleide å gå med mengden, jeg gikk sammen med dem til Guds hus, med jubel og lovsang, en skare som holdt høytid.
5Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham for hans ansikts frelse.
6Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhøydene, fra haugen Misar.
7Dyp roper til dyp ved bruset av dine fossefall; alle dine bølger og brenninger har gått over meg.
8Likevel vil Herren sende sin miskunn om dagen, og om natten er hans sang hos meg, min bønn til mitt livs Gud.
9Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende under fiendens undertrykkelse?
10Som et sverd i mine bein håner mine fiender meg, mens de hver dag sier til meg: Hvor er din Gud?
11Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, han som er mitt ansikts frelse og min Gud.
4Da vil jeg gå fram til Guds alter, til Gud, min store glede; ja, med harpe vil jeg lovsynge deg, Gud, min Gud.
1Døm meg, Gud, og før min sak mot et ugudelig folk; fri meg fra en svikefull og urettferdig mann.
2For du er Gud, min styrke; hvorfor støter du meg bort? Hvorfor må jeg gå sørgende under fiendens undertrykkelse?
7Og nå, HERRE, hva venter jeg på? Mitt håp er i deg.
14HERRE, hvorfor støter du min sjel bort? Hvorfor skjuler du ansiktet for meg?
14Men jeg vil alltid håpe, og stadig mer vil jeg prise deg.
5Min sjel, vent bare på Gud, for mitt håp kommer fra ham.
4Derfor svinner min ånd i meg; hjertet er lammet i mitt indre.
1Pris Herren. Pris Herren, min sjel.
2Mange sier om min sjel: «Det er ingen hjelp for ham hos Gud.» Sela.
3Men du, Herre, er et skjold rundt meg, min ære, du som løfter mitt hode.
1Hvor lenge vil du glemme meg, Herre? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet ditt for meg?
2Hvor lenge skal jeg rådføre meg med meg selv i mitt indre, med sorg i hjertet dag etter dag? Hvor lenge skal min fiende ha overtaket over meg?
3Min sjel er også sterkt forferdet; men du, HERRE, hvor lenge?
15For til deg, Herre, setter jeg mitt håp; du vil høre, Herre, min Gud.
1Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel stoler på deg; ja, i skyggen av dine vinger tar jeg min tilflukt, til ulykkene har gått over.
7Jeg vil fryde meg og glede meg over din miskunn, for du har sett min nød; du kjenner min sjel i trengsler.
5Jeg venter på Herren, min sjel venter, og på hans ord setter jeg mitt håp.
1Til deg, HERRE, løfter jeg min sjel.
2På nødens dag søkte jeg Herren; om natten var hånden min strakt ut uten stans; min sjel ville ikke la seg trøste.
3Jeg tenkte på Gud og ble urolig; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
14Men jeg setter min lit til deg, HERRE; jeg sier: Du er min Gud.
7Vend tilbake til din ro, min sjel, for Herren har gjort godt mot deg.
29Men jeg er fattig og full av sorg; la din frelse, Gud, løfte meg opp og sette meg høyt.
11Hold meg i live, Herre, for ditt navns skyld; i din rettferdighet før min sjel ut av trengsel.
17Til deg, min styrke, vil jeg synge, for Gud er mitt vern, min miskunns Gud.
20Du som lot meg se mange og harde trengsler, du vil gi meg livet igjen og føre meg opp igjen fra jordens dyp.
9Derfor gleder hjertet mitt seg, og min ære jubler; også kroppen min skal hvile trygt.
24Herren er min del, sier sjelen min; derfor vil jeg håpe på ham.
10Hør, Herre, og vær meg nådig; Herre, vær du min hjelper.
24Vær ved godt mot, og han skal gjøre deres hjerte sterkt, alle dere som håper på HERREN.
13For du har fridd min sjel fra døden; vil du ikke også redde mine føtter fra å falle, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys?
1Til Herren tar jeg min tilflukt. Hvordan kan dere si til min sjel: «Fly som en fugl til fjellet deres»?
5Jeg ropte til deg, Herre; jeg sa: Du er min tilflukt og min del i de levendes land.
17Men jeg er fattig og nødstilt; Herren tenker likevel på meg. Du er min hjelp og min redningsmann; la det ikke drøye, min Gud.
19Når tankene er mange i meg, gleder din trøst min sjel.
1Jeg vil opphøye deg, Herre, for du har løftet meg opp og ikke latt mine fiender juble over meg.
2Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg.
5Min sjel blir mettet som av rik mat; og min munn skal prise deg med jublende lepper.
4Se, Gud er min hjelper; Herren er med dem som støtter min sjel.