Apostlenes gjerninger 20:38
særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
og de sørget mest av alt over ordene han talte, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De sørget mest av alt for de ordene han talte, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var ordene han sa, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
mest bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
sørgende mest over det ordet han hadde sagt, at de ikke mer skulle se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
sørgmodige over at han hadde sagt at de aldri mer ville få se hans ansikt. De fulgte ham så til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
bedrøvet over det ord han hadde talt at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
They were deeply grieved because of what he had said—that they would never see his face again. Then they accompanied him to the ship.
De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Og meest smertede dem det Ord, han sagde, at de ikke mere skulde see hans Ansigt. Men de ledsagede ham til Skibet.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his fe no more. And they companied him unto the ship.
sørgende mest over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se hans ansikt mer. Og de fulgte ham til skipet.
sorrowing most of all for the words which he spoke, that they would see his face no more. And they accompanied him to the ship.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig fordi han hadde sagt at de ikke skulle se hans ansikt mer. Så fulgte de ham til skipet.
sørget mest over hans ord om at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De var mest triste fordi han hadde sagt at de ikke ville se hans ansikt igjen. Og så fulgte de ham til skipet.
sorowinge most of all for the wordes which he spake that they shuld se his face no moore. And they acompanyed him vnto the shyppe.
and were sory, most of all because of the worde which he had sayde, that they shulde se his face nomore. And they accopanied him vnto the shippe.
Being chiefly sorie for the words which he spake, That they should see his face no more; they accompanied him vnto the shippe.
Sorowyng most of all for the wordes whiche he spake, that they shoulde see his face no more. And they accompanied hym vnto the shippe.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sorrowing most of all for the word that he had said -- that they are about no more to see his face; and they were accompanying him to the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
Being sad most of all because he had said that they would not see his face again. And so they went with him to the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
especially saddened by what he had said, that they were not going to see him again. Then they accompanied him to the ship.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba.
37Alle brast i gråt, de falt Paulus om halsen og kysset ham igjen og igjen,
3Da vi fikk Kypros i siktet og lot den ligge på venstre side, seilte vi til Syria og gikk i land i Tyrus; der skulle skipet losse lasten.
4Vi fant disiplene og ble der i sju dager. De sa ved Ånden til Paulus at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.
5Da dagene var til ende, brøt vi opp og dro videre. Alle fulgte oss ut av byen, sammen med kvinner og barn. Nede på stranden knelte vi og ba.
6Etter at vi hadde tatt farvel med hverandre, gikk vi om bord i skipet, og de vendte hjem igjen.
7Vi avsluttet sjøreisen fra Tyrus og kom til Ptolemais. Der hilste vi på brødrene og ble hos dem én dag.
25Og nå, se, jeg vet at dere alle som jeg har gått omkring hos og forkynte Guds rike, ikke lenger skal se mitt ansikt.
1Da uroen hadde lagt seg, sendte Paulus bud på disiplene; han tok avskjed med dem og dro av sted til Makedonia.
2Han reiste gjennom de traktene og oppmuntret dem med mange ord; deretter kom han til Hellas.
10Paulus gikk ned, kastet seg over ham og la armene om ham og sa: «Ikke vær urolige! For han har livet i seg.»
11Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og etter å ha samtalt lenge, helt til daggry, dro han av sted.
12De førte gutten bort i live, og de ble sterkt trøstet.
13Vi gikk om bord i skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord; for slik hadde han bestemt, han selv ville gå til fots.
14Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mytilene.
15Derfra seilte vi videre, og neste dag nådde vi fram rett utenfor Kios; dagen etter la vi til på Samos og ble i Trogyllion; den følgende dagen kom vi til Milet.
16For Paulus hadde bestemt å seile forbi Efesos, for at han ikke skulle bli forsinket i Asia. Han skyndte seg nemlig for, om det var mulig for ham, å være i Jerusalem på pinsedagen.
26for han lengtet etter dere alle og var urolig, fordi dere hadde hørt at han var blitt syk.
27Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
28Derfor sendte jeg ham desto mer ivrig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg selv være mindre bedrøvet.
12Da vi hørte dette, ba både vi og de som bodde der ham inntrengende om ikke å dra opp til Jerusalem.
13Men Paulus svarte: Hva er det dere gjør? Dere gråter og bryter mitt hjerte. For jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.
20Da de ba ham om å bli lenger hos dem, samtykket han ikke.
21Men han tok avskjed med dem og sa: Jeg må for enhver pris holde den kommende høytiden i Jerusalem; men jeg skal komme tilbake til dere, om Gud vil. Så seilte han fra Efesos.
4Følgende fulgte ham helt til Asia: Sopater fra Beroia; fra Tessalonika også Aristark og Sekundus; Gajus fra Derbe og Timoteus; og fra Asia Tykikos og Trofimos.
5Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.
6Vi seilte fra Filippi etter de usyrede brøds dager og kom til dem i Troas på fem dager; der ble vi i sju dager.
18Da de kom til ham, sa han: «Dere vet selv, fra den første dagen jeg satte min fot i Asia, hvordan jeg hele tiden var sammen med dere,
19idet jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som rammet meg ved jødenes anslag.
31Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å veilede hver eneste én med tårer.
36For folkemengden fulgte etter og ropte: Bort med ham!
38Men Paulus mente det ikke var riktig å ta med en som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke hadde gått sammen med dem til arbeidet.
21Da de lenge hadde vært uten mat, sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke lagt ut fra Kreta; da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppfordrer jeg dere til å ha mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
9Det hadde nå gått lang tid, og seilasen var blitt farlig, for også fastedagen var allerede forbi. Da ga Paulus dem råd
10og sa: Menn, jeg ser at seilasen vil bli med skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til steder langs kysten av Asia, og satte ut. Aristarkos, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
30Men sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet. De satte livbåten på sjøen under påskudd av at de ville legge ut ankre fra baugen.
14Da sendte brødrene straks Paulus av sted for å dra ned mot kysten, men Silas og Timoteus ble værende der.
22Og nå, se, bundet av Ånden går jeg til Jerusalem uten å vite hva som vil møte meg der,
4For i stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle lære å kjenne den kjærligheten jeg har til dere, mer enn noen annen.
17Vi derimot, søsken, ble for en kort stund revet bort fra dere—i det ytre, ikke i hjertet—og vi la desto større iver i, med sterk lengsel, å få se ansiktet deres.
2at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet bindingene på rorene. Så heiste de forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.
41Men de støtte på en sandbanke der sjøene møtes og kjørte skipet på grunn. Baugen satte seg fast og sto urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes kraft.
10De hedret oss også med mange hedersbevisninger, og da vi skulle seile, skaffet de oss det vi trengte til reisen.
33Så gikk Paulus bort fra dem.
30Paulus ville gå inn i forsamlingen, men disiplene lot ham ikke.
13Paulus og de som var med ham, la så ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.