Daniel 6:14
Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
Da kongen hørte dette, ble han svært urolig og harm på seg selv. Han satte seg fore å redde Daniel, og han strevde helt til solnedgang for å få ham befridd.
Da svarte de og sa for kongen: «Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du underskrev. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte dette, ble han svart bedrøvet og satte seg fore å redde Daniel. Helt til solnedgang arbeidet han for å befri ham.
Da sa de til kongen: 'Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, viser ingen respekt for deg, konge, eller for det forbudet du har skrevet. Han ber til sin Gud tre ganger om dagen.'
Da kongen hørte disse ord, ble han meget bekymret for sin del, og satte sitt hjerte på Daniel for å redde ham; og han anstrengte seg inntil solen gikk ned for å redde ham.
Da kongen hørte disse ordene, var han meget opprørt, og satte sitt hjerte på å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å redde ham.
Da svarte de til kongen og sa: Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller om forbudet du har skrevet, men ber tre ganger om dagen.
Da sa de til kongen: "Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller dekretet du har underskrevet, men han ber sin bønn tre ganger om dagen."
Da kongen hørte dette, ble han svært lei seg og satte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å finne en måte å frelse ham på.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært bedrøvet og bestemte seg for å redde Daniel; han strevde inntil solnedgang for å befri ham.
Da kongen hørte dette, ble han svært lei seg og satte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet helt til solnedgang for å finne en måte å frelse ham på.
Da kongen hørte dette, ble han svært bekymret og forsøkte hele dagen å finne en måte å redde Daniel på.
Then they said to the king, 'Daniel, who is one of the exiles from Judah, pays no attention to you, O king, or to the decree you signed. He still prays three times a day.'
Da svarte de og sa til kongen: 'Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, tar ingen hensyn, konge, til deg eller det dekretet du har undertegnet, men han ber sin bønn tre ganger om dagen.'
Da svarede de og sagde for Kongen: Daniel, som er af de bortførte Børn af Juda, haver ikke agtet paa din Befaling, o Konge! eller paa dit Forbud, som du haver ladet forfatte, men beder sin Bøn tre Gange om Dagen.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased with himself, and set his heart on niel to deliver him: and he laboured till the going down of the sun to deliver him.
Da kongen hørte disse ord, ble han svært bekymret over Daniel og satte seg fore å redde ham: og han strevde til solnedgang for å frelse ham.
Then the king, when he heard these words, was greatly displeased with himself, and set his heart on Daniel to deliver him: and he labored till the going down of the sun to deliver him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased with himself, and set his heart on Daniel to deliver him: and he laboured till the going down of the sun to deliver him.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært misfornøyd, og han satte hjertet sitt på å redde Daniel; og han arbeidet til solnedgang for å redde ham.
Da kongen hørte dette, ble han svært urolig, og han satte sitt hjerte på å redde Daniel, og inntil solnedgangen arbeidet han for å befri ham.
Da kongen hørte disse ordene, ble han svært misfornøyd, og han stilte seg fore å redde Daniel; og han arbeidet fram til solnedgang for å frigi ham.
Så svarte de og sa til kongen: Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg ikke om deg, konge, eller om befalingen du signerte, men tre ganger om dagen ber han til sin Gud.
When the kynge herde these wordes, he was sore greued, and wolde haue excused Daniel, to delyuer him, and put off the matter, vnto the Sonne wete downe, to the intent that he might saue him.
When the King heard these wordes, hee was sore displeased with himselfe, and set his heart on Daniel, to deliuer him: and he laboured till the sunne went downe, to deliuer him.
When the king heard these wordes, he was sore displeased with him selfe, and set his heart on Daniel to deliuer him, and he laboured till the sonne went downe, to deliuer him.
Then the king, when he heard [these] words, was sore displeased with himself, and set [his] heart on Daniel to deliver him: and he laboured till the going down of the sun to deliver him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored until the going down of the sun to rescue him.
Then the king, when he hath heard the matter, is greatly displeased at himself, and on Daniel he hath set the heart to deliver him, and till the going up of the sun he was arranging to deliver him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored till the going down of the sun to rescue him.
Then the king, when he heard these words, was sore displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored till the going down of the sun to rescue him.
Then they made answer and said before the king, Daniel, one of the prisoners of Judah, has no respect for you, O King, or for the order signed by you, but three times a day he makes his prayer to God.
Then the king, when he heard these words, was very displeased, and set his heart on Daniel to deliver him; and he labored until the going down of the sun to rescue him.
When the king heard this, he was very upset and began thinking about how he might rescue Daniel. Until late afternoon he was struggling to find a way to rescue him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Det behaget Dareios å sette over riket hundre og tjue satraper, som skulle være i hele riket.
3Over dem satte han tre forvaltere, og Daniel var en av dem. Satrapene skulle avlegge regnskap for dem, så kongen ikke skulle lide skade.
4Da utmerket denne Daniel seg framfor forvalterne og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham. Kongen tenkte å sette ham over hele riket.
5Da søkte forvalterne og satrapene å finne en grunn til anklage mot Daniel i rikets saker; men de klarte ikke å finne noen anklage eller noe korrupsjon, for han var tro. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller skyld hos ham.
6Da sa disse mennene: Vi finner ingen anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner den i hans Guds lov.
7Så stormet forvalterne og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Dareios, lev evig!
8Alle rikets forvaltere, prefekter og satraper, rådgivere og landshøvdinger, har rådført seg om å fastsette et kongelig påbud og gjøre en streng forordning: Hver den som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen.
9Så la nå, konge, forbudet tre i kraft og skriv det ned, etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
10Derfor skrev og undertegnet kong Dareios dokumentet og forbudet.
11Da Daniel fikk vite at dokumentet var underskrevet, gikk han hjem. I sin øvre sal hadde han vinduer åpne mot Jerusalem, og tre ganger om dagen falt han på kne, ba og takket for sin Gud, slik han hadde gjort tidligere.
12Da kom disse mennene stormende; de fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle sin Gud.
13Så gikk de fram og sa til kongen om forbudet: Har ikke du undertegnet et påbud om at hver den som innen tretti dager ber til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Saken står fast etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
15Da kongen hørte dette ordet, tok han det svært tungt. Han satte seg fore å redde Daniel, og helt til solnedgang strevde han for å få ham befridd.
16Men mennene kom igjen stormende til kongen og sa til ham: Kongen må vite at etter medernes og persernes lov kan ingen forbud eller forordning som kongen fastsetter, endres.
17Da gav kongen ordre, og de førte Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, han skal frelse deg.
18Så ble en stein brakt og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin signetring og med stormennenes segl, så det ikke skulle skje noen forandring med Daniel.
19Deretter gikk kongen til sitt palass. Han fastet hele natten; ingen underholdning ble ført inn for ham, og søvnen forlot ham.
20Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
21Og da han kom nær hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
12Da ble kongen sint og svært vred, og han befalte at alle de vise i Babel skulle drepes.
13Forordningen ble sendt ut, og de vise ble drept; og man søkte etter Daniel og hans venner for å drepe dem.
14Da svarte Daniel med klokskap og omtanke Arjok, sjefen for kongens livvakt, som hadde gått ut for å drepe de vise i Babel.
15Han tok til orde og sa til Arjok, kongens øverste: Hvorfor er kongens påbud så strengt? Da forklarte Arjok saken for Daniel.
16Daniel gikk inn og ba kongen om å få tid, så skulle han gjøre kongen tydningen kjent.
6Da ble kongen blek; tankene forferdet ham. Hoftenes ledd ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe; for uskyld ble funnet hos meg for ham. Heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24Da ble kongen meget glad og bød at Daniel skulle hentes opp av hulen. Daniel ble løftet opp av hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.
26Så skrev kong Dareios til alle folk, nasjoner og tungemål som bor over hele jorden: Måtte freden deres bli stor!
27Fra meg er det gitt et påbud om at man i hele mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og består til evig tid. Hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer til enden.
28Han frelser og berger; han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som fridde Daniel fra løvenes makt.
15Jeg, Daniel, ble uroet i ånden i mitt indre, og synene i hodet mitt skremte meg.
8Daniel satte seg fore at han ikke ville gjøre seg uren med kongens mat og med vinen han drakk. Derfor ba han hoffsjefen om å få slippe å gjøre seg uren.
9Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos hoffsjefen.
10Hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere så magrere ut enn de andre unge mennene på deres alder? Da setter dere hodet mitt i fare hos kongen.»
11Da sa Daniel til tilsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
13Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de bortførte fra Juda som kongen, min far, førte hit fra Juda?
19det er du, konge, som er blitt stor og mektig. Din storhet har vokst og nådd til himmelen, og ditt herredømme til jordens ende.
17Da svarte Daniel kongen: Behold gavene dine selv, og gi belønningene dine til andre! Men skriften skal jeg lese for kongen og gjøre tydningen kjent.
18De skulle be om barmhjertighet fra himmelens Gud angående denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle bli drept sammen med de øvrige vise i Babel.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud
24Derfor gikk Daniel inn til Arjok, som kongen hadde satt til å drepe de vise i Babel. Han gikk og sa til ham: Drep ikke de vise i Babel! Før meg fram for kongen, så skal jeg gjøre kongen tydningen kjent.
25Arjok førte da i all hast Daniel fram for kongen og sa til ham: Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda som kan gjøre tydningen kjent for kongen.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltesassar: Er du i stand til å kunngjøre meg drømmen jeg har sett, og tydningen?
12Han sa: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
28Her ender saken. Jeg, Daniel, ble sterkt skremt av tankene mine, og ansiktsfargen min forandret seg; men saken gjemte jeg i mitt hjerte.
28Nebukadnesar tok til orde og sa: Velsignet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og berget sine tjenere! De satte sin lit til ham, trosset kongens påbud og overga sine kropper, for at de ikke skulle dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen.
18Da tiden var gått, den kongen hadde fastsatt for å føre dem fram, førte hoffsjefen dem inn for Nebukadnesar.
19Kongen samtalte med dem, og det fantes ikke noen blant dem alle som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor fikk de stå fram for kongen.
13Da ble Nebukadnesar i raseri og harme og bød at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego skulle hentes. Så ble disse mennene ført fram for kongen.