2 Samuelsbok 13:36
Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
Straks han hadde talt ferdig, kom kongens sønner. De løftet sin røst og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt svært bittert.
Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
Og det skjedde, så snart han hadde sluttet å tale, at se, kongens sønner kom, løftet røsten og gråt; kongen og alle hans tjenere gråt svært.
Og det skjedde, så snart han hadde talt ferdig, at kongens sønner kom og løftet stemmen og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt meget sterkt.
Da han hadde sagt dette, så kom kongens sønner, gråtende høyt, og kongen og alle tjenerne hans gråt med en svært stor gråt.
Bare da han var ferdig med å tale, kom kongens sønner. De hevet sin stemme og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også, sterkt og lenge.
Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
Så snart han hadde sluttet å snakke, kom kongens sønner, og de ropte og gråt, og både kongen og alle hans tjenere gråt dypt.
Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
Da han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De løftet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt heftige, bitre tårer.
As he finished speaking, the king’s sons arrived, weeping loudly. The king and all his servants also wept bitterly.
Akkurat da han hadde sagt dette, kom kongens sønner, hevet sine stemmer og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt bittert sammen.
Og det skede, der han havde endt at tale, see, da kom Kongens Sønner, og de opløftede deres Røst og græd, og Kongen ogsaa og alle hans Tjenere græd med en saare stor Graad.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
Da han avsluttet å snakke, kom kongens sønner, hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også meget høyt.
And it came to pass, as soon as he had finished speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept bitterly.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
Det skjedde, så snart han var ferdig med å snakke, at se, kongens sønner kom, og løftet opp stemmen sin, og gråt; og kongen gråt også, og alle hans tjenere gråt veldig.
Og da han hadde avsluttet å snakke, kom kongens sønner inn og gråt høyt. Også kongen og alle hans tjenere brast i høylydt gråt.
Og det skjedde, så snart han hadde gjort slutt på å snakke, at se, kongens sønner kom, og de ropte og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt også sterkt.
Mens han snakket, kom kongens sønner med gråt og høye skrik, og kongen og alle hans tjenere gråt bitre tårer.
And whan he had ended his talkynge, the kynges children came, and lifte vp their voyce, and wepte. The kynge and all his seruauntes wepte also very sore.
And assoone as hee had left speaking, behold, the Kings sonnes came, & lift vp their voyces, and wept: and the King also and all his seruants wept exceedingly sore.
And assoone as he had left speaking, beholde the kinges sonnes came, & lyft vp their voyces, and wept: The king also & all his seruauntes wept exceedingly sore.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
It happened, as soon as he had made an end of speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
And it cometh to pass at his finishing to speak, that lo, the sons of the king have come, and they lift up their voice, and weep, and also the king and all his servants have wept -- a very great weeping.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore. [
And while he was talking, the king's sons came, with weeping and loud cries: and the king and all his servants were weeping bitterly.
It happened, as soon as he had finished speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept. The king also and all his servants wept bitterly.
Just as he finished speaking, the king’s sons arrived, wailing and weeping. The king and all his servants wept loudly as well.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23To år senere hadde Absalom saueklipping ved Baal-Hatsor, som ligger ved Efraim, og Absalom innbød alle kongens sønner.
24Absalom kom til kongen og sa: Se, min tjener holder saueklipping. Måtte kongen og hans tjenere gå med din tjener.
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi må ikke alle gå; det ville bli en byrde for deg. Han presset på ham, men han ville ikke gå; han velsignet ham i stedet.
26Da sa Absalom: Om ikke, så la Amnon, min bror, gå med oss. Kongen sa til ham: Hvorfor skulle han gå med deg?
27Men Absalom ga seg ikke og fikk overtalt ham. Så sendte han med ham Amnon og alle kongens sønner.
28Absalom ga sine tjenestegutter denne ordren: Se etter når Amnons hjerte er muntert av vin. Når jeg så sier til dere: ‘Slå Amnon i hjel!’, skal dere drepe ham. Vær ikke redde; er det ikke jeg som har gitt dere befaling? Vær sterke og vær tapre!
29Absaloms tjenestegutter gjorde med Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, hver steg opp på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; ikke én av dem er blitt igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
32Men Jonadab, Sjimeas sønn, Davids bror, tok til orde og sa: Min herre må ikke tro at alle de unge mennene, kongens sønner, er drept; bare Amnon er død. Dette var nemlig besluttet av Absalom fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
33Så må ikke min herre kongen ta dette inn over seg og tro at alle kongens sønner er døde; bare Amnon er død.
34Absalom flyktet. Vaktgutten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, fra siden av fjellet.
35Da sa Jonadab til kongen: Se, kongens sønner kommer; det har gått slik din tjener sa.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
5Kongen dekket ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn alle dagene.
38Absalom flyktet og dro til Gesjur og ble der i tre år.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33Kongen sang en klagesang over Abner og sa: Skulle Abner dø slik en dåre dør?
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker; det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
4Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
33Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Så kalte han på Absalom, og han kom til kongen og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden foran kongen. Da kysset kongen Absalom.
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og hele Israel med ham.
10Hele folket tvistet i alle Israels stammer og sa: «Kongen har fridd oss ut av våre fienders hånd, han reddet oss fra filisternes hånd, og nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
23Hele landet gråt høyt, mens alt folket gikk forbi. Kongen gikk over Kedron-bekken, og alt folket dro forbi på veien mot ørkenen.
13En budbringer kom til David og sa: «Israels folks hjerter har vendt seg til Absalom.»
5Kongen bød Joab, Abisjai og Ittaj: «Skån den unge Absalom for min skyld.» Og alle hørte hvordan kongen gav alle høvedsmennene ordre om Absalom.
18Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
29Kongen spurte: «Går det bra med den unge Absalom?» Ahimaas svarte: «Jeg så et stort oppstyr da Joab, kongens tjener, sendte meg, din tjener, av sted, men jeg vet ikke hva det gjaldt.»
4Sendebudene kom til Sauls by, Gibea, og fortalte dette for folkets ører. Da hevet hele folket stemmen og gråt.
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
32Kongen spurte kusjitten: «Går det bra med den unge Absalom?» Kusjitten svarte: «Må min herre kongens fiender og alle som reiser seg mot deg for å gjøre ondt, bli som den unge mannen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom tilbake.»
20Absaloms tjenere kom inn til kvinnen i huset og spurte: Hvor er Ahimaas og Jonatan? Kvinnen svarte dem: De har gått over vannløpet. De lette, men fant dem ikke, og vendte tilbake til Jerusalem.
21Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
9Se, nå har han gjemt seg i en av hulene eller på et annet sted. Om noen faller i første sammenstøt, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant folket som følger Absalom.