1 Samuelsbok 30:4
Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
David og folket som var med ham, løftet røsten og gråt til de ikke hadde kraft til å gråte mer.
Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Så David og folket som var med ham, løftet opp sine røster og gråt, til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Da løftet David og folket som var med ham, stemmen og gråt, helt til de ikke klarte å gråte mer.
brøt David og folket som var med ham ut i gråt og gråt til de ikke hadde mer krefter igjen.
David og folket som var med ham, tok til å gråte høyt, helt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
Da hevet David og de som var med ham sin røst og gråt, helt til de ikke lenger orket å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Then David and the people who were with him lifted their voices and wept until they could weep no more because they had no strength left.
David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Da opløftede David og det Folk, som var hos ham, deres Røst og græd, indtil der var ikke Kraft i dem til at græde.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da løftet David og folket som var med ham, sine stemmer og gråt, til de ikke hadde mer krefter igjen til å gråte.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
Da hevet David og folket som var med ham røstene sine og gråt, til de ikke lenger orket å gråte.
Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.
Dauid and the people that was with him lefte vp their voyce, and wepte so longe tyll they coulde wepe nomore.
Then Dauid and the people that was with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then Dauid & the people that were with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then David and the people that [were] with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
And David lifteth up -- and the people who `are' with him -- their voice and weep, till that they have no power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him gave themselves up to weeping till they were able to go on weeping no longer.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the men who were with him wept loudly until they could weep no more.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da David og mennene hans kom til Siklag på den tredje dagen, hadde amalekittene gjort et raid mot Negev og mot Siklag. De hadde slått til mot Siklag og brent den ned.
2De tok kvinnene som var der, små og store, til fange; men de drepte ingen. De drev dem av sted og dro sin vei.
3Da David og mennene hans kom til byen, så de at den var brent ned, og at konene, sønnene og døtrene deres var tatt til fange.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
4Sendebudene kom til Sauls by, Gibea, og fortalte dette for folkets ører. Da hevet hele folket stemmen og gråt.
5To av Davids koner var tatt til fange: Ahinoam fra Jisre’el og Abigail, Nabals kone, fra Karmel.
6David kom i stor nød, for folket talte om å steine ham; hver og en var bitter i sinn for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker; det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn alle dagene.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
5Kongen dekket ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
2Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.
21Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. David gikk bort til folket og hilste dem.
22Men alle onde og verdiløse menn blant dem som hadde fulgt David, sa: «Fordi de ikke gikk med oss, skal vi ikke gi dem noe av byttet som vi har berget. Hver og en skal bare få sin kone og sine barn; så får de ta dem med og dra.»
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt flokken som kom mot oss, i vår hånd.»
17David slo dem fra morgengry til kvelden dagen etter. Ingen slapp unna, unntatt fire hundre unge menn som satte seg på kamelene og flyktet.
18David berget alt det amalekittene hadde tatt. Også sine to koner berget David.
19Ingenting manglet, verken små eller store, sønner eller døtre, heller ikke noe av byttet—alt som de hadde tatt. Alt førte David tilbake.
23Hele landet gråt høyt, mens alt folket gikk forbi. Kongen gikk over Kedron-bekken, og alt folket dro forbi på veien mot ørkenen.
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
13Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på hver mann! De spente sverdet på, også David spente sverdet på. Omkring fire hundre mann fulgte etter David, mens to hundre ble igjen ved utstyret.
9David slo landet og lot verken menn eller kvinner leve. Han tok småfe og storfe, esler, kameler og klær, og vendte tilbake og kom til Akisj.
16Hennes mann gikk med henne, gråtende mens han fulgte etter henne helt til Bahurim. Da sa Abner til ham: Gå tilbake! Og han vendte tilbake.
13En budbringer kom til David og sa: «Israels folks hjerter har vendt seg til Absalom.»
14Da sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: «Reis dere, la oss flykte! For vi slipper ikke unna for Absalom. Skynd dere å dra, ellers skynder han seg og innhenter oss, fører ulykke over oss og slår byen med sverd.»
30Mens de var på veien, kom ryktet til David: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; ikke én av dem er blitt igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
10David fortsatte forfølgelsen med fire hundre mann; men to hundre ble stående igjen, for de var for utmattet til å gå over bekken Besor.
3David førte også mennene som var med ham, hver med sin husstand, og de bosatte seg i byene omkring Hebron.
26Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin mann.
4Da sa David: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra slaget; mange blant folket har også falt og dødd. Også Saul og sønnen hans, Jonatan, er døde.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
4Da Herrens engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket røsten og gråt.
31Folket som var i byen, førte han ut, og han satte dem til arbeid med sager, jernhakker og jernøkser og lot dem arbeide ved teglbrenneriet. Slik gjorde han med alle ammonittenes byer. Deretter vendte David og hele folket tilbake til Jerusalem.
1David dro derfra og kom seg unna til Adullams hule. Da brødrene hans og hele hans fars hus hørte det, gikk de ned til ham dit.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
3Da David kom til sitt hus i Jerusalem, tok kongen de ti kvinnene, medhustruene som han hadde latt bli igjen for å holde vakt over huset, og satte dem i forvaring. Han forsørget dem, men gikk ikke inn til dem. De levde som enker til sin dødsdag.
14David ropte til folket og til Abner, Ners sønn: Svarer du ikke, Abner? Abner svarte: Hvem er du som roper til kongen?