Jesaja 22:4
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg! La meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
Derfor sier jeg: Vær ikke nær meg, for jeg gråter tårer av bitter sorg. Prøv ikke å trøste meg for den ødeleggende katastrofen som har rammet mitt folk.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
Derfor sa jeg: Ikke se på meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg skal gråte bittert og anstrenge meg ikke for å trøste meg, på grunn av ødeleggelsen av min folkes datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
Therefore I said, 'Turn away from me, let me weep bitterly. Do not try to comfort me concerning the destruction of my people.'
Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
Derfor sagde jeg: Seer om fra mig, jeg vil beskeligen græde; haster ikke at trøste mig over mit Folks Datters Ødelæggelse.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert, slåss ikke for å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folk.
Therefore I said, Look away from me; I will weep bitterly, do not labor to comfort me, because of the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
Derfor sa jeg, Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor har jeg sagt: Vend dine øyne bort fra meg i min bitre gråt; jeg vil ikke bli trøstet over ødeleggelsen av min datters folk.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
When I perceaued yt, I sayde: awaye fro me, yt I maye wepe bytterly. Take no laboure for to coforte me, as touchinge the destruction of my people.
Therefore said I, Turne away from me: I wil weepe bitterly: labour not to comfort mee for the destruction of the daughter of my people.
Therfore sayde I, Let me alone, and I wyll make lamentation: Ye shall not be able to comfort me because of the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore I said, `Look ye from me, I am bitter in my weeping, Haste not to comfort me, For the destruction of the daughter of my people.'
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
For this cause I have said, Let your eyes be turned away from me in my bitter weeping; I will not be comforted for the wasting of the daughter of my people.
Therefore I said, "Look away from me. I will weep bitterly. Don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
So I say:“Don’t look at me! I am weeping bitterly. Don’t try to console me concerning the destruction of my defenseless people.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
48Strømmer av vann renner fra mine øyne over ødeleggelsen av mitt folks datter.
49Øyet mitt renner uten stans, uten pause.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
5For Herren, Allhærs Gud, har en dag med larm, nedtråkkelse og forvirring i Synsdalen, en dag da muren brytes ned og ropene stiger opp mot fjellet.
1Å, om jeg hadde i ørkenen et herberge for veifarende, så kunne jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
21Over min folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, redsel har grepet meg.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer, kommet inn i våre palasser for å utrydde barnet ute på gaten og de unge mennene fra torgene.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
19Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
20Mitt telt er plyndret, alle mine liner er revet over. Barna mine har forlatt meg og er ikke mer. Ingen spenner ut mitt telt lenger eller reiser dukene mine.
4Den dagen skal man stemme i en spottvise om dere og jamre en bitter klage: «Vi er helt ødelagt! Mitt folks del har han forandret; akk, han tar den fra meg! Til en avfaller deler han ut våre åkrer.»
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hjem; min herlighet tar dere for alltid fra deres barn.
1Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
18Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!
20Ødeleggelse på ødeleggelse blir meldt, for hele landet er lagt øde. Brått er teltene mine ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
6Skylden til mitt folks datter ble større enn synden i Sodoma, som ble omstyrtet i et øyeblikk uten at noen hender rørte ved den.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for dine øyne.
12Den dagen kalte Herren, Allhærs Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og binde sekkestrie om seg.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal jeg gråte i lønndom; min sjel gråter over deres stolthet. Mitt øye skal gråte bittert og renne over, for Herrens flokk er tatt til fange.
16Menneskesønn, se, jeg tar fra deg din øyensten med et slag. Du skal ikke sørge, ikke gråte, og tårer skal ikke renne.
13Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg med, så jeg kan trøste deg, Sions jomfru, datter? For din ødeleggelse er stor som havet – hvem kan lege deg?
3Alle dine høvdinger flyktet sammen; uten at en bue ble spent, ble de tatt til fange. Alle som ble funnet hos deg, ble bundet sammen; de hadde flyktet langt av sted.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
7Alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: «Nineve er ødelagt! Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?»
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
15Hvorfor roper du over ditt brudd? Ulegelig er din smerte. På grunn av din store skyld, fordi dine synder er mange, har jeg gjort dette mot deg.
51Mitt øye volder min sjel smerte, over alle døtrene i min by.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
8For hver gang jeg taler, må jeg rope: «Vold og ødeleggelse!» For Herrens ord er blitt meg til spott og hån hele dagen.
5For hvem viser medynk med deg, Jerusalem, hvem sørger med deg? Hvem vender av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
22Du kalte sammen, som på en høytidsdag, mine redsler fra alle kanter; på Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. De som jeg bar og oppfostret, dem gjorde fienden ende på.
8For dette vil jeg klage og hyle; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil jamre som sjakaler og sørge som strutser.