Jeremia 10:19
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er ulegelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
Woe to me because of my brokenness! My wound is incurable. Yet I said, 'This is my suffering, and I must endure it.'
Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
Vee mig for min Forstyrrelse! mit Saar er (meget) svagt; men jeg, jeg sagde: Visseligen, denne er en Sygdom, og jeg maa bære den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
Alas, how am I hurte? Alas, how panefull are my scourges vnto me? For I cosidre this sorow by my self, & I must suffre it,
Wo is me for my destruction, and my grieuous plague: but I thought, Yet it is my sorow, and I will beare it.
Alas howe am I hurt? alas howe paynefull are my scourges vnto me? for I consider this sorowe by my selfe, and I must suffer it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this [is] a grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Wo to me for my breaking, Grievious hath been my smiting, And I said, Only, this `is' my sickness, and I bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is `my' grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Sorrow is mine for I am wounded! my wound may not be made well; and I said, Cruel is my disease, I may not be free from it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
And I cried out,“We are doomed! Our wound is severe! We once thought,‘This is only an illness. And we will be able to bear it!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Du sa: «Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er utslitt av mitt sukk, og jeg finner ingen hvile.»
20Mitt telt er plyndret, alle mine liner er revet over. Barna mine har forlatt meg og er ikke mer. Ingen spenner ut mitt telt lenger eller reiser dukene mine.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
14Mine overtredelsers åk ble bundet fast i hans hånd; de flettet seg sammen, de steg opp på min nakke. Han brøt min kraft. Herren gav meg i hendene på dem jeg ikke kan stå meg mot.
5Ve meg! For jeg har bodd som fremmed i Mesjek, jeg har hatt min bolig blant Kedars telt.
12For så sier Herren: Ulegelig er ditt brudd, ditt sår er alvorlig.
21Over min folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, redsel har grepet meg.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
18For så sier HERREN: Se, denne gangen slynger jeg landets innbyggere bort; jeg fører trengsel over dem, så de skal kjenne det.
10Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann for strid og konflikt over hele landet! Jeg har verken lånt ut eller lånt, likevel forbanner alle meg.
8For dette vil jeg klage og hyle; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil jamre som sjakaler og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelige; de er kommet til Juda, de har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
18Hvorfor er min smerte uten ende og mitt sår uhelbredelig, uvillig til å leges? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, et vann det ikke går an å stole på?
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
6Mine sår stinker og verker på grunn av min dårskap.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
15Hvorfor roper du over ditt brudd? Ulegelig er din smerte. På grunn av din store skyld, fordi dine synder er mange, har jeg gjort dette mot deg.
17For jeg sa: La dem ikke juble over meg; når min fot vakler, gjør de seg store mot meg.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i trengsel. Mitt øye er utslitt av sorg, min sjel og min kropp også.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
1Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredesstav.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for dine øyne.
8For hver gang jeg taler, må jeg rope: «Vold og ødeleggelse!» For Herrens ord er blitt meg til spott og hån hele dagen.
1Ve meg! For jeg er blitt som ved innsamling av sommerfrukt, som etterplukket i vinhøsten. Det finnes ingen drueklase å spise; min sjel lengter etter en førstefiken.
18Din vei og dine handlinger har voldt deg dette. Det er din ondskap – den er bitter, den når helt inn til hjertet ditt.
19Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Hjertet mitt bruser i meg, mitt hjerte! Jeg kan ikke tie. For min sjel har hørt lyden av horn, krigsalarm.
20Ødeleggelse på ødeleggelse blir meldt, for hele landet er lagt øde. Brått er teltene mine ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
17Han knuser meg i storm og gjør mine sår mange uten grunn.
6Skjønt jeg har rett, blir jeg regnet som en løgner; mitt sår er uhelbredelig, enda jeg er uten skyld.
2Også i dag er klagen min bitter; hånden min hviler tungt over mine sukk.
19Husk min nød og min hjemløshet, malurt og galle!
1Å, om jeg hadde i ørkenen et herberge for veifarende, så kunne jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
11Han lot mine veier bøye av, han rev meg i stykker og gjorde meg øde.
10Han bredte den ut foran meg. Den var skrevet på begge sider, og det som var skrevet på den, var klagesanger, sukk og ve.
21Da mitt hjerte var bittert, og det stakk i mitt indre.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
15Er jeg skyldig, ve meg! Er jeg rettferdig, våger jeg ikke å løfte hodet—mett av skam. Se min nød!
10Jeg er stum; jeg vil ikke åpne min munn, for du har gjort det.