Jeremia 9:1
Å, om jeg hadde i ørkenen et herberge for veifarende, så kunne jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
Å, om jeg hadde i ørkenen et herberge for veifarende, så kunne jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
Å, om mitt hode var vann og mine øyne en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte av mitt folks datter!
Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende! Da ville jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem, for de er alle ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
Å, om mitt hode var vann og mine øyne en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
Å, om jeg hadde et tilfluktssted for reisende i ørkenen, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem! For de er alle utro, en gruppe av svikere.
Å, om mitt hode var fullt av vann og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
Åh, at mitt hode var som vann, og mine øyne en kilde av tårer, slik at jeg kunne gråte dag og natt for de drepte blant mitt folks døtre!
Å, om hodet mitt var fullt av vann, og øynene mine en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over mitt folks falne datter.
Å, om jeg hadde et hvilested i ørkenen for reisende, så skulle jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av svikefulle mennesker.
Å, om bare mitt hode var som vann, og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant datteren til mitt folk!
Å, om mitt hode kunne være som en kilde med vann og mine øyne en strie kilde med tårer, så jeg kunne gråte dag og natt for de drepte blant mitt folks døtre!
Å, om bare mitt hode var som vann, og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant datteren til mitt folk!
Å, om noen ville gi meg et herberge i ørkenen, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem. For alle er utro som ekteskapsbrytere, en flokk av forrædere.
If only I had a place to stay in the wilderness, a travelers' shelter, so that I might leave my people and go away from them. For they are all adulterers, a gathering of traitors.
Hvem vil gi meg et husrom i ørkenen, et sted hvor reisende kan hvile for natten? Da ville jeg forlate mitt folk og dra bort fra dem, for de er alle utro og en gjeng forrædere.
Gid mit Hoved var Vand, og mit Øie en Graads Kilde! da vilde jeg begræde Dag og Nat mit Folks Datters Ihjelslagne.
Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Å, om hodet mitt var fylt med vann, og øynene var en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt for de drepte i mitt folks datter!
Oh that my head were waters, and my eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Å, om mitt hode var fylt med vann, og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
Hvem vil gjøre mitt hode til vann, og mine øyne til en kilde av tårer? Og jeg gråter dag og natt for de sårede av min datters folk.
Å, om mitt hode var et vann, og mine øyne en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folks datter!
Om bare hodet mitt var en strøm av vann og øynene mine som kilder til tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de døde blant folket mitt!
O who will geue my heade water ynough, & a well of teares for myne eyes: that I maye wepe night ad daye, for the slaughter of my people?
Oh, that mine head were full of water and mine eyes a fountaine of teares, that I might weepe day and night for the slayne of the daughter of my people.
O who wyll geue my head water inough, and a wel of teares for mine eyes, that I may weepe night and day for the slaughter of my people?
¶ Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Oh that my head were waters, and my eyes a spring of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Who doth make my head waters, And mine eye a fountain of tears? And I weep by day and by night, For the wounded of the daughter of my people.
Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
If only my head was a stream of waters and my eyes fountains of weeping, so that I might go on weeping day and night for the dead of the daughter of my people!
Oh that my head were waters, and my eyes a spring of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people!
(8:23) I wish that my head were a well full of water and my eyes were a fountain full of tears! If they were, I could cry day and night for those of my dear people who have been killed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
48Strømmer av vann renner fra mine øyne over ødeleggelsen av mitt folks datter.
49Øyet mitt renner uten stans, uten pause.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
2De spenner tungen sin som en bue for løgn; i troskap står de ikke fast i landet. Fra ondskap til ondskap går de fram; meg kjenner de ikke, sier Herren.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
18Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!
19Stå opp, klag om natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Utøs ditt hjerte som vann rett foran Herrens ansikt! Løft hendene mot ham for livet til dine små, som segner av sult ved hvert gatehjørne.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
21Over min folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, redsel har grepet meg.
16Ansiktet mitt er rødt av gråt, og over øyelokkene mine hviler dødsskygge.
1Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
51Mitt øye volder min sjel smerte, over alle døtrene i min by.
8Mens de slo, ble jeg igjen alene. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden og ropte: «Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele resten av Israel når du øser din harme ut over Jerusalem?»
3Jeg har sunket i dyp gjørme uten fotfeste; jeg er kommet i dypt vann, og strømmen skyller over meg.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
136Bekker av vann renner ned fra mine øyne fordi de ikke holder din lov.
20Mine venner spotter meg; til Gud renner tårene fra øyet mitt.
9Om profetene: Hjertet mitt er knust i meg, alle knoklene skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en som er overmannet av vin, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
7Jeg er utslitt av mitt sukk. Hver natt gjennombløter jeg sengen min, med tårer væter jeg mitt leie.
3Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
9Derfor vil jeg gråte med Jasers gråt over vinranken i Sibma; med mine tårer vil jeg gjennomvåte deg, Hesjbon og Elale. For over din sommerfrukt og din høst har ropet falt.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
9Over fjellene vil jeg løfte gråt og klage, og over ørkenens beitemarker en sørgesang, for de er lagt øde uten noen som passerer. De hører ikke lenger lyden av buskap; både himmelens fugler og dyrene har flyktet, de er borte.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler. Judas byer vil jeg gjøre til øde, uten noen som bor der.
18Hvorfor er min smerte uten ende og mitt sår uhelbredelig, uvillig til å leges? Vil du virkelig være for meg som en svikefull bekk, et vann det ikke går an å stole på?
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal jeg gråte i lønndom; min sjel gråter over deres stolthet. Mitt øye skal gråte bittert og renne over, for Herrens flokk er tatt til fange.
24For mine sukk kommer før min mat, og mine klager flommer som vann.
23Å, om mine ord ble skrevet! Om de ble opptegnet i en bok,
9For hennes sår er uhelbredelige; de er kommet til Juda, de har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
12Med refselsene for skyld tukter du mennesket; du lar det han har kjært, tæres bort som av en møll. Ja, bare som et pust er hvert menneske. Sela.
9Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
9Hele dagen håner fiendene meg; de som spotter meg, sverger ved meg.
8Å, om min bønn fikk komme fram, og Gud ville gi meg det jeg håper på!
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.