Klagesangene 2:11
Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
Mine øyne svikter av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden over mitt folks datters undergang, fordi barn og spedbarn vansmekter på byens gater.
Mine øyne er utslitte av tårer, mitt indre er fylt av smerte. Min lever er utøst på jorden over folkets fall, fordi barn og spedbarn svimer av sult på byens gater. Sela.
Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er opprørt, og smerten i mitt indre renner ut på jorden, for ødeleggelsen av mitt folk; fordi barna og de som ammes svimer av sult i byens gater.
Mine øyne svant av for mye gråt, mine innvoller rørte seg, min lever ble utøst på jorden over ødeleggelsen av mitt folks datter, da de små barna svant hen på byens gater.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på jorden for mitt folks barns ødeleggelse, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne svikter i tårer, mitt indre er plaget, og min lever utøses over jorden for ødeleggelsen av min folks datter, for barna og spedbarnene besvimer i byens gater.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
My eyes are worn out from weeping, my inner being is in turmoil; my heart is poured out on the ground because of the destruction of my people, as children and infants faint in the streets of the city.
Mine øyne er nedslitt av tårer, mine innvoller er i opprør, mitt hjerte er utøst på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter, fordi spedbarna og småbarnene svimer bort på byens gater. Sela.
Mine Øine forsmægtede for den (megen) Graad, mine Indvolde rørtes, min Lever er udgydt paa Jorden over mit Folks Datters Forstyrrelse, der de spæde og diende Børn forsmægtede paa Gaderne i Staden.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne gråter seg trette, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folk. For barna og spedbarna svimer i byens gater.
My eyes fail with tears, my heart is troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and infants faint in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne svinner bort i tårer, mitt hjerte er urolig. Min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk, fordi spedbarna og småbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er fortært av tårer, mine innvoller er opprørte, min lever er utøst på jorden for mitt folks datters ødeleggelse; i det spedbarn og ammende barn er blitt svake på byens åpne steder,
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er i angst; min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen til min folkedatter, fordi de små barna og spedbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er sløvet av gråt, mine indre deler er dypt beveget, mitt indre er tømt ut på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter; for de små barna og spedbarna som faller uten styrke på byens åpne plasser.
Myne eyes begynne to fayle me thorow wepinge, my body is disquieted, my leuer is poured vpon the earth, for the greate hurte of my people, seynge the children and babes dyd swowne in the stretes of the cite.
Mine eyes doe saile with teares: my bowels swell: my liuer is powred vpon the earth, for the destructio of the daughter of my people, because the children and sucklings swoone in the streetes of the citie.
Mine eyes begin to fayle me through weeping, my body is disquieted, my liuer is powred vpon the earth for the great hurt of the daughter of my people, seeing the chyldren and babes dyd swowne in the streetes of the citie.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
Consumed by tears have been my eyes, Troubled have been my bowels, Poured out to the earth hath been my liver, For the breach of the daughter of my people; In infant and suckling being feeble, In the broad places of the city,
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes are wasted with weeping, the inmost parts of my body are deeply moved, my inner parts are drained out on the earth, for the destruction of the daughter of my people; because of the young children and babies at the breast who are falling without strength in the open squares of the town.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
כ(Kaf) My eyes are worn out from weeping; my stomach is in knots. My heart is poured out on the ground due to the destruction of my helpless people; children and infants faint in the town squares.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Til sine mødre sier de: Hvor er korn og vin? De segner som sårede i byens gater, når deres liv ebber ut i sine mødres fang.
13Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg med, så jeg kan trøste deg, Sions jomfru, datter? For din ødeleggelse er stor som havet – hvem kan lege deg?
48Strømmer av vann renner fra mine øyne over ødeleggelsen av mitt folks datter.
49Øyet mitt renner uten stans, uten pause.
16Og folket som de profeterer for, skal bli kastet ut i Jerusalems gater på grunn av hungersnød og sverd. Ingen vil begrave dem – verken dem selv, deres koner, sønner eller døtre. Jeg vil utøse over dem deres ondskap.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
18Går jeg ut på marken, se, der ligger de som er drept av sverdet; kommer jeg inn i byen, se, der er de som pines av sult. For både profet og prest streifer omkring i landet uten å forstå noe.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
19Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste omkom i byen mens de søkte mat for å holde livet oppe.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
1Å, om jeg hadde i ørkenen et herberge for veifarende, så kunne jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem! For alle er de ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
18Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!
19Stå opp, klag om natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Utøs ditt hjerte som vann rett foran Herrens ansikt! Løft hendene mot ham for livet til dine små, som segner av sult ved hvert gatehjørne.
20Se, Herre, og legg merke til hvem du har handlet slik mot! Skal kvinner spise sin egen frukt, de små de har fostret? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?
21Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du drepte på din vredes dag, du slaktet uten å spare.
22Du kalte sammen, som på en høytidsdag, mine redsler fra alle kanter; på Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. De som jeg bar og oppfostret, dem gjorde fienden ende på.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
10Medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folk ble knust.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer, kommet inn i våre palasser for å utrydde barnet ute på gaten og de unge mennene fra torgene.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
51Mitt øye volder min sjel smerte, over alle døtrene i min by.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
20Dine sønner lå sanseløse, de lå på alle gatehjørner som antiloper i nettet; de var fulle av Herrens vrede, av din Guds refselse.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
21Over min folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, redsel har grepet meg.
19Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Hjertet mitt bruser i meg, mitt hjerte! Jeg kan ikke tie. For min sjel har hørt lyden av horn, krigsalarm.
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
2Herren har slukt uten skånsel alle Jakobs bosteder; i sin vrede har han revet ned Judas datters festningsverker. Han har brakt dem ned til jorden, han har vanhelliget riket og dets fyrster.
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
10Også hun gikk i eksil, hun gikk i fangenskap. Også småbarna hennes ble knust i stykker på hvert gatehjørne. For hennes fornemme kastet de lodd, og alle hennes store ble lagt i lenker.
11Derfor bruser mitt indre for Moab som en lyre, og mitt hjerte for Kir-Hareset.
8Herren planla å ødelegge Sions datters mur; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke sin hånd tilbake fra å tilintetgjøre. Voll og mur sørget; sammen sank de.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
12Slå dere for brystet i sorg over de herlige markene, over den fruktbare vinranken.
9Om profetene: Hjertet mitt er knust i meg, alle knoklene skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en som er overmannet av vin, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hjem; min herlighet tar dere for alltid fra deres barn.
6Da ble min vrede og min harme utøst; den brant i Judas byer og på Jerusalems gater, og de ble til ruiner, til ødemark, slik det er i dag.
10Herre, for deg ligger all min lengsel åpen, og mitt sukk er ikke skjult for deg.