Klagesangene 1:4
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
Sions veier sørger, for ingen kommer til høytidene; alle hennes porter ligger øde. Prestene hennes sukker, jomfruene hennes er i sorg, og hun selv er full av bitterhet.
Sions veier sørger, for ingen kommer til høytid. Alle hennes porter står øde; prestene hennes sukker, jomfruene hennes sørger, og hun selv er bitter.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle dets porter er øde, dets prester sukker, dets jomfruer er bedrøvet, og det selv er i bitter nød.
Sions veier vitner om sorg, for ingen kommer til festene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, hennes jomfruer er bedrøvde, og hun selv er fylt av bitterhet.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er bedrøvede, og hun selv er bitter.
Zions veier sørger, fordi ingen kommer til festene. Alle hennes porter er øde; hennes prester sukker, jomfruene lider, og hun er i dyp bitterhet.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene; alle hennes porter er ødelagt, prestene sukker, jomfruene er bedrøvet, og selv er hun fylt med bitterhet.
Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene lenger. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er i sorg, og hun selv er i bitter sorg.
Zions veier sørger, for ingen kommer til de høytidelige festene; alle hennes porter er øde, hennes prester sukker, hennes jomfruer er i sorg, og hun er i bitterhet.
Zions veier sørger, for ingen kommer til de hellige høytidene; alle hennes porter er forlatt, hennes prester sukker, jomfruene lider, og hun er full av bitterhet.
Zions veier sørger, for ingen kommer til de høytidelige festene; alle hennes porter er øde, hennes prester sukker, hennes jomfruer er i sorg, og hun er i bitterhet.
Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle portene hennes er øde, prestene hennes sukker, jomfruene er bedrøvet, og hun selv er bitter.
The roads to Zion mourn, for no one comes to her appointed festivals. All her gates are desolate; her priests groan, her young women grieve, and she is in bitter anguish.
Sions veier sørger, ingen kommer til høytidene hennes. Alle hennes porter er øde, prester sukker, jomfruer er bedrøvet, og selv er hun i bitter nød.
Zions Veie sørge, fordi man ikke kommer til Forsamling; alle dens Porte ere ødelagte, dens Præster sukke; dens Jomfruer ere bedrøvede, og for hende selv (er det) bittert.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn feasts: all her gates are desote: her priests sigh, her virgins are afflicted, and she is in bitterness.
Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til de høytidelige festene: alle hennes porter er øde: hennes prester sukker, hennes jomfruer er bedrøvet, og hun er i bitterhet.
The ways of Zion mourn, because none come to the solemn feasts: all her gates are desolate: her priests sigh, her virgins are afflicted, and she is in bitterness.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn feasts: all her gates are desolate: her priests sigh, her virgins are afflicted, and she is in bitterness.
Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene; Alle hennes porter er øde, hennes prester sukker: Hennes jomfruer er i nød, og hun selv er i bitterhet.
Veiene til Sion sørger, ingen kommer ved høytider. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er i nød, og hun er i bitterhet.
Veiene til Sion sørger, fordi ingen kommer til høytidssamlingen; Alle hennes porter er øde, prestene sukker: Jomfruene er bedrøvet, og hun selv er i bitterhet.
Sions veier er sørgmodige, for ingen kommer til de hellige møtene; alle hennes porter er øde, prestene sukker tungt: hennes jomfruer er foruroliget, og det er bittert for henne.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly; All her gates are desolate, her priests do sigh: Her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
The stretes of Sion mourne, because no man commeth more to the solempne feastes: All hir gates are desolate, hir prestes make lamentacion, hir maydens are carefull, and she herself is in greate heuynesse.
The wayes of Zion lament, because no man commeth to the solemne feastes: all her gates are desolate: her Priests sigh: her virgins are discomfited, and she is in heauinesse.
The streetes of Sion mourne, because no man cometh no more to the solempne feastes: all her gates are desolate, her priestes make lamentatio, her maydens are carefull, and she her selfe is in great heauinesse.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn feasts: all her gates are desolate: her priests sigh, her virgins are afflicted, and she [is] in bitterness.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly; All her gates are desolate, her priests do sigh: Her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
The ways of Zion are mourning, Without any coming at the appointed time, All her gates are desolate, her priests sigh, Her virgins are afflicted -- and she hath bitterness.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly; All her gates are desolate, her priests do sigh: Her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly; All her gates are desolate, her priests do sigh: Her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
The ways of Zion are sad, because no one comes to the holy meeting; all her doorways are made waste, her priests are breathing out sorrow: her virgins are troubled, and it is bitter for her.
The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly; all her gates are desolate, her priests do sigh: her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
ד(Dalet) The roads to Zion mourn because no one travels to the festivals. All her city gates are deserted; her priests groan. Her virgins grieve; she is in bitter anguish!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i eksil på grunn av nød og hardt slavearbeid. Hun bor blant folkene, men finner ikke ro. Alle som forfølger henne, har innhentet henne i trange pass.
5Hennes motstandere har blitt til hode, hennes fiender er i ro. For Herren har latt henne lide for hennes mange overtredelser. Hennes barn er gått i fangenskap foran fienden.
6Fra datter Sion er all hennes prakt gått bort. Hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite; uten kraft må de gå foran forfølgeren.
7Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som hedret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
10Fienden har rakt ut hånden mot alle hennes kostbare ting. Hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du hadde befalt ikke skulle gå inn i din forsamling.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
15Herren har forkastet alle mine mektige i mitt indre; han kalte sammen en høytid mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket vinpressen over jomfruen, Judas datter.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
8Herren planla å ødelegge Sions datters mur; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke sin hånd tilbake fra å tilintetgjøre. Voll og mur sørget; sammen sank de.
9Hennes porter sank i jorden; han har ødelagt og knust hennes bjelker og bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene; det finnes ingen lov. Også hennes profeter finner ikke noe syn fra Herren.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
9Grødeoffer og drikkoffer er holdt tilbake fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.
10Åkeren er herjet, jorden sørger, for kornet er ødelagt; nyvinen har tørket inn, olivenoljen er visnet.
8For dette vil jeg klage og hyle; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil jamre som sjakaler og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelige; de er kommet til Juda, de har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
2Hun er falt og reiser seg ikke mer, jomfru Israel; hun ligger forlatt på sitt land, det finnes ingen som reiser henne opp.
10Vårt hellige og herlige hus, der fedrene våre lovpriste deg, er blitt til brann, og alt det vi holdt kjært, er blitt til ruiner.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
11Men nå har mange folkeslag samlet seg mot deg; de sier: «Må hun bli vanhelliget, la våre øyne stirre skadefro på Sion!»
7Den nye vinen sørger, vintreet visner, alle med glade hjerter sukker.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
7Landet deres er ødelagt, byene deres er brent opp med ild. For øynene på dere fortærer fremmede jorden deres; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.
8Sions datter er igjen som en hytte i en vingård, som en vakthytte i en agurkmark, som en by under beleiring.
6Han har lagt sin bolig øde som en hage, han ødela hans møtested. Herren lot høytid og sabbat bli glemt i Sion; i sin brennende vrede foraktet han konge og prest.
13Spenn sekkestrie om dere og klag, prester! Hyl, dere som tjener ved alteret! Kom, tilbring natten i sekkestrie, min Guds tjenere! For grødeoffer og drikkoffer er holdt tilbake fra huset til deres Gud.
16Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Herren: På alle torg skal det være klagesang, og på alle gater skal de si: Ve! Ve! Man kaller bonden til sorg, og de som kan klagesang, til jamring.
14Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
18Dem som sørger over de fastsatte høytidene, vil jeg samle; de var borte fra deg – en byrde, en skam for deg.
13Da skal jomfruen glede seg i dans, og unge menn og gamle sammen. Jeg vil forvandle deres sorg til fryd; jeg vil trøste dem og gjøre dem glade etter deres sorg.
15Gleden i vårt hjerte er tatt bort; dansen vår er blitt til sorg.
11De har gjort den til øde; den sørger for meg, øde ligger den. Hele landet er lagt øde, for ingen tar det inn over seg.