Jeremia 14:2
Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
Juda sørger, og dets porter sykner hen. De sitter i sorg på jorden, og Jerusalems rop stiger opp.
Juda sørger, byens porter er knust. De ligger i støvet i sorg, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene der slokner; de har mørke klær på seg, og Jerusalems rop stiger opp.
Juda sørger, og portene deres er tårer; de er svarte som jorden; og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene står forlatt, folk kler seg i sørgeklær på markene, og Jerusalems klagesang stiger opp.
Juda sørger, og byportene er svake og synker ned i jorden; Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og byens porter er i forfall; de er mørke som jorden, og Jerusalems klagesang har nådd himmelen.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene deres er svake, de er i sorg på jorden, og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Judah mourns, and her gates languish; they sit on the ground in mourning, and the cry of Jerusalem rises up.
Juda sørger, og byportene er svake. De ligger i sorg på bakken, og Jerusalem roper i nød.
Juda sørger, og dens Porte vansmægte, de gaae i Sørgeklæder i Landet, og Jerusalems Klagemaal opstiger.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of usalem is gone up.
Juda sørger, og portene der hviler; de er mørke mot jorden; og Jerusalems rop har steget opp.
Judah mourns, and its gates languish; they are in mourning on the ground; and the cry of Jerusalem has gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Juda sørger, og portene er tynget, de sitter i svart på bakken; ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
Juda sørger, og portene der visner hen, de sitter i svarte klær på bakken; og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda gråter, og portene er mørke av sorg. Menneskene sitter på jorden kledd i svart, og Jerusalems rop har steget opp.
Iuda shal mourne, men shall not go moch more thorow his gates: the londe shal be nomore had in reputacion, & the crie of Ierusale shal breake out.
Iudah hath mourned, and the gates thereof are desolate, they haue bene brought to heauinesse vnto the grounde, and the cry of Ierusalem goeth vp.
Iuda hath mourned, his gates are desolate, they are brought to heauinesse, euen vnto the grounde, and the crye of Hierusalem goeth vp.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourns, and the gates of it languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Mourned hath Judah, and her gates have languished, They have mourned to the earth, And the cry of Jerusalem hath gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah is weeping and its doors are dark with sorrow, and people are seated on the earth clothed in black; and the cry of Jerusalem has gone up.
Judah mourns, and its gates languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
“The people of Judah are in mourning. The people in her cities are pining away. They lie on the ground expressing their sorrow. Cries of distress come up to me from Jerusalem.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i eksil på grunn av nød og hardt slavearbeid. Hun bor blant folkene, men finner ikke ro. Alle som forfølger henne, har innhentet henne i trange pass.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde; prestene hennes sukker; de unge kvinnene hennes sørger, og hun selv er fylt av bitterhet.
8Herren planla å ødelegge Sions datters mur; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke sin hånd tilbake fra å tilintetgjøre. Voll og mur sørget; sammen sank de.
9Hennes porter sank i jorden; han har ødelagt og knust hennes bjelker og bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene; det finnes ingen lov. Også hennes profeter finner ikke noe syn fra Herren.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
8For dette vil jeg klage og hyle; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil jamre som sjakaler og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelige; de er kommet til Juda, de har nådd helt til mitt folks port, til Jerusalem.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
16Og folket som de profeterer for, skal bli kastet ut i Jerusalems gater på grunn av hungersnød og sverd. Ingen vil begrave dem – verken dem selv, deres koner, sønner eller døtre. Jeg vil utøse over dem deres ondskap.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
18Går jeg ut på marken, se, der ligger de som er drept av sverdet; kommer jeg inn i byen, se, der er de som pines av sult. For både profet og prest streifer omkring i landet uten å forstå noe.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler. Judas byer vil jeg gjøre til øde, uten noen som bor der.
6Fra datter Sion er all hennes prakt gått bort. Hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite; uten kraft må de gå foran forfølgeren.
7Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som hedret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
19Så sa Herren til meg: Gå og still deg i Folkets port, den som Judas konger går inn gjennom og går ut gjennom, og ved alle Jerusalems porter.
20Du skal si til dem: Hør Herrens ord, Judas konger og hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som kommer inn gjennom disse portene.
31Hyl, port! Rop, by! Smelt bort, Filisterland, dere alle! For fra nord kommer røyk, og ingen blir hengende etter i hans rekker.
1Det ordet som kom til Jeremia fra Herren om tørketidene.
11Det ropes over vinen i gatene; all glede er sloknet, jubelen i landet er tatt bort.
12Bare øde ligger igjen i byen, porten er knust.
3Stormennene sendte tjenerne sine etter vann; de kom til sisternene, men fant ikke vann. De vendte tilbake med karene sine tomme. De ble skamfulle og ydmyket og dekket til hodet.
19Byene i Negev er stengt; ingen åpner. Juda er ført i eksil, helt og holdent—fullt og helt bortført.
6Da ble min vrede og min harme utøst; den brant i Judas byer og på Jerusalems gater, og de ble til ruiner, til ødemark, slik det er i dag.
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.
8For Jerusalem har snublet, og Juda er falt, for deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å krenke hans herlige åsyn.
3I byens gater kler de seg i sekkestrie; på hustakene og på torgene jamrer alle, de synker sammen i gråt.
5For hvem viser medynk med deg, Jerusalem, hvem sørger med deg? Hvem vender av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
11Den dagen skal sorgen i Jerusalem være stor, som sorgen ved Hadad-Rimmon i Megiddo-dalen.
16Gjør det kjent blant folkene; se, rop det ut om Jerusalem: Beleirere kommer fra et land langt borte; de hever sin røst mot Judas byer.
2Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Dere har selv sett all den ulykken jeg lot komme over Jerusalem og over alle byene i Juda. Se, de ligger øde den dag i dag, og det bor ingen der.
16Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Herren: På alle torg skal det være klagesang, og på alle gater skal de si: Ve! Ve! Man kaller bonden til sorg, og de som kan klagesang, til jamring.
9Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet.
15For se, jeg kaller på alle slektene i rikene i nord, sier Herren. De skal komme, og hver av dem skal sette sin trone ved inngangen til Jerusalems porter, mot alle hennes murer rundt omkring og mot alle byene i Juda.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
12Da skal Judas byer og Jerusalems innbyggere gå og rope til de gudene som de brenner røkelse for; men de vil ikke frelse dem i deres ulykkestid.
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
5For oppstigningen ved Luhit bestiges med gråt; for på nedstigningen til Horonajim har fiender hørt rop om ødeleggelse.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
10Den dagen, sier Herren, skal det lyde skrik ved Fiskeporten, klagerop fra den nye bydelen og et stort brak fra høydene.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.