Dommernes bok 21:2
Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.
Folket kom til Guds hus og ble der for Herrens ansikt til kvelden. De løftet røsten og gråt sårt.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet røsten og gråt høyt.
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden for Guds ansikt. De løftet sine røster og gråt bittert.
Folket kom til Betel og ble værende der foran Guds åsyn til kvelden. De løftet stemmene sine og gråt.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden for Herrens åsyn. De hevet sine stemmer og gråt bittert.
Og folket kom til Guds hus og var der hele kvelden foran Gud, og løftet stemmen sin og gråt voldsomt;
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden og gråt bittert foran Herren.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden, foran Gud; de løftet opp sine røster og gråt sårt.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
Folket kom til Guds hus, og de oppholdt seg der inntil kvelden foran Gud. De løftet sine røster og gråt bittert.
Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
Folket dro til Betel og ble der til kvelden for Guds åsyn. De løftet sine røster og gråt med stor gråt.
The people went to Bethel, where they stayed until evening weeping loudly before God.
Folket kom til Betel og ble der til kvelden for Herrens ansikt. De ropte høyt og gråt bittert.
Og Folket kom til Guds Huus, og de bleve der indtil Aftenen for Guds Ansigt; og de opløftede deres Røst og græd med en stor Graad.
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
Folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
And the people came to the house of God, and stayed there until evening before God, and lifted up their voices, and wept bitterly;
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
Folket kom til Betel og satt der til kvelden for Guds åsyn og løftet sine stemmer og gråt sårt.
Folket kom til Betel, og ble sittende der framfor Gud til kvelden, og de løftet sine røster og gråt høyt.
Folket kom til Betel og satt der foran Gud til kvelden, og de løftet sine stemmer og gråt bittert.
Folket kom til Betel og ventet der til kvelden foran Gud, og ga seg over til bitter gråt.
And the people came to the house of God (in Silo) & abode there before God vntill the euenynge, and lifte vp their voyce, and wepte sore,
And the people came vnto ye house of God and abode there till euen before God, and lift vp their voyces, and wept with great lamentation,
And the people came to the house of God, and abode there till euen, before God, & lift vp their voyces, and wept sore,
And the people came to the house of God, and abode there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore;
The people came to Bethel, and sat there until evening before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people come in to Beth-El, and sit there till the evening before God, and lift up their voice, and weep -- a great weeping,
And the people came to Beth-el, and sat there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people came to Beth-el, and sat there till even before God, and lifted up their voices, and wept sore.
And the people came to Beth-el, waiting there till evening before God, and gave themselves up to bitter weeping.
The people came to Bethel, and sat there until evening before God, and lifted up their voices, and wept severely.
So the people came to Bethel and sat there before God until evening, weeping loudly and uncontrollably.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23De dro opp og gråt for Herrens ansikt til kvelden, og de spurte Herren: Skal jeg igjen rykke fram til kamp mot min bror Benjamin? Herren svarte: Dra opp mot ham.
24Så nærmet israelittene seg benjaminittene den andre dagen.
25Benjamin gikk ut mot dem fra Gibea den andre dagen og felte enda 18 000 israelitter, alle væpnet med sverd.
26Da dro alle israelittene og hele folket opp og kom til Betel. De gråt, de ble sittende der for Herrens ansikt og fastet den dagen til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren.
1Israels menn hadde sverget i Mispa og sagt: Ingen av oss skal gi sin datter til Benjamin til kone.
15Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde gjort et brudd i Israels stammer.
16De eldste i forsamlingen sa: Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de får koner? For kvinnene er blitt utryddet fra Benjamin.
17Vi må sikre en arvelodd for dem som har sluppet unna i Benjamin, så ikke en stamme blir utslettet fra Israel.
3De sa: Hvorfor, Herre, Israels Gud, har dette hendt i Israel, at det i dag mangler en stamme i Israel?
4Neste dag sto folket tidlig opp, bygde et alter der og bar fram brennoffer og fredsoffer.
5Da sa israelittene: Hvem av alle Israels stammer kom ikke opp for å møte fram for Herren i Mispa? For den store eden lød: Den som ikke drar opp til Herren i Mispa, skal drepes.
6Israelittene hadde medynk med Benjamin, sin bror, og sa: I dag er en stamme blitt avskåret fra Israel.
7Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de får koner? For vi har sverget ved Herren at vi ikke vil gi dem noen av våre døtre til koner.
8De sa: Hvem av Israels stammer har ikke dratt opp til Herren i Mispa? Og se, ingen mann fra Jabesj i Gilead var kommet til leiren, til forsamlingen.
4Sendebudene kom til Sauls by, Gibea, og fortalte dette for folkets ører. Da hevet hele folket stemmen og gråt.
4Da Herrens engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket røsten og gråt.
5De kalte stedet Bokim, og der ofret de til Herren.
1Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten.
4Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
3Benjaminittene hørte at israelittene hadde dratt opp til Mispa. Israelittene sa: Fortell, hvordan kunne denne ondskapen skje hos dere?
1Mens Esra ba og bekjente, gråt og lå kastet ned foran Guds hus, samlet det seg til ham fra Israel en svært stor forsamling av menn, kvinner og barn, for folket gråt sårt.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
21En røst høres på de nakne høydene: gråt og inderlige bønner fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei; de har glemt Herren sin Gud.
12Israels stammer sendte menn gjennom hele Benjamins stamme og sa: Hva er denne ondskapen som har hendt hos dere?
10Da ropte israelittene til Herren og sa: Vi har syndet mot deg, for vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba'alene.
31Benjaminittene gikk ut for å møte folket og ble lokket bort fra byen. De begynte å felle menn av folket, som før, ute på veiene, den ene som går opp til Betel og den andre til Gibea ute på marken, omkring tretti israelitter.
5Samuel sa: Kall sammen hele Israel til Mispa, så vil jeg be til Herren for dere.
6De samlet seg i Mispa, hentet vann og helte det ut for Herren. De fastet den dagen og sa der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte israelittene i Mispa.
18De dro opp til Betel og spurte Gud: Hvem av oss skal gå opp først til kampen mot benjaminittene? Herren svarte: Juda først.
19Neste morgen brøt israelittene opp og slo leir ved Gibea.
20Israels menn rykket ut til kamp mot Benjamin og stilte seg i slagorden mot Gibea.
21Benjaminittene dro ut fra Gibea og felte den dagen 22 000 israelitter til jorden.
13Så sendte hele forsamlingen bud og talte til benjaminittene som var ved Rimmons klippe. De tilbød dem fred.
1Alle israelittene dro ut, og hele forsamlingen samlet seg som én mann, fra Dan til Beersjeba og fra landet Gilead, for å møte Herren i Mispa.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
16Da kom det en gammel mann fra arbeidet sitt ute på marken om kvelden. Mannen var fra fjelllandet Efraim, men bodde som fremmed i Gibea, mens folkene på stedet var benjaminitter.
9Så samlet alle mennene av Juda og Benjamin seg i Jerusalem innen tre dager. Det var den niende måneden, på den tjuende dagen i måneden. Hele folket satt på plassen foran Guds hus og skalv på grunn av saken og på grunn av regnskyllene.
12En mann fra Benjamin løp fra slagmarken og kom til Sjilo samme dag, med klærne revet i stykker og jord på hodet.
1På den tjuefjerde dagen i denne måneden var israelittene samlet til faste, kledd i sekkestrie og med jord på hodet.
21Se etter: Når Sjilos døtre kommer ut for å danse i runddansene, skal dere komme ut fra vingårdene og gripe dere hver sin kone blant Sjilos døtre og dra til Benjamins land.
22Og når fedrene eller brødrene deres kommer og klager til oss, skal vi si til dem: Vis dem velvilje! For vi skaffet dem ikke koner i krig, og dere gav dem heller ikke til dem; derfor blir dere ikke skyldige nå.
23Benjaminittene gjorde slik. De tok seg koner, etter tallet de trengte, blant danserne som de hadde røvet. Så drog de av sted, vendte tilbake til sin arvelodd, bygde opp byene og slo seg ned der.
41Israels menn vendte om, og benjaminittene ble slått av skrekk, for de så at ulykken var kommet over dem.
14Benjaminittene samlet seg fra byene til Gibea for å gå ut til krig mot israelittene.
17Samuel kalte folket sammen til Herren i Mispa.
16Så tok de bort de fremmede gudene fra seg og tjente Herren. Da fikk han medlidenhet med Israels nød.
22Josefs hus dro også opp mot Betel, og Herren var med dem.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19De sa: Se, det er Herrens fest i Sjilo år etter år, den som ligger nord for Betel, øst for veien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Levona.