2 Samuelsbok 12:21
Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
Hans tjenere sa til ham: Hva er det du gjør? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet døde, sto du opp og spiste.
Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
Da sa tjenestene hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live; men da barnet var dødt, steg du opp og spiste.
Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.
Tjenerne spurte ham: 'Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, står du opp og spiser.'
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da spurte hans tjenere: «Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da det døde, reiste du deg og spiste.»
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet var i live, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.»
His attendants asked him, 'Why are you acting this way? While the child was alive, you fasted and wept, but now that the child is dead, you get up and eat!'
Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
Da sagde hans Tjenere til ham: Hvad er det for en Ting, som du haver gjort? du fastede og græd for Barnet, da det levede, men da Barnet er dødt, staaer du op og æder Brød.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
David's tjenere sa til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.
His servants said to him, What is this you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child died, you arose and ate.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
Da sa hans tjenere til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, reiste du deg og spiste brød.
Tjenerne hans spurte: Hvorfor oppfører du deg slik? Mens barnet levde sørget du og fastet; men nå som det er dødt, står du opp og spiser.
Then sayde his seruauntes vnto him: What maner of thinge is this that thou doest? Whan the childe was alyue, thou fastedst and weptest: but now that it is deed, thou stodest up and eatest?
Then saide his seruants vnto him, What thing is this, that thou hast done? Thou diddest fast and weepe for the childe while it was aliue, but when the childe was dead, thou diddest rise vp, and eate meate.
Then said his seruauntes vnto him: What thing is this that thou hast done? Thou diddest fast & weepe for the childe while it was alyue, & assoone as it was dead, thou diddest ryse vp & eate meate.
Then said his servants unto him, What thing [is] this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, [while it was] alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants to him, What thing is this that you have done? you did fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, you did rise and eat bread.
And his servants say unto him, `What `is' this thing thou hast done? because of the living lad thou hast fasted and dost weep, and when the lad is dead thou hast risen and dost eat bread.'
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then his servants said to him, Why have you been acting in this way? you were weeping and going without food while the child was still living; but when the child was dead, you got up and had a meal.
Then his servants said to him, "What is this that you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child was dead, you rose up and ate bread."
His servants said to him,“What is this that you have done? While the child was still alive, you fasted and wept. Once the child was dead you got up and ate food!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Likevel, fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, skal også sønnen som er født deg, dø.
15Så gikk Natan hjem. Herren slo barnet som Urias kone hadde født David, og det ble alvorlig sykt.
16David ba til Gud for barnet; han fastet og gikk inn og tilbrakte natten liggende på jorden.
17De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
18Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
19Da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, forsto han at barnet var dødt. David sa til tjenerne sine: Er barnet dødt? De sa: Han er død.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så kom han hjem, ba om å få mat, og de satte fram for ham brød, og han spiste.
22Han sa: Så lenge barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg sa til meg selv: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.
23Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg få ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker; det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
28Men han baktalte din tjener for min herre kongen. Men min herre kongen er som en Guds engel. Gjør det som er godt i dine øyne.
20Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham i fanget sitt, og sin døde sønn la hun i mitt fang.
21Om morgenen sto jeg opp for å amme min sønn, og se, han var død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, var det ikke min sønn som jeg hadde født.
22Og nå, vær så snill: Hør også du på din tjenestekvinne! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre på veien.
23Han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans og også kvinnen ba ham inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjødd kalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde deigen og bakte usyrede brød.
25Så satte hun det fram for Saul og tjenerne hans, og de spiste. Samme natt sto de opp og gikk.
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
35Da hele folket ville få David til å spise brød mens det ennå var dag, sverget David: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned.
21Han ropte til Guds mann som var kommet fra Juda: Så sier Herren: Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg,
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han sa til deg: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann, derfor skal liket ditt ikke bli ført til dine fedres grav.
12De ga ham et stykke fikenkake og to klaser rosiner. Han spiste, og han kom til krefter igjen; for han hadde verken spist mat eller drukket vann i tre dager og tre netter.
28Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
21Så vendte han tilbake fra ham. Han tok et par okser og slaktet dem; med redskapen etter oksene kokte han kjøttet og ga det til folket, og de spiste. Deretter sto han opp, fulgte Elia og tjente ham.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
26Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin mann.
27Da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til huset sitt. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
17Sukk i stillhet; sørg ikke som for døde. Bind turbanen på deg og sett sandalene på føttene dine. Dekk ikke over barten, og spis ikke sørgebrød fra folk.
14Som for en venn, som for en bror, gikk jeg omkring; som når en sørger over sin mor, gikk jeg bøyd og dyster.
5Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
2Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Kle deg nå i sorg, ta på sørgeklær, salve deg ikke med olje, og vær som en kvinne som i mange dager har sørget over en død.»
20Han bar ham og brakte ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen; da døde han.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
3Han sa til dem: Har dere ikke lest hva David gjorde da han ble sulten, han og de som var med ham?
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
12sto alle de tapre mennene opp, tok liket av Saul og likene av sønnene hans og brakte dem til Jabesj. De begravde knoklene deres under eika i Jabesj og fastet i sju dager.
34Så gikk han inn, spiste og drakk. Deretter sa han: Se til den forbannede kvinnen og begrav henne! For hun er en kongedatter.
5Kongen dekket ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
12Og du, stå opp og gå hjem! I det øyeblikket føttene dine trår inn i byen, skal gutten dø.
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
4Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.