1 Samuelsbok 20:34
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende vrede, og han spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende vrede og spiste ikke mat den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
Jonathan reiste seg fra bordet i rasende sinne og spiste ikke den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde ydmyket ham.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i sinne og spiste ikke noe måltid den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet over David, fordi faren hans hadde gjort ham skam.
I sinne reiste Jonathan seg fra bordet og ville ikke spise den andre dagen av nymåneden. Han var opprørt over David, fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne og spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var bedrøvet over David fordi hans far hadde vanæret ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
I sterk vrede reiste Jonathan seg fra bordet og spiste ikke noe den andre dagen i måneden, for han var dypt bedrøvet over David, fordi hans far hadde brakt skam over ham.
Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede. Han spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde fornedret ham.
Jonathan got up from the table in fierce anger. He did not eat any food on the second day of the month, because he was grieved at his father’s shameful treatment of David.
Jonathan reiste seg fra bordet i stor vrede og spiste ikke brød den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde ydmyket ham.
Saa stod Jonathan op fra Bordet med fnysende Vrede, og han aad ikke Brød paa den samme anden Dag i Nymaanen, thi han var bedrøvet for David, fordi hans Fader havde lastet ham.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede og spiste ikke mat den andre dagen av måneden. Han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde gjort ham skam.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Så reiste Jonatan seg fra bordet i voldsom vrede, og spiste ikke mat den andre dagen i måneden; for han sørget over David, fordi hans far hadde handlet skammelig mot ham.
I voldsom vrede forlot Jonathan bordet, og han spiste ikke noe den andre dagen etter nymånen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde behandlet ham så skammelig.
Så reiste Jonatan seg i brennende sinne fra bordet og spiste ikke på den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne, og han spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var full av sorg over David, for hans far hadde skjemt ham ut.
and he rose vp from ye table in a wrothfull displeasure, and ate no bred yt same seconde daye of the new Mone: for he was vexed because of Dauid, that his father had done him soch dishonor.
So Ionathan arose from the table in a great anger, and did eate no meate the seconde day of the moneth: for he was sorie for Dauid, and because his father had reuiled him.
And so Ionathan arose from the table in a great anger, and did eate no meate the seconde day of the moneth: for he was sory for Dauid, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no meat the second day of the month: for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and ate no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
And Jonathan riseth from the table in the heat of anger, and hath not eaten food on the second day of the new moon, for he hath been grieved for David, for his father put him to shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
So Jonathan got up from the table, burning with wrath, and took no part in the feast the second day of the month, being full of grief for David because his father had put shame on him.
So Jonathan arose from the table in fierce anger, and ate no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
Jonathan got up from the table enraged. He did not eat any food on that second day of the new moon, for he was upset that his father had humiliated David.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Så skjulte David seg ute på marken. Da nymånedagen kom, satte kongen seg til bords for å spise.
25Kongen satte seg på sin vanlige plass, ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
26Men Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Noe har nok hendt; han er ikke ren, han er sikkert ikke ren.»
27Men dagen etter, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sønnen Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
29«Han sa: ‘La meg få gå, vær så snill, for familien vår har et offermåltid i byen, og broren min har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet velvilje i dine øyne, la meg slippe, så jeg kan besøke brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
30Da ble Saul brennende sint på Jonatan og sa til ham: «Din sønn av en fordervet og opprørsk kvinne! Skulle jeg ikke vite at du holder med Isais sønn – til skam for deg selv og til skade for din mors ære?»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Da forsto Jonatan at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalte møtestedet med David, og en liten gutt var med ham.
27Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde latt folket sverge. Han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans.
28Da sa en mann i folket: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.
29Jonatan sa: Min far har ført ulykke over landet. Se, øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30Hvor mye bedre om folket i dag hadde fått spise av byttet de fant hos fiendene! Da ville nedslaget på filisterne vært mye større.
9Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
12Da sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: Jeg skal undersøke min far i morgen på denne tiden eller den tredje dagen. Og dersom han er velstemt mot David, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.»
13«Men dersom min far vil gjøre deg ondt, må Herren gjøre slik med Jonatan og mer til, om jeg ikke lar deg få vite det og sender deg av sted, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han var med min far.»
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke få vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen som han hadde på, og ga den til David, også drakten sin, ja, sverdet, buen og beltet.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld og min synd mot din far, siden han er ute etter livet mitt?»
2Han svarte: «Nei, langt ifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør verken noe stort eller lite uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik!»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Jonatan sa til David: «Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?»
5David sa til Jonatan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle egentlig sitte til bords med kongen for å spise. La meg gå, så vil jeg skjule meg ute på marken til den tredje kvelden.»
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
3«Jeg går ut og stiller meg ved siden av min far ute på marken der du er. Jeg vil tale din sak med min far; ser jeg noe, skal jeg fortelle deg det.»
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far. Han sa til ham: «La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David, for han har ikke forbrutt seg mot deg, og det han har gjort, har vært meget godt for deg.»
5«Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å utgyte uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?»
35Da hele folket ville få David til å spise brød mens det ennå var dag, sverget David: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
24Israels menn var hardt presset den dagen. Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
22Fra de falnes blod, fra krigernes fett vek ikke Jonatans bue tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
18Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
17De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
7Han hånte Israel, men Jonatan, sønn av Sjima, Davids bror, drepte ham.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
21Han hånte Israel, men Jonatan, sønn av Sjimea, Davids bror, slo ham og drepte ham.
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
25Hvordan er heltene falt midt i striden! Jonatan ligger drept på dine høyder.
21Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.