1 Samuelsbok 20:17
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan lot David sverge igjen ved sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk David til å avlegge ed igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk igjen David til å sverge av kjærlighet til ham, fordi han elsket ham som seg selv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å avlegge en ed igjen, fordi han elsket ham, slik han elsket sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan had David swear again by his love for him, because he loved him as he loved himself.
Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan blev ved at sværge David, fordi han elskede ham; thi han elskede ham, som han elskede sin Sjæl.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å sverge igjen, av den kjærligheten han hadde til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Ionathas proceaded further, and sware vnto Dauid (he loued him so well: for he loued him euen es his owne soule)
And againe Ionathan sware vnto Dauid, because he loued him (for he loued him as his owne soule)
And Ionathan sware againe vnto Dauid, because he loued him (For he loued him as his owne soule)
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
and Jonathan addeth to cause David to swear, because he loveth him, for with the love of his own soul he hath loved him.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan again took an oath to David, because of his love for him: for David was as dear to him as his very soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan once again took an oath with David, because he loved him. In fact Jonathan loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke få vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen som han hadde på, og ga den til David, også drakten sin, ja, sverdet, buen og beltet.
8«Vis da din tjener trofast godhet, for du har ført din tjener inn i Herrens pakt med deg. Men hvis det er skyld hos meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
12Da sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: Jeg skal undersøke min far i morgen på denne tiden eller den tredje dagen. Og dersom han er velstemt mot David, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.»
13«Men dersom min far vil gjøre deg ondt, må Herren gjøre slik med Jonatan og mer til, om jeg ikke lar deg få vite det og sender deg av sted, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han var med min far.»
14«Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg Herrens trofaste kjærlighet, så jeg ikke dør.»
15«Og ta aldri din trofaste kjærlighet bort fra mitt hus til evig tid – ikke engang når Herren utrydder hver eneste av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan pakt med Davids hus. Må Herren kreve oppgjør av Davids fiender.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld og min synd mot din far, siden han er ute etter livet mitt?»
2Han svarte: «Nei, langt ifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør verken noe stort eller lite uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik!»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Jonatan sa til David: «Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?»
5David sa til Jonatan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle egentlig sitte til bords med kongen for å spise. La meg gå, så vil jeg skjule meg ute på marken til den tredje kvelden.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen og styrket ham i tilliten til Gud.
17Han sa til ham: «Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestemann. Også min far Saul vet dette.»
18Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
3«Jeg går ut og stiller meg ved siden av min far ute på marken der du er. Jeg vil tale din sak med min far; ser jeg noe, skal jeg fortelle deg det.»
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far. Han sa til ham: «La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David, for han har ikke forbrutt seg mot deg, og det han har gjort, har vært meget godt for deg.»
5«Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å utgyte uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?»
6Saul lyttet til Jonatan og sverget: «Så sant Herren lever: Han skal ikke drepes.»
7Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
25Hvordan er heltene falt midt i striden! Jonatan ligger drept på dine høyder.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
18Jonatan sa til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for plassen din blir tom.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Da forsto Jonatan at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalte møtestedet med David, og en liten gutt var med ham.
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skulle Jonatan dø, han som har gitt denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Så folket frikjøpte Jonatan, og han døde ikke.
27Men dagen etter, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sønnen Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul ble meget glad i ham, og David ble hans våpenbærer.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av Herrens ed mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom inn foran dem.
39For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Selv om det gjelder Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
22Sverg derfor for meg ved Herren at du ikke vil utrydde etterkommerne mine etter meg og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
22Saul befalte tjenerne sine: «Snakk med David i hemmelighet og si: ‘Se, kongen har behag i deg, og alle tjenerne hans elsker deg. Så bli nå kongens svigersønn.’»
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.