1 Samuelsbok 23:18
Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for HERRENS ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Så inngikk de to en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, og Jonatan dro hjem igjen.
De to inngikk da en pakt for Herrens ansikt. Og David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem.
Og de to inngikk en avtale foran Herren; og David ble i skogen, og Jonatan dro til sitt hus.
Så inngikk de en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem igjen.
De to gjorde en pakt foran Herren. David ble værende i skogen, mens Jonathan dro hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
De to inngikk en pakt for Herren; David forble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
De to inngikk en pakt for Herrens ansikt, og David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.
The two of them made a covenant before the LORD. Then David remained in the woods, and Jonathan returned to his house.
De to sluttet en pakt framfor Herren. David ble i skogen, og Jonathan dro hjem.
Saa gjorde de begge en Pagt for Herrens Ansigt, og David blev i Skoven, men Jonathan gik til sit Huus.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
De to gjorde en avtale foran Herren, og David ble værende i skogen, mens Jonatan gikk hjem.
And they two made a covenant before the LORD; and David abode in the forest, and Jonathan went to his house.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn. Og David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De inngikk en pakt før Herren, og David ble i skogen mens Jonatan dro hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Og de to gjorde en avtale foran Herren. David ble i Horesh, mens Jonatan dro hjem igjen.
And they made a couenaunt both together before the LORDE. And Dauid remayned in the wodd. As for Ionathas, he wente home agayne.
So they twaine made a couenant before ye Lorde: and Dauid did remaine in the wood: but Ionathan went to his house.
And they made a bond both of them together before the Lorde: And Dauid taried still in the wood, and Ionathan went to his house.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
They two made a covenant before Yahweh: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And they make a covenant both of them before Jehovah; and David abideth in the forest, and Jonathan hath gone to his house.
And they two made a covenant before Jehovah: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And they two made a covenant before Jehovah: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And the two of them made an agreement before the Lord: and David went on living in Horesh, and Jonathan went back to his house.
They both made a covenant before Yahweh: and David stayed in the woods, and Jonathan went to his house.
When the two of them had made a covenant before the LORD, David stayed on at Horesh, but Jonathan went to his house.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham og sa til ham: «Gå, ta dem med inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke få vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen som han hadde på, og ga den til David, også drakten sin, ja, sverdet, buen og beltet.
8«Vis da din tjener trofast godhet, for du har ført din tjener inn i Herrens pakt med deg. Men hvis det er skyld hos meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
12Da sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: Jeg skal undersøke min far i morgen på denne tiden eller den tredje dagen. Og dersom han er velstemt mot David, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.»
13«Men dersom min far vil gjøre deg ondt, må Herren gjøre slik med Jonatan og mer til, om jeg ikke lar deg få vite det og sender deg av sted, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han var med min far.»
15Da David skjønte at Saul hadde dratt ut for å søke hans liv, var David i Sifs ørken, i skogen.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen og styrket ham i tilliten til Gud.
17Han sa til ham: «Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestemann. Også min far Saul vet dette.»
16Slik sluttet Jonatan pakt med Davids hus. Må Herren kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
3«Jeg går ut og stiller meg ved siden av min far ute på marken der du er. Jeg vil tale din sak med min far; ser jeg noe, skal jeg fortelle deg det.»
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far. Han sa til ham: «La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David, for han har ikke forbrutt seg mot deg, og det han har gjort, har vært meget godt for deg.»
6Saul lyttet til Jonatan og sverget: «Så sant Herren lever: Han skal ikke drepes.»
7Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
22Sverg derfor for meg ved Herren at du ikke vil utrydde etterkommerne mine etter meg og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.
27Men dagen etter, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sønnen Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Da forsto Jonatan at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalte møtestedet med David, og en liten gutt var med ham.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld og min synd mot din far, siden han er ute etter livet mitt?»
2Han svarte: «Nei, langt ifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør verken noe stort eller lite uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik!»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Jonatan sa til David: «Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?»
5David sa til Jonatan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle egentlig sitte til bords med kongen for å spise. La meg gå, så vil jeg skjule meg ute på marken til den tredje kvelden.»
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
16Saul og hans sønn Jonatan og folket som var hos dem, holdt til i Geba i Benjamin, mens filisterne lå i leir ved Mikmas.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet også nå å være hos dem og gikk over til Israel, til dem som var med Saul og Jonatan.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til mennene og viser oss for dem.
19Sifittene dro opp til Saul i Gibea og sa: «Er ikke David skjult hos oss i festningene, i skogen, på Hakilas høyde, sør for Jesjimon?»
19«På den tredje dagen skal du skynde deg ned og gå til stedet der du skjulte deg den dagen saken ble ordnet, og sett deg ved Esel-steinen.»
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren gav dem dødsstøtet etter ham.
3Hele forsamlingen inngikk pakt i Guds hus med kongen. Jojada sa til dem: «Se, kongesønnen skal være konge, slik Herren har talt om Davids sønner.»
17Jonatan og Ahimaas sto ved En-Rogel. Tjenestekvinnen gikk og meldte det til dem; så gikk de og fortalte det til kong David, for de kunne ikke vise seg og gå inn i byen.
11Så viste de begge seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer fram fra hullene der de har gjemt seg.
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
22Slik gikk det til at på kampens dag fantes det verken sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare Saul og hans sønn Jonatan hadde slikt.