2 Samuelsbok 3:35
Da hele folket ville få David til å spise brød mens det ennå var dag, sverget David: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned.
Da hele folket ville få David til å spise brød mens det ennå var dag, sverget David: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned.
Da alt folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, sverget David: Gud gjøre slik med meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag. Men David sverget: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned!
Alt folket kom for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men David sverget og sa: Måtte Gud gjøre slik og mer mot meg om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Alt folket kom og ba David spise mens det ennå var dag, men David sverget og sa: 'Måtte Gud gjøre imot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
Alt folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Måtte Gud gjøre det slik med meg, og enda mer, hvis jeg smaker noe før solen er nede.
Og da hele folket kom for å få David til å spise kjøtt mens det ennå var dag, sverget David, og sa: Så må Gud gjøre med meg, og mer også, om jeg smaker brød, eller noe annet, til solen går ned.
Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Må Gud straffe meg både nå og siden, om jeg smaker brød eller noe før solen går ned!
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget: Måtte Gud gjøre slik mot meg og enda mer, om jeg før solnedgang smaker brød eller noe som helst annet.
Da hele folket kom for å overtale David til å spise noe mens det ennå var dag, sverget David og sa: Så la Gud gjøre mot meg, og enda mer også, hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Da alt folket kom for å få kongen til å spise kjøtt før dagen var omme, sverget David og sa: «Så skal Gud gjøre mot meg, og enda mer, om jeg smaker brød eller annet før solen har gått ned.»
Da hele folket kom for å overtale David til å spise noe mens det ennå var dag, sverget David og sa: Så la Gud gjøre mot meg, og enda mer også, hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
Da folket kom for å tilby David mat mens det ennå var dag, sverget David: 'Måtte Gud gjøre slik mot meg, og mer til, om jeg så mye som smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
Then the people came to urge David to eat something while it was still day. But David took an oath, saying, 'May God deal with me, be it ever so severely, if I taste bread or anything else before the sun sets.'
Da hele folket kom for å overtale David til å ta mat mens det ennå var dag, sverget David: «Måtte Gud gjøre slik og slik med meg om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Der alt Folket kom ind, at de vilde komme David til at æde Brød, der det var endnu Dag, da svoer David og sagde: Gud gjøre mig saa og lægge end saa dertil, om jeg smager Brød eller nogen Ting, førend Solen gaaer ned!
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
Da alt folket kom for å få David til å spise mens det ennå var dag, sverget David og sa: 'La Gud gjøre mot meg, ja, enda mer, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
And when all the people came to cause David to eat food while it was yet day, David swore, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread or anything else until the sun is down.
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget: «Gud gi meg lignende straff, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
Hele folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer også, om jeg smaker mat eller noe annet før solen går ned.»
Folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Måtte Guds straff komme over meg hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned!
Now whan all the people came in to eate with Dauid, whyle it was yet hye daye, Dauid sware, and sayde: God do this and that vnto me, yf I taist ether bred or oughte els afore the Sone go downe.
Afterwarde all the people came to cause Dauid eate meate while it was yet day, but Dauid sware, saying, So doe God to me and more also, if I taste bread, or ought els till the sunne be downe.
And when all the people came to cause Dauid eate meate whyle it was yet day, Dauid sware, saying: So do God to me and more also, if I taste bread or ought els tyll the sunne be downe.
And when all the people came to cause David to eat meat while it was yet day, David sware, saying, So do God to me, and more also, if I taste bread, or ought else, till the sun be down.
All the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David swore, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or anything else, until the sun be down.
And all the people come to cause David to eat bread while yet day, and David sweareth, saying, `Thus doth God to me, and thus He doth add, for -- before the going in of the sun, I taste no bread or any other thing.'
And all the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David sware, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or aught else, till the sun be down.
And all the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David sware, saying, God do so to me, and more also, if I taste bread, or aught else, till the sun be down.
And the people came to make David take food, while it was still day, but David with an oath said, May God's punishment be on me if I take a taste of bread or any other thing till the sun has gone down!
All the people came to cause David to eat bread while it was yet day; but David swore, saying, "God do so to me, and more also, if I taste bread, or anything else, until the sun goes down."
Then all the people came and encouraged David to eat food while it was still day. But David took an oath saying,“God will punish me severely if I taste bread or anything whatsoever before the sun sets!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Israels menn var hardt presset den dagen. Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
16David ba til Gud for barnet; han fastet og gikk inn og tilbrakte natten liggende på jorden.
17De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
28Da sa en mann i folket: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så kom han hjem, ba om å få mat, og de satte fram for ham brød, og han spiste.
21Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
36Hele folket la merke til det, og det behaget dem. Alt det kongen gjorde, var godt i hele folkets øyne.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
15David sa til ham: «Kan du føre meg ned til denne flokken?» Han svarte: «Sverg for meg ved Gud at du ikke dreper meg og ikke overgir meg i hendene på min herre, så skal jeg føre deg ned til denne flokken.»
3Da svarte Jesus: Har dere ikke engang lest dette, hva David gjorde da han ble sulten, han og de som var med ham?
9Må Gud gjøre så mot Abner og enda mer, om jeg ikke gjør for David slik Herren har sverget til ham,
11De fant en egyptisk mann ute på marken og tok ham med til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.
12De ga ham et stykke fikenkake og to klaser rosiner. Han spiste, og han kom til krefter igjen; for han hadde verken spist mat eller drukket vann i tre dager og tre netter.
13David spurte ham: «Hvem hører du til, og hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg er en ung egypter, slave hos en amalekitt. Herren min forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.»
10Og David sa: Så sant Herren lever: Enten slår Herren ham, eller hans dag kommer og han dør, eller han går ned i krigen og omkommer.
22Og nå, vær så snill: Hør også du på din tjenestekvinne! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre på veien.
23Han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans og også kvinnen ba ham inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Så skjulte David seg ute på marken. Da nymånedagen kom, satte kongen seg til bords for å spise.
13Saul sa til ham: Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg ved at du gav ham brød og et sverd og spurte Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold som i dag?
29og honning, rømme, småfe og ost av kumelk. Dette brakte de til David og folket som var med ham, for at de skulle spise. For de sa: Folket er sultne, trette og tørste i ørkenen.
4Og nå: Hva har du for hånden? Gi meg fem brød, eller det du har.
5Presten svarte David: Det finnes ikke vanlig brød hos meg; bare hellig brød — hvis mennene har holdt seg borte fra kvinner.
6David svarte presten: Ja, kvinner har vært holdt borte fra oss som før, fra den dagen jeg dro ut. Mennenes kar er hellige, selv om oppdraget er vanlig; ja, i dag blir de hellige i sine kar.
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt flokken som kom mot oss, i vår hånd.»
3Han sa til dem: Har dere ikke lest hva David gjorde da han ble sulten, han og de som var med ham?
30Hvor mye bedre om folket i dag hadde fått spise av byttet de fant hos fiendene! Da ville nedslaget på filisterne vært mye større.
21Og nå, se, jeg vet at du skal bli konge, og at Israels kongedømme skal bli grunnfestet i din hånd.
22Sverg derfor for meg ved Herren at du ikke vil utrydde etterkommerne mine etter meg og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.
27Men dagen etter, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sønnen Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
20Da falt Saul straks langstrakt til jorden og ble svært redd for ordene til Samuel. Også kreftene sviktet ham, for han hadde ikke spist mat hele dagen og hele natten.
19Han sa: Langt ifra! Måtte min Gud bevare meg fra å gjøre dette. Skulle jeg drikke disse mennenes blod? Med livet som innsats brakte de det. Han ville ikke drikke det. Slik gjorde de tre heltene.
11Skulle jeg ta mitt brød, mitt vann og mitt slaktede kjøtt som jeg har til saueklipperne mine, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor er fra?
21Da David kom til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. David gikk bort til folket og hilste dem.
22Så må Gud gjøre med Davids fiender og enda mer, om jeg lar noen av mannkjønn bli igjen hos ham til i morgen tidlig!
16Og David sa til ham: Ditt blod skal komme over ditt eget hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.
13David kalte ham til seg, og han spiste og drakk i Davids nærvær, og David gjorde ham drukken. Om kvelden gikk han ut for å legge seg sammen med sin herres tjenere, men til sitt hus gikk han ikke.
29Kongen sverget og sa: «Så sant Herren lever, han som har fridd min sjel fra all nød,
5David sa til Jonatan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle egentlig sitte til bords med kongen for å spise. La meg gå, så vil jeg skjule meg ute på marken til den tredje kvelden.»
23Da sverget kong Salomo ved Herren: «Må Gud gjøre så mot meg og mer til — sannelig, ved sitt eget liv har Adonja talt dette ordet!»
39Alle disse krigsmennene, som stilte opp i slagorden, kom med helt hjerte til Hebron for å gjøre David til konge over hele Israel. Også resten av Israel var av ett hjerte for å gjøre David til konge.
20Hans liv får avsky for brød, og hans sjel for den maten han ellers begjærer.
7David sa til ham: «Vær ikke redd! For jeg vil sannelig vise deg godhet for din far Jonatans skyld. Jeg vil gi deg tilbake alle eiendommene som tilhørte Saul, din farfar, og du skal alltid spise ved mitt bord.»
25Så satte hun det fram for Saul og tjenerne hans, og de spiste. Samme natt sto de opp og gikk.
9Så brøt David opp etterpå, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre konge! Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
23Herren vil gjengjelde hver mann etter hans rettferd og trofasthet. For Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke rekke ut hånden mot Herrens salvede.
17og sa: Det være langt fra meg, Herre, at jeg skulle gjøre dette! Skulle jeg drikke blodet til mennene som gikk dit med livet som innsats? Han ville ikke drikke det. Slik gjorde de tre heltene.
20Abner kom til David i Hebron sammen med tjue menn. David holdt et gjestebud for Abner og for mennene som var med ham.
2Han som sverget Herren en ed og avla et løfte til Jakobs Mektige:
3Jeg spiste ikke fine retter; kjøtt og vin kom ikke i min munn, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var omme.
17Isai sa til sin sønn David: «Ta nå en efa ristet korn og disse ti brødene til brødrene dine og spring til leiren.»