2 Kongebok 6:28
Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen sa til henne: Hva feiler deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi hit din sønn, så vi kan spise ham i dag, og min sønn skal vi spise i morgen.
Så spurte kongen henne: "Hva er i veien?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: ‘Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.’
Kongen sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi skal spise min sønn i morgen.
Og kongen spurte henne: "Hva plager deg?" Og hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi vil spise min sønn i morgen."
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Kongen spurte henne: 'Hva er i veien?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og så kan vi spise min sønn i morgen.'
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så spurte kongen henne: 'Hva går det ut på?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Then the king asked her, "What is your problem?" She replied, "This woman said to me, 'Give me your son so we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Kongen spurte henne: "Hva er det med deg?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.'
Og Kongen sagde til hende: Hvad (fattes) dig? og hun sagde: Denne Qvinde sagde til mig: Giv din Søn hid, saa ville vi æde ham idag, og imorgen ville vi æde min Søn.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen spurte henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg, Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen kan vi spise min sønn.
And the king said to her, What troubles you? And she answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen spurte hennes: Hva er galt? Og hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
And the kynge sayde vnto her: What ayleth ye? She sayde: This woman sayde vnto me: Geue vs yi sonne, that we maye eate him, tomorow wyll we eate my sonne.
Also the King said vnto her, What ayleth thee? And she answered, This woman sayde vnto me, Giue thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate my sonne to morowe,
And the king sayde vnto her: What wilt thou? She aunswered: Yonder woman sayd vnto me, Bring thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate myne to morowe.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
The king said to her, What ails you? She answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king saith to her, `What -- to thee?' and she saith, `This woman said unto me, Give thy son, and we eat him to-day, and my son we eat to-morrow;
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said to her, What is troubling you? And she said in answer, This woman said to me, Give your son to be our food today, and we will have my son tomorrow.
The king said to her, "What ails you?" She answered, "This woman said to me, 'Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Then the king asked her,“What’s your problem?” She answered,“This woman said to me,‘Hand over your son; we’ll eat him today and then eat my son tomorrow.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
31Han sa: Må Gud gjøre så mot meg og enda mer, om Elisas, Sjafats sønns, hode blir sittende på ham i dag!
20Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham i fanget sitt, og sin døde sønn la hun i mitt fang.
21Om morgenen sto jeg opp for å amme min sønn, og se, han var død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, var det ikke min sønn som jeg hadde født.
22Da sa den andre kvinnen: Nei! Min sønn er den levende, og din sønn er den døde. Men denne sier: Nei! Din sønn er den døde, og min sønn er den levende. Slik talte de for kongen.
23Da sa kongen: Den ene sier: ‘Min sønn er den levende, og din sønn er den døde’, og den andre sier: ‘Nei! Din sønn er den døde, og min sønn er den levende.’
24Så sa kongen: Hent et sverd til meg! De brakte sverdet fram for kongen.
25Og kongen sa: Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.
26Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
27Da svarte kongen: Gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Hun er hans mor.
26Mens Israels konge gikk oppe på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, min herre konge!
27Han svarte: Nei, måtte Herren hjelpe deg! Hvorfra skulle jeg hjelpe deg – fra treskeplassen eller fra vinpressen?
17Etter dette ble sønnen til husets kvinne syk. Sykdommen hans ble svært alvorlig, så det til slutt ikke var pust igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og for å ta livet av sønnen min?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham fra fanget hennes, bar ham opp på loftet der han bodde, og la ham på sengen sin.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
5Kongen spurte henne: «Hva feiler deg?» Hun svarte: «Akk, jeg er en enke; mannen min er død.»
6«Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i klammeri ute på marken, og det var ingen som skilte dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
7Se, hele slekten har reist seg mot din tjenestekvinne og sier: ‘Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens liv, han som han drepte, og så utrydder vi også arvingen.’ Slik vil de slokke den siste gløden jeg har igjen, så min mann ikke får navn eller etterkommere på jorden.»
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta også med, vær så snill, et stykke brød i hånden din.
12Men hun svarte: Så sant Herren, din Gud, lever, jeg har ikke brødkake, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i oljekrukken. Nå sanker jeg to vedpinner; så går jeg hjem og lager det til for meg og sønnen min. Vi skal spise det og så dø.
13Da sa Elia til henne: Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt. Men lag først en liten brødkake til meg av det du har, og bær den ut til meg. Siden kan du lage til for deg og sønnen din.
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da satte kongen en av hoffmennene over saken og sa: Gi henne tilbake alt som er hennes, og all avkastningen av åkeren fra den dagen hun forlot landet og til nå.
11Hun sa: «Må kongen, min herre, huske Herren din Gud, så ikke blodhevneren får bli ved å ødelegge, og så de ikke utrydder min sønn.» Han svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår av din sønn skal falle til jorden.»
12Kvinnen sa: «La din tjenestekvinne, vær så snill, få tale et ord til min herre kongen.» Han sa: «Tal!»
15«Og nå er det at jeg har kommet for å tale dette ordet til min herre kongen, for folket skremte meg. Din tjenestekvinne sa: La meg få tale til kongen; kanskje vil kongen gjøre tjenestekvinnens bønn.»
16«For kongen vil høre og berge sin tjenestekvinne fra hånden til den mannen som vil utrydde både meg og min sønn fra Guds arv.»
29Dere skal spise kjøttet av sønnene deres, og kjøttet av døtrene deres skal dere spise.
55slik at han ikke vil gi noen av dem noe av barnas kjøtt som han selv spiser, fordi han ikke har noe igjen, i den beleiringen og nøden som fienden din volder deg i alle dine byer.
56Den mest bortskjemte og fine kvinnen hos deg, som aldrig har våget å sette fotsålen på jorden av luksus og ømhet, skal se med onde øyne på mannen i sin favn og på sønnen sin og på datteren sin,
57og på etterbyrden som kommer ut mellom bena hennes og på barna hun føder. For i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem, i den beleiringen og nøden som fienden din volder deg i dine byer.
18Kongen svarte og sa til kvinnen: «Skjul ikke noe for meg av det jeg spør deg om.» Kvinnen sa: «La min herre kongen tale.»
22Og nå, vær så snill: Hør også du på din tjenestekvinne! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre på veien.
23Han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans og også kvinnen ba ham inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjødd kalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde deigen og bakte usyrede brød.
1Elisa talte til kvinnen som han hadde vekket sønnen til live for, og sa: Reis og dra bort, du og din husstand, og bo som fremmed der du kan bo, for Herren har kalt fram en hungersnød; den kommer også over landet i sju år.
24Hun gikk ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Døperen Johannes.
34Så gikk han inn, spiste og drakk. Deretter sa han: Se til den forbannede kvinnen og begrav henne! For hun er en kongedatter.
10Medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folk ble knust.
28Da sa en mann i folket: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.
41Han sa: «Hent mel.» Han kastet det i gryta og sa: «Øs opp til folket, så de kan spise.» Da var det ikke lenger noe skadelig i gryta.
2Hva, min sønn? Hva, sønn av mitt morsliv? Ja, sønn av mine løfter!
19Han sa til faren: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa faren til tjenestegutten: «Bær ham til moren hans.»
28Hun sa: «Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Gi meg ikke falske håp!»
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Skal jeg slå dem i hjel, far? Skal jeg slå dem i hjel?
21Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
53Da skal du spise frukten av ditt eget morsliv, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud har gitt deg, i den trengsel og nødsituasjon som fienden din presser deg med.