På den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi nå si til ham at barnet er dødt uten at det volder ham smerte?
Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt. De sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi så si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe ondt.
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet var i live, talte vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe forferdelig!'
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: "Mens barnet fremdeles levde, snakket vi til ham, men han ville ikke lytte til oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt."
Og det skjedde på den syvende dagen at barnet døde. Og Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt; for de sa: Se, mens barnet var i live, snakket vi til ham, og han ville ikke høre på stemmen vår; hvordan vil han da ta det hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet levde, snakket vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.'
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
On the seventh day, the child died. David’s attendants were afraid to tell him that the child was dead, for they thought, 'While the child was still alive, we spoke to him but he would not listen to us. How can we now tell him the child is dead? He may do something desperate.'
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Se, mens barnet levde, talte vi med ham, og han hørte ikke på oss; hvordan skal han da reagere om vi sier at det er dødt?»
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa til hverandre: «Mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Og på den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, snakket vi til ham, og han lyttet ikke til hva vi sa. Hvordan vil han da plaget seg selv hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
And it came to pass on the seventh day, the child died. The servants of David were afraid to tell him the child was dead: for they said, While the child was alive, we spoke to him, and he would not listen to us: how then will he vex himself, if we tell him the child is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Da barnet var i live, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.»
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham og han ville ikke høre vår stemme; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe galt.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham det: For mens barnet ennå levde, ville han ikke høre på oss. Hvordan skal vi så si til ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.
And it came to pass on the seventh{H7637} day,{H3117} that the child{H3206} died.{H4191} And the servants{H5650} of David{H1732} feared{H3372} to tell{H5046} him that the child{H3206} was dead;{H4191} for they said,{H559} Behold, while the child{H3206} was yet alive,{H2416} we spake{H1696} unto him, and he hearkened{H8085} not unto our voice:{H6963} how will he then{H6213} vex{H7451} himself,{H6213} if we tell{H559} him that the child{H3206} is dead!{H4191}
And it came to pass on the seventh{H7637} day{H3117}, that the child{H3206} died{H4191}{(H8799)}. And the servants{H5650} of David{H1732} feared{H3372}{(H8799)} to tell{H5046}{(H8687)} him that the child{H3206} was dead{H4191}{(H8804)}: for they said{H559}{(H8804)}, Behold, while the child{H3206} was yet alive{H2416}, we spake{H1696}{(H8765)} unto him, and he would not hearken{H8085}{(H8804)} unto our voice{H6963}: how will he then{H6213} vex{H7451} himself{H6213}{(H8804)}, if we tell{H559}{(H8799)} him that the child{H3206} is dead{H4191}{(H8804)}?
Vpon the seuenth daye ye childe dyed. And Dauids seruauntes durst not tell him that the childe was deed. For they thoughte: Beholde, whan the childe was yet alyue, we spake vnto him, and he herkened not vnto oure voyce, How moch more shall it greue him, yf we saye: The childe is deed?
So on the seuenth day the child dyed: and the seruants of Dauid feared to tell him that the childe was dead: for they sayde, Beholde, while the childe was aliue, we spake vnto him, and he woulde not hearken vnto our voyce: how then shall we say vnto him, The childe is dead, to vexe him more?
And the seuenth day the childe dyed, and the seruauntes of Dauid feared to tell him that the childe was dead: For they said, beholde, while the childe was yet alyue we spake vnto hym, and he would not hearke vnto our voyce: how will he then vexe him selfe, if we tell him that the childe is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
and it cometh to pass on the seventh day, that the lad dieth, and the servants of David fear to declare to him that the lad is dead, for they said, `Lo, in the lad being alive we spake unto him, and he did not hearken to our voice; and how do we say unto him, The lad is dead? -- then he hath done evil.'
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And then on the seventh day the child's death took place. And David's servants were in fear of giving him the news of the child's death: for they said, Truly, while the child was still living he gave no attention when we said anything to him: what will he do to himself if we give him word that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, "Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice. How will he then harm himself, if we tell him that the child is dead?"
On the seventh day the child died. But the servants of David were afraid to inform him that the child had died, for they said,“While the child was still alive he would not listen to us when we spoke to him. How can we tell him that the child is dead? He will do himself harm!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 Men David så sine tjenere hviske sammen, og han skjønte at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
20 Da reiste David seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og byttet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så vendte han hjem, ba om mat, og spiste.
21 Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.
22 Han svarte: Mens barnet levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet kan leve.
23 Men nå som det er dødt, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg få det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det kommer ikke tilbake til meg.
13 Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Også Herren har tatt bort din synd. Du skal ikke dø.
14 Men siden du har fått Herrens fiender til å håne ved denne handlingen, skal dessuten det barnet som er født til deg, dø.
15 Så gikk Natan hjem, og Herren rammet barnet som Urias kone hadde født til David, så det ble alvorlig sykt.
16 David ba til Gud for barnet. Han fastet strengt og tilbrakte natten liggende på jorden.
17 De eldste i hans hus reiste seg for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
36 Da han hadde sagt dette, så kom kongens sønner, gråtende høyt, og kongen og alle tjenerne hans gråt med en svært stor gråt.
37 Men Absalom flyktet og dro til Talmai, Ammihuds sønn, kongen av Gesur, og han (David) sørget over sønnen sin alle dagene.
12 Gjør deg klar, gå til ditt hus; når dine føtter trer inn i byen, skal barnet dø.
20 Men Joab sa til ham: Du skal ikke bringe nyheten i dag. En annen dag kan du gjøre det, men i dag er det ikke en god nyhet, fordi kongens sønn er død.
31 Gehasi gikk i forveien og la staven på guttens ansikt, men det kom ingen lyd eller tegn til liv. Han gikk tilbake og møtte Elisa og sa til ham: Gutten har ikke våknet.
32 Da Elisa kom inn i huset, lå gutten død på sengen hans.
30 Mens de var på vei, kom ryktene til David at Absalom hadde slått alle kongens sønner, uten at det var én igjen.
4 David spurte ham: Hva har skjedd? Fortell meg det. Han sa: Folket har flyktet fra slagmarken, mange av folket har falt og er døde, og Saul og Jonathan, hans sønn, er også døde.
5 David spurte den unge mannen som ga ham nyheten: Hvordan vet du at Saul og Jonathan, hans sønn, er døde?
19 'Denne kvinnens sønn døde om natten fordi hun la seg på ham.'
20 'Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra min side mens din tjenestekvinne sov, og la ham i armene sine. Så la hun den døde sønnen i min arm.'
21 'Da jeg sto opp om morgenen for å amme min sønn, så jeg at han var død. Da jeg gransket nærmere, oppdaget jeg at det ikke var min sønn som jeg hadde født.'
24 Sauls tjenere fortalte ham hva David hadde sagt.
19 Han sa til faren: Hodet mitt, hodet mitt! Faren sa til en av guttene: Bær ham til moren hans.
20 Han bar gutten til moren, og han satt på fanget hennes til midt på dagen, da døde han.
26 Da Urias kone hørte at Uria, mannen hennes, var død, sørget hun over sin herre.
27 Da sørgetiden var over, hentet David henne hjem til huset sitt, og hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
15 David kalte på en av de unge mennene og sa: Kom fram, slå ham ihjel! Og han drepte ham.
16 Kongen sa: "Akimelek, du skal dø, du og hele din fars slekt."
17 Kongen sa til vaktene som stod omkring ham: "Vendt dere mot Herrens prester og slå dem i hjel, for deres hånd er også med David. De visste at han flyktet, men varslet meg ikke." Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden for å slå Herrens prester.
33 Da ble kongen dypt beveget. Han gikk opp til rommet over porten og gråt mens han gikk. Han sa: Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!
1 Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2 Seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for de hørte at kongen var bedrøvet over sin sønn.
20 Mens hun døde, sa kvinnene rundt henne: «Frykt ikke, du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
5 Da ble David veldig sint på mannen og sa til Natan: Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø!
17 Etter dette ble sønnen til kvinnen som bodde der, alvorlig syk, og sykdommen ble så alvorlig at han til slutt ikke lenger pustet.
38 Omtrent ti dager senere slo Herren ham, og han døde.
11 David lot ingen mann eller kvinne leve for å bringe dem til Gat, for han tenkte: De må ikke få fortelle om oss og si: Slik har David gjort. Slik var hans handlemåte hele den tiden han bodde i filistrenes land.
17 Jeroboams kone gjorde seg klar, dro og kom til Tirsa. Da hun kom på dørterskelen av huset, døde gutten.
39 Og kong David ønsket å reise ut til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
10 Og Absalom, som vi salvet til konge over oss, er død i krigen. Hvorfor henger dere der og gjør ingenting for å få kongen tilbake?
7 Hvis han sier: Det er bra, så er det godt med din tjener. Men hvis han blir sint, vet du at han er fast bestemt på å gjøre noe ondt.
7 Israels hær ble beseiret av Davids menn, og det ble et stort nederlag den dagen, da tjue tusen menn falt.
31 vil han dø når han ser at gutten ikke er der. Vi ville føre din tjeners, vår fars, grå hår ned i sorg til dødsriket.
23 Mikal, Sauls datter, fikk aldri barn så lenge hun levde.
12 Davids menn snudde om og gikk tilbake, og de fortalte ham alt som hadde blitt sagt.
20 Han ropte til Herren og sa: "Herre, min Gud, har du også ført ulykke over denne enken som jeg bor hos, ved å drepe hennes sønn?"
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonathan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
1 Kong David var blitt gammel, kommet til høy alder, og de dekket ham med klær, men han ble ikke varm.