Ingen tar det til hjertet, det er ingen kunnskap eller forstand til å si: Jeg har brent opp halvparten av det i ild, og bakt brød over kullene derav, jeg har stekt kjøtt og spist; skulle jeg lage det som er igjen til en styggedom? Skulle jeg falle ned for en trestokk?
Ingen tar det til hjertet; det er verken kunnskap eller innsikt til å si: Jeg har brent en del av det i ilden; jeg har også bakt brød på glørne av det, jeg har stekt kjøtt og spist det. Skulle jeg da gjøre resten til noe avskyelig? Skulle jeg falle ned for en trestokk?
Ingen tar det til hjertet, det er verken kunnskap eller innsikt til å si: Halvparten brente jeg i ilden, jeg bakte brød på glørne, stekte kjøtt og åt. Skulle jeg av resten gjøre en vederstyggelighet? Skulle jeg bøye meg for en vedkubbe?
Han tar det ikke til hjertet, har verken kunnskap eller innsikt til å si: «Halvparten brente jeg i ild; på glørne bakte jeg brød, jeg steker kjøtt og spiser. Og det som er igjen, skulle jeg gjøre til en styggedom? Skulle jeg bøye meg for en vedkubbe?»
Ingen vender seg til dette, ingen har vett eller forstand til å si: Halvparten av det brente laget jeg i ilden, også bakte jeg brød på glørne, stekte kjøtt og spiste. Og skal jeg lage restene til en styggedom? Skal jeg bøye meg for en klump av tre?
Ingen tar det til hjertet, og det er ingen kunnskap eller forstand til å si: 'Halvparten av det brente jeg i ild, ja, jeg bakte brød på dens kull, jeg stekte kjøtt og spiste det. Skal jeg så gjøre resten av det til en styggedom? Skal jeg falle ned for en trestokk?'
Og ingen tenker i sitt hjerte; det er ingen kunnskap eller forståelse til å si: Jeg har brent en del av det i ilden; ja, også har jeg bakt brød på kullene; jeg har stekt kjøtt, og spist det: og skal jeg lage resten til noe avskyelig? Skal jeg bøye meg for et tre?
Ingen tenker dypt over dette, ingen har kunnskap eller forstand til å si: 'Halvparten av det brente jeg i ilden, og jeg bakte brød over glørne, stekte kjøtt og spiste det. Skal jeg så lage noe vederstyggelig av resten? Skal jeg bøye meg for en vedkubbe?'
Og ingen overveier i sitt hjerte, det er ingen kunnskap eller forstand til å si: Jeg har brent en del av det i ilden, ja, jeg har også bakt brød på kullene derfra, jeg har stekt kjøtt og spist det. Skal jeg gjøre resten til en styggedom? Skal jeg falle ned for trestokken?
Ingen reflekterer over det i sitt hjerte; det finnes verken visdom eller forståelse til å si: 'Jeg har brent en del av det i ilden, bakt brød på asken, stekt kjøtt og spist det – skal jeg gjøre resten til noe avskyelig? Skal jeg bøye meg ned for et trestokk?'
Og ingen overveier i sitt hjerte, det er ingen kunnskap eller forstand til å si: Jeg har brent en del av det i ilden, ja, jeg har også bakt brød på kullene derfra, jeg har stekt kjøtt og spist det. Skal jeg gjøre resten til en styggedom? Skal jeg falle ned for trestokken?
Han tar det ikke til hjerte og har ingen kunnskap eller forstand til å si: Halvparten har jeg brent i ilden, og jeg har bakt brød på glørne, jeg har stekt kjøtt og spist. Og skal jeg nå gjøre det resterende til en avskyelighet? Skal jeg bøye meg ned for en klump av tre?
No one considers in his heart, no one has the knowledge or insight to say, 'Half of it I burned in the fire; I also baked bread on its coals, roasted meat, and ate. Now, should I make an abomination of the rest? Should I bow down to a block of wood?'
Ingen legger det på hjertet, ingen har nok kunnskap eller forstand til å si: 'Jeg har brent en del av det i ilden, og også bakt brød over dets glør, jeg har stekt kjøtt og spist. Skal jeg da gjøre det som er igjen til en avskyelig ting? Skal jeg falle ned for et stykke tre?'
And none considereth in his heart, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh, and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
Ingen tenker etter i sitt hjerte, ingen har forstand eller innsikt til å si: 'Jeg har brent en del av det i ilden, ja, jeg har også bakt brød på dets kullribber, stekt kjøtt og spist. Skal jeg bruke resten til en avskyelighet? Skal jeg falle ned for det som er laget av et trestykke?'
And none considers in his heart, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yes, also I have baked bread on the coals of it; I have roasted flesh, and eaten it: and shall I make the rest of it an abomination? shall I fall down to the stump of a tree?
And none considereth in his heart, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh, and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
Ingen tenker etter eller har innsikt til å si: Jeg har brent en del av det i ilden; ja, jeg har også bakt brød på kullene; jeg har stekt kjøtt og spist det: Skal jeg gjøre resten til en styggedom? Skal jeg bøye meg for den nedhuggede delen av et tre?
Og ingen tenker etter hjertet sitt, ingen har kunnskap eller forstand til å si: Halvparten av det har jeg brent i ilden. Ja, jeg har bakt brød over glørne, stekt kjøtt og spist, og resten har jeg gjort til styggedom, over en trestamme faller jeg ned.
Og ingen husker, ingen har forståelse eller innsikt til å si: Jeg har brent halvparten av det i ilden; ja, jeg har også bakt brød på glørne, stekt kjøtt og spist det. Skal jeg lage resten til en motbydelighet? Skal jeg falle ned for støtten av et tre?
Og ingen tar notis, ingen har nok kunnskap eller visdom til å si: Jeg har lagt en del av det i ilden, og laget brød på det; jeg har hatt et måltid av det kjøttet som er kokt med det: og skal jeg nå lage resten av det til en falsk gud? Skal jeg gå ned foran et stykke tre?
And none calleth to mind, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
And none considereth in his heart, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh, and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
They pondre not in their myndes (for they haue nether knowlege ner vnderstodinge) to thinke thus: I haue bret one pece in the fyre, I haue baked bred wt ye coles there of, I haue rosted flesh withall, & eaten it: Shal I now of the residue make an abhominacion, and fall downe before a rotten pece of wodd?
And none considereth in his heart, neither is there knowledge nor vnderstanding to say, I haue burnt halfe of it, euen in the fire, and haue baked bread also vpon the coles thereof: I haue rosted flesh, and eaten it, and shall I make the residue thereof an abomination? shall I bowe to the stocke of a tree?
They ponder not in their mindes, for they haue neither knowledge nor vnderstanding to thinke thus: I haue brent one peece in the fire, I haue baked bread with the coales thereof, I haue rosted fleshe withall, and eaten it: and I wyll nowe of the residue make an abhominable idoll, and fall downe before a rotten peece of wood.
And none considereth in his heart, neither [is there] knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh, and eaten [it]: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
None calls to mind, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yes, also I have baked bread on the coals of it; I have roasted flesh and eaten it: and shall I make the residue of it an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
And none doth turn `it' back unto his heart, Nor hath knowledge nor understanding to say, `Half of it I have burned in the fire, Yea, also, I have baked bread over its coals, I roast flesh and I eat, And its remnant for an abomination I make, To the stock of a tree I fall down.'
And none calleth to mind, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
And none calleth to mind, neither is there knowledge nor understanding to say, I have burned part of it in the fire; yea, also I have baked bread upon the coals thereof; I have roasted flesh and eaten it: and shall I make the residue thereof an abomination? shall I fall down to the stock of a tree?
And no one takes note, no one has enough knowledge or wisdom to say, I have put part of it in the fire, and made bread on it; I have had a meal of the flesh cooked with it: and am I now to make the rest of it into a false god? am I to go down on my face before a bit of wood?
No one thinks, neither is there knowledge nor understanding to say, "I have burned part of it in the fire. Yes, I have also baked bread on its coals. I have roasted meat and eaten it. Shall I make the rest of it into an abomination? Shall I bow down to a tree trunk?"
No one thinks to himself, nor do they comprehend or understand and say to themselves:‘I burned half of it in the fire– yes, I baked bread over the coals; I roasted meat and ate it. With the rest of it should I make a disgusting idol? Should I bow down to dry wood?’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Han hugger seg sedrer, tar sikter på sypresser og eik, og velger sine trær i skogen; han planter alm, og regnet får det til å vokse.
15Da blir det til ved for mennesket; han tar av dem og varmer seg, tenner ild og baker brød; han lager også en gud og tilber det, former et utskåret bilde og faller ned for det.
16Halvparten brenner han opp i ild; over den andre halvparten spiser han kjøtt, steker et stykke og mettes, ja, han varmer seg og sier: Åse! Jeg er blitt varm, jeg har sett ilden.
17Resten lager han til en gud, til et utskåret bilde; han faller ned for det, bøyer seg og ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud.
18De skjønner ikke og forstår ikke, for deres øyne er tildekket, så de ikke ser, og hjertene deres, så de ikke forstår.
20Han ernærer seg med aske; hans bedragne hjerte har fått ham til å gå vill, så han ikke kan redde sin sjel og ikke sier: Er det ikke løgn i min høyre hånd?
3Kan man ta tre fra det for å lage noe nyttig? Eller kan man lage en pinne av det for å henge noe på?
4Se, det blir gitt til ilden for å brennes; når ilden har fortært begge ender av det, og midten er blitt brent, duger det da til noe?
5Se, da det var helt, kunne det ikke brukes til noe nyttig; hvor mye mindre nå, etter at ilden har fortært det og det er brent?
6Derfor sier Herren Gud således: Som treet på vintreet er blant skogens trær som jeg har gitt til ilden for å brennes, slik vil jeg gi Jerusalems innbyggere.
11Når grenene tørker ut, skal de bli brutt av; kvinner skal komme og gjøre ild med dem. For det er ikke et forstandig folk, derfor skal han som skapte det, ikke ha medlidenhet med det, og han som formet det, skal ikke være nådig.
4Forstår de ikke, alle de som gjør urett, som fortærer mitt folk som om det var brød? De påkaller ikke Herren.
4Alle har vendt seg bort, alle sammen har blitt onde. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.
25Derfor øst han ut sin vrede og stridsmakt over dem og satte dem i brann rundt omkring; men de forsto det ikke, og selv om han fortærte dem, tok de det ikke til hjertet.
14Se, de er som halm, en ild skal brenne dem opp, de kan ikke redde seg fra flammens glød; det skal ikke være en glo igjen å varme seg ved, eller en ild å sitte foran.
10Bring mye ved, tenn ilden, la kjøttet fortære, gjør det godt med urter, og la margbeina brenne.
31Jo, dere gjør dere urene med alle deres avguder, ved å ofre deres gaver og la deres barn gå gjennom ilden helt til denne dag. Skal jeg da la meg spørre av dere, Israels hus? Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke la meg spørre av dere.
32Og det som stiger opp i deres sinn, skal ikke skje, når dere sier: Vi vil være som hedningene, som andre folkeslag, for å tjene tre og stein.
8De skal ikke lenger se mot altrene, som deres egne hender har laget, eller det fingrene har formet, verken lundene eller bildene.
20Den som er for fattig til et slikt offer, velger et tre som ikke råtner. Han søker en dyktig håndverker til å lage et utskåret bilde som ikke vakler.
19De har kastet deres guder på ilden, for de var ikke guder, men menneskehenders verk, tre og stein, og de har ødelagt dem.
18De har kastet gudene deres i ild, for de var ikke guder, men menneskers henders verk, tre og stein. Slik ødela de dem.
20Vår formue er ikke ødelagt, men ild har fortært resten av dem.
18For ugudelighet brenner som en ild, den fortærer tornekratt og tistler og setter hele skogen i brann, så den virvler opp i en sky av røk.
19På grunn av Herrens, Allhærs Guds, vredesdom, er landet i mørke, og folket skal bli som ildenes brensel. Ingen sparer sin neste.
3Den som ofrer en okse, er som en som dreper en mann. Den som ofrer et lam, er som en som bryter nakken på en hund. Den som ofrer matoffer, er som en som ofrer svineblod. Den som brenner røkelse til minne, er som en som velsigner urett. De har alle valgt sine egne veier, og deres sjel har glede i avskyeligheter.
14For Israel glemte sin Skaper og bygde palasser, og Juda bygde mange befestede byer; men jeg vil sende ild mot deres byer, og den skal fortære deres palasser.
9De som lager utskårne bilder, er alle til ingen nytte, og deres yndlingsbilder kan ikke gavne; de er vitner for seg selv, de kan ikke se og ikke forstå, så de skal bli skamfulle.
10Hvem former en Gud eller støper et bilde som ikke kan gavne?
11Se, alle dere som tenner en ild og omgir dere med gnister, gå da i lys av deres egen ild og gnistene dere har tent. Men dette får dere fra min hånd: dere skal ligge i smerte.
7Alle er blitt som en het ovn, de har fortært sine dommere; alle kongene deres har falt, det er ingen blant dem som roper til meg.
21Har ikke Herren husket og tenkt på røkelsen dere brente i Judas byer og på Jerusalems gater, dere, deres fedre, konger og ledere, og folket i landet?
19Jeg var som et lam eller en okse som føres til slakting, og jeg visste ikke at de hadde lagt planer mot meg, og sa: La oss ødelegge treet med fruktene og utrydde ham fra de levendes land, så hans navn ikke lenger huskes.
16Jeg vil uttale mine dommer over dem for all deres ondskap, fordi de forlot meg, brente røkelse for andre guder, og tilba sine egne henders verk.
17Ethvert menneske er forvirret uten kunnskap, hver gullsmed blir skamfull over sine skårne bilder; for deres støpte bilder er falske, det er ingen ånd i dem.
5Dere brenner av begjær etter avgudene under hvert grønt tre, slakter barna i dalene under klippenes huler.
10De skal ikke ta ved fra marken eller felle trær fra skogene, for de skal bruke våpen som brensel. De skal plyndre dem som plyndret dem, og røve dem som røvet dem, sier Herren Gud.
19Mitt brød som jeg hadde gitt deg – det fine melet, oljen og honningen som jeg lot deg spise – satte du også fram for dem som en velduftende offergave; det skjedde, sier Herren Gud.
19Jord, hør! Se, jeg bringer ulykke over dette folket, som er resultatet av deres tanker; fordi de ikke hørte på mine ord, og min lov, den forkastet de.
8De vekker min harme med deres henders gjerninger ved å brenne røkelse for andre guder i Egyptens land, hvor dere har kommet for å bo, for å utslette dere selv og for å bli til forbannelse og spott blant alle jordens nasjoner.
18For dine mange misgjerninger og urettferdighet i handelen vanhelliget du dine helligdommer. Så jeg lot en ild komme ut av deg som fortærte deg, og jeg gjorde deg til aske på jorden for øynene til alle som ser deg.
12Hvem er den vise som forstår dette? Hvem har Herrens munn talt til, så han kan formidle det? Hvorfor er landet ødelagt, brent som en ørken hvor ingen går igjennom?
14Jeg sa: Å, Herre Gud! Se, min sjel er ikke besmittet. Fra min ungdom til nå har jeg ikke spist noe dødt eller sønderrevet, og aldri har urent kjøtt kommet i min munn.
28Der skal dere tjene guder, menneskers henders verk, tre og stein, som verken kan se, høre, spise eller lukte.
15Men folket mitt har glemt meg, de brenner røkelse til de tomme avgudene; de snubler på sine veier, de gamle stiene, for å gå på ukjente stier og veier.
14Hvert menneske blir ufornuftig uten kunnskap, hver gullsmed blir gjort til skamme for de utskårne bildenes skyld; for hans støpte bilde er bedrageri, og det er ingen ånd i dem.
17De som helliger seg og renser seg i hagene, både en her og en der, de som spiser svinekjøtt og avskyelighet og mus, de skal finne sin ende sammen, sier Herren.
22Sannelig, folket mitt er tåpelig, de kjenner meg ikke. De er ubetenksomme barn uten forståelse; de er kloke til å gjøre ondt, men vet ikke å gjøre godt.
18Barna samler ved, fedrene tenner ilden, kvinnene elter deigen for å lage kaker til himmeldronningen og utøse drikkoffer for andre guder til skade for meg.