Nehemja 2:10
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte dette, ble de svært urolige fordi noen hadde kommet for å søke det gode for Israels folk.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte dette, ble de svært urolige fordi noen hadde kommet for å søke det gode for Israels folk.
Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørt over at det var kommet en mann for å søke det som var til beste for Israels barn.
Da Sanballat horonitten og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, tok de meget ille opp at det var kommet en mann som ville søke det som var til gagn for israelittene.
Da Sanballat horonitten og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, hørte det, ble de svært misfornøyde, fordi det var kommet en mann for å søke det som var til gagn for Israels barn.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørte fordi noen kom for å søke godt for Israels folk.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte om det, ble de svært misfornøyde fordi det var kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Da Sanballat horonitten og Tobiah, Ammonitten, hørte om dette, ble de dypt opprørte over at det hadde kommet en mann for å søke velstanden til Israels barn.
Da Sanballat fra Horon og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de svært bekymret over at det hadde kommet noen for å søke israelittenes velferd.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de meget bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
When Sanballat the Horonite and Tobiah the Ammonite official heard about this, they were deeply displeased that someone had come to seek the welfare of the Israelites.
Da Sanballat Horonitten og Tobia, den ammonittiske tjeneren, fikk høre det, ble de dypt bedrøvet over at en mann hadde kommet for å søke vel for Israels barn.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de meget bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte om dette, ble det svært ubehagelig for dem at det var kommet en mann for å søke Israels barns vel.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, ble de meget forarget over at det hadde kommet en mann for å søke Israels barns velgang.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte om det, ble de svært bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly that a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
Da Sanballat fra Horona, og Tobia, tjeneren, ammonitteren, hørte om det, ble de svært lei seg fordi en mann var kommet for å søke israelittenes beste.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte dette, ble de svært misfornøyde over at det hadde kommet en mann for å søke jødenes beste.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, tjeneren, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørt, for det hadde kommet en mann for å søke israelittenes velstand.
Da Sanballat fra Horon og Tobia, tjenestemannen, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørte fordi det var kommet en mann for å hjelpe Israels barn.
But whan Saneballath the Horonite, & Tobias the seruaunt of the Ammonites herde yt, it greued them sore, yt there was come a man which soughte the welth of the children of Israel.
But Sanballat the Horonite, and Tobiah a seruant an Ammonite heard it, and it grieued them sore, that there was come a man which sought the wealth of the children of Israel.
Sanaballat also the Horonite, and Tobia a seruaunt the Ammonite hearde of it, & it greeued them sore, that there was come a man which sought the wealth of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard [of it], it grieved them exceedingly that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, because a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
and Sanballat the Horonite heareth, and Tobiah the servant, the Ammonite, and it is evil to them -- a great evil -- that a man hath come in to seek good for the sons of Israel.
And when Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, for that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
And when Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, for that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
And Sanballat the Horonite and Tobiah the servant, the Ammonite, hearing of it, were greatly troubled because a man had come to the help of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, because a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite and Tobiah the Ammonite official heard all this, they were very displeased that someone had come to seek benefit for the Israelites.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Men vi fortsatte å bygge muren til den var halvt ferdig, for folket hadde vilje til å arbeide.
7Da Sanballat, Tobja, araberne, ammonittene og asdoddiene hørte at arbeidet på murene i Jerusalem fortsatte og at sprekkene begynte å lukkes, ble de veldig sinte.
8De slo seg sammen for å komme og bekjempe Jerusalem og skape forvirring.
16Lederne visste ikke hvor jeg hadde gått, eller hva jeg gjorde; jeg hadde ennå ikke fortalt det til jødene, prestene, de adelige, lederne eller de andre som skulle utføre arbeidet.
17Så sa jeg til dem: Dere ser den nød vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent. Kom, la oss bygge opp Jerusalems murer så vi ikke lenger skal være til skam.
18Jeg fortalte dem også om hvordan min Guds hånd hadde vært god mot meg, og kongens ord som han hadde sagt til meg; og de svarte: La oss begynne å bygge. Så styrket de sine hender til det gode arbeidet.
19Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, og Gesjem, araberen, hørte det, hånte og foraktet de oss og sa: Hva er det dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?
20Jeg svarte dem og sa: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vi vil starte å bygge. Men dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.
1Da Samballat, Tobia, Gesem araberen, og våre andre fiender hørte at jeg hadde bygd muren og det ikke var noen brudd igjen i den, selv om jeg ennå ikke hadde satt inn dørene i portene,
2sendte Samballat og Gesem bud til meg og sa: Kom, la oss møtes i landsbyene i Ono-dalen. Men de hadde onde hensikter mot meg.
3Jeg sendte bud tilbake til dem og sa: Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Hvorfor skulle arbeidet stanse mens jeg forlater det og kommer ned til dere?
4De sendte bud på denne måten fire ganger, og jeg svarte dem på samme måte.
5Da sendte Samballat sin tjener til meg en femte gang med et åpent brev.
6I det sto det skrevet: Det er blitt hørt blant folkene, og Gesem sier det, at du og jødene planlegger å gjøre opprør. Derfor bygger du muren, og du vil bli deres konge,
1Da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende og svært sint, og han hånte jødene.
2Han sa til sine brødre og de som var samlet i Samaria: Hva gjør disse maktesløse jødene? Skal vi la dem være? Skal de ofre? Vil de fullføre på en dag? Kan de gi liv til steinene fra grushaugene, disse som er brent?
3Tobja, ammonitten, var ved hans side og sa: Selv om de bygger, skal en rev komme opp og rive ned steinmuren deres.
4Hør, vår Gud, vi er hånet, la deres spottende ord vende tilbake på deres eget hode og overgi dem til fiendskap i et land av fangenskap.
11Jeg kom til Jerusalem, og etter å ha vært der i tre dager,
7Da kom jeg til Jerusalem og la merke til det onde som Eljasib hadde gjort for Tobia, ved å lage et kammer for ham i forgårdene til Guds hus.
8Dette gjorde meg meget opprørt, og jeg kastet alle Tobias ting ut av kammeret.
12Jeg innså at Gud ikke hadde sendt ham, men at han hadde forkynt denne profetien mot meg fordi Tobia og Samballat hadde leiet ham.
13Han var leiet for å gjøre meg redd slik at jeg skulle handle slik og synde, så de kunne ha en grunn til å gi meg et dårlig rykte for å skade meg.
14Min Gud, husk Tobia og Samballat for deres gjerninger, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som prøvde å skremme meg!
9Så kom jeg til guvernørene på den andre siden av elven og ga dem kongens brev; kongen hadde sendt hærførere og ryttere med meg.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda, og jeg spurte dem om jødene som hadde unnsluppet fangenskapet, de som var igjen, og om Jerusalem.
3De svarte meg: De som er igjen av fangenskapet i landskapet, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er revet ned, og portene er brent opp med ild.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba til Gud i himmelen.
1Da judafolkets og Benjamins motstandere hørte at de hjemvendte begynte å bygge tempelet for Herren, Israels Gud,
3På den tiden kom Tattenai, stattholderen på vestsiden av elven, sammen med Setar-Bosnai og deres følge, og sa: Hvem har gitt dere myndighet til å bygge dette huset og fullføre denne muren?
4Vi svarte dem og oppga navnene på mennene som arbeidet på denne bygningen.
16Da alle våre fiender hørte om det, og alle folkeslagene rundt oss så det, mistet de motet, for de innså at dette arbeidet var utført med vår Guds hjelp.
17I de dagene sendte også de fremste blant Juda mange brev til Tobia, og hans brev kom til dem.
15Da våre fiender fikk vite at vi var varslet, hadde Gud gjort deres planer til intet, så vi vendte alle tilbake til arbeidet på muren, hver til sitt eget arbeid.
19De snakket også om hans gode gjerninger til meg og talte mine ord til ham. Tobia sendte da brev for å skremme meg.
2Kongen spurte meg: Hvorfor ser du så trist ut? Du er jo ikke syk. Dette må være hjertet ditt som er bedrøvet. Jeg ble svært redd.
11Våre fiender sa: De vil ikke vite eller se noe før vi kommer midt iblant dem, dreper dem, og stanser arbeidet.
12Da de jødene som bodde nær dem kom og sa dette til oss ti ganger fra alle steder de kunne komme fra,
28En av sønnene til Jojada, øverstepresten Eljasibs sønn, var blitt svigersønn til horonitten Saneballat; derfor drev jeg ham bort fra meg.
12Det skal være kjent for kongen at jødene som har kommet opp fra deg til oss i Jerusalem, er i gang med å bygge den opprørske og onde byen. De fullfører murene og reparerer grunnvollene.
13La kongen vite at hvis denne byen blir bygd opp igjen og murene blir ferdige, vil de ikke betale deg skatt, avgift eller toll, og det vil skade kongenes inntekter.
4Presten Eljasib, som hadde ansvar for kamrene i Guds hus, var tidligere blitt forbundet med Tobia.
6Jeg ble veldig sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
7Jeg sa til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til guvernørene på den andre siden av elven, så de lar meg reise trygt til Juda.
2de som kom med Serubabel, Jesua, Nehemja, Seraja, Reelaja, Mardokai, Bilsjan, Mispar, Bigvai, Rehum, Baana. Dette er antallet av Israels folk:
8Det skal kongen vite at vi har vært i provinsen Juda, til den store Guds hus, og man bygger det med store steiner og legger treverk i veggene. Arbeidet utføres raskt og lykkes godt i deres hender.
10Da jeg gikk til huset til Sjemaja, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel, som var innesperret, sa han: La oss møtes i Guds hus, inne i templet, og stenge tempeldørene. For de vil komme for å drepe deg, ja, de vil komme om natten for å drepe deg.
22Jeg skammet meg for å be kongen om soldater og ryttere til beskyttelse mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over dem som søker ham, til deres beste, og hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.'
7Melatja fra Gibeon og Jadon fra Meronot, mennene fra Gibeon og Mispa, gjorde ferdig delen opp til fisketårnet, som ligger ved kongens residensparker.
15Men jeg er meget vred på folkeslagene som er trygge; for jeg var litt vred, men de hjalp til ulykken.