Ruts bok 4:7
På den tiden var det slik i Israel at for å sikre en transaksjon om innløsning eller bytte, tok en person av seg skoen og ga den til den andre. Dette var en måte å bevitne en avtale på i Israel.
På den tiden var det slik i Israel at for å sikre en transaksjon om innløsning eller bytte, tok en person av seg skoen og ga den til den andre. Dette var en måte å bevitne en avtale på i Israel.
Tidligere i Israel var dette skikken ved innløsning og ved overdragelser, for å stadfeste en avtale: En mann tok av seg skoen og ga den til sin neste. Dette var et vitnesbyrd i Israel.
Tidligere var dette skikken i Israel når det gjaldt løsing og overdragelse for å stadfeste en sak: En mann tok av seg sandalen og ga den til den andre. Slik ble saken stadfestet i Israel.
Tidligere i Israel var dette skikken ved innløsning og ved bytte, for å stadfeste enhver sak: En mann dro av seg sandalen og ga den til sin neste. Dette var stadfestelsen i Israel.
Tidligere i Israel, for å bekrefte en transaksjon ved gjenløsning eller bytte, tok man av seg en sandal og ga den til den andre parten. Dette bekreftet avtalen.
Tidligere i Israel var det slik at ved innløsning og bytte for å bekrefte enhver sak, trakk en mann av seg sin sko og ga den til sin neste. Dette var et vitnesbyrd i Israel.
Dette var skikken i gamle dager i Israel angående eiendom; for å bekrefte dette, tok en mann av seg sandalene og ga dem til sin nabo.
I tidligere tider i Israel, vedrørende innløsning og bytte, for å stadfeste en sak, dro en mann av sin sko og gav den til den andre parten. Dette var måten å stadfeste noe i Israel.
I tidligere tider i Israel var det slik ved innløsning og byttehandel for å bekrefte alle saker: En mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var en bekreftelse i Israel.
Dette var slik man før i tiden i Israel gjorde med innløsning og bytte for å bekrefte alt; en mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo, og det var et vitnesbyrd i Israel.
I tidligere tider i Israel var det slik ved innløsning og byttehandel for å bekrefte alle saker: En mann tok av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var en bekreftelse i Israel.
Tidligere i Israel, når man skulle stadfeste en innløsning eller byttehandel, tok mannen av seg sandalen og ga den til den andre. Dette var en bekreftelse i Israel.
Now in earlier times in Israel, to finalize a transaction concerning redemption or transfer of property, one party would take off their sandal and give it to the other. This was the method of legalizing transactions in Israel.
Tidligere fulgte man i Israel denne skikken ved innløsning og byttehandel for å stadfeste avtaler: En mann tok av seg sandalen og ga den til den andre; slik var vitnesbyrdet i Israel.
Now this was the manner in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave it to his neighbour: and this was a testimony in Israel.
Dette var skikken i tidligere tider i Israel angående innløsning og utveksling for å bekrefte alle ting: en mann dro av seg skoen og ga den til sin neste, og dette var et vitnesbyrd i Israel.
Now this was the custom in former times in Israel concerning redemption and exchange: to confirm a transaction, a man took off his sandal and gave it to the other party; this was the manner of attestation in Israel.
Now this was the manner in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave it to his neighbour: and this was a testimony in Israel.
Dette var sedvanen tidligere i Israel vedrørende innløsning og bytte for å bekrefte alle saker: En mann dro av seg skoen og ga den til sin nabo. Dette var bekreftelsen i Israel.
Og dette var tidligere i Israel skikken om innløsning og ved bytteavtaler, for å stadfeste alt: En mann trakk av seg sandalen og ga den til sin neste, og dette var vitnesbyrdet i Israel.
Dette var sedvane i Israel i tidligere tider vedrørende innløsning og utveksling for å stadfeste alle saker: en mann trakk av seg skoen og ga den til sin nabo; dette var bevisformen i Israel.
I tidligere tider var dette skikken i Israel når eiendom ble overtatt av en nær slektning, eller når det var eierskifte. For å bekrefte avtalen tok den ene mannen av seg skoen og ga den til den andre; og dette var et vitne i Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
But this was an olde custome in Israel concernynge the redemynge & chauginge, yt all matters mighte be stable, the one put of his shue, & gaue it vnto ye other: yt was the testimony in Israel.
Now this was the maner beforetime in Israel, concerning redeeming and changing, for to stablish all things: a man did plucke off his shooe, and gaue it his neighbour, and this was a sure witnes in Israel.
Nowe this was the maner of olde time in Israel concerning redeeming & chaunging, for to stablishe al thing: that a man must plucke of his shoe, & geue it his neyghbour: And this was a sure witnesse in Israel.
Now this [was the manner] in former time in Israel concerning redeeming and concerning changing, for to confirm all things; a man plucked off his shoe, and gave [it] to his neighbour: and this [was] a testimony in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
And this `is' formerly in Israel for redemption and for changing, to establish anything: a man hath drawn off his sandal, and given `it' to his neighbour, and this `is' the testimony in Israel.
Now this was `the custom' in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the `manner of' attestation in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man drew off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [manner of] attestation in Israel.
Now, in earlier times this was the way in Israel when property was taken over by a near relation, or when there was a change of owner. To make the exchange certain one man took off his shoe and gave it to the other; and this was a witness in Israel.
Now this was [the custom] in former time in Israel concerning redeeming and concerning exchanging, to confirm all things: a man took off his shoe, and gave it to his neighbor; and this was the [way of] attestation in Israel.
(Now this used to be the customary way to finalize a transaction involving redemption in Israel: A man would remove his sandal and give it to the other party. This was a legally binding act in Israel.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Løseren sa til Boas: 'Kjøp du åkeren,' og han tok av seg skoen.
9Da sa Boas til de eldste og til hele folket: 'Dere er vitner i dag på at jeg har kjøpt alt som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon, fra Noomi.
10I tillegg har jeg også fått Rut, moabittinnen og Mahlons enke, til kone for å bevare navnet til den avdøde i hans arv, så hans navn ikke skal forsvinne fra blant hans slektninger eller fra hans sted i byporten. Dere er vitner i dag.'
1Boas gikk opp til byen og satte seg ved porten. Da kom den andre løseren forbi, og Boas kalte på ham: 'Kom hit, min venn, og sett deg!' Og han kom bort og satte seg.
2Boas hentet ti av de eldste i byen og ba dem: 'Sett dere her,' og de gjorde det.
3Da sa Boas til løseren: 'Noomi, som har vendt tilbake fra Moab, selger stykket åkerland som tilhørte vår bror Elimelek.
4Jeg tenkte jeg skulle informere deg om dette og si til deg: Kjøp åkeren foran dem som sitter her og de eldste av folket mitt. Hvis du vil løse den, så løs den. Hvis ikke, la meg få vite det, for det er ingen annen enn deg som kan løse den, og dernest meg.' Og han sa: 'Jeg vil løse den.'
5Boas sa: 'Når du kjøper åkeren av Noomi, kjøper du den også fra moabittinnen Rut, den avdødes enke, for å sikre den avdødes navn i hans arv.'
6Da svarte løseren: 'Jeg kan ikke løse den for meg selv uten å skade min egen arv. Du kan løse den i stedet for meg, for jeg kan ikke gjøre det.'
7Men hvis mannen ikke har lyst til å gifte seg med sin brors enke, skal hun gå til byens eldste og si: Min manns bror nekter å gi sin bror et ettermæle i Israel; han vil ikke gifte seg med meg i sin brors sted.
8Da skal de eldste i byen kalle ham og snakke med ham. Hvis han står fast og sier: Jeg ønsker ikke å ta henne,
9skal hans brors enke komme fram til ham i nærvær av de eldste, ta skoen av foten hans og spytte ham i ansiktet, og hun skal si: Slik skal det gjøres med den mann som ikke vil bygge opp sin brors hus.
10Og hans navn skal bli kalt i Israel: Den uten sko.
11Når menn sloss med hverandre, og den enes kone kommer for å frigjøre mannen sin fra den som slår ham, og hun griper tak i den andre mannens uklekkede del,
12Det er sant at jeg er din løser, men det er en som er nærmere slektning enn meg.
13Bli her i natt. Hvis han vil løse deg i morgen, godt, la ham gjøre det. Men hvis han ikke vil løse deg, så skal jeg gjøre det, så sant Herren lever. Bli her til morgenen."
14Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
6Så sier Herren: For tre overtredelser fra Israel, ja for fire, vil jeg ikke ta bort min straffelyst, fordi de solgte den rettferdige for penger og den fattige for et par sandaler.
24I hele deres eiendomsland skal dere tillate innløsning av jorden.
25Når din bror blir fattig og selger noen av sin eiendom, skal hans nærmeste slektning komme og løse det han har solgt.
26Hvis noen ikke har en løser, men likevel klarer å skaffe nok til å løse det igjen,
27da skal han regne årene siden han solgte det, og gi tilbake det overskytende til mannen som han solgte det til; så skal han komme tilbake til sin eiendom.
7Da Boas hadde spist og drukket, og var i godt humør, gikk han for å legge seg ytterst ved kornbunken. Hun kom stille, løftet teppet ved føttene hans og la seg der.
8Midt på natten ble mannen skremt, snudde seg, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Ruth, din tjenestekvinne. Bre ut kappen din over din tjenestekvinne, for du er min løser."
1Noomi hadde en slektning av sin avdøde mann, en mektig og velstående mann av Elimeleks slekt, og hans navn var Boas.
2talte Herren gjennom Jesaja, sønn av Amoz, på den samme tiden og sa: Gå, og ta sekkekledet av hoftene dine, og ta skoene av føttene dine. Og han gjorde som han ble bedt om, og gikk naken og barfot.
6De som kjøper de fattige for penger og den trengende for et par sandaler, og selger avfallet fra kornet?
2Nå, er ikke Boas, som du har vært hos sammen med de unge kvinnene, en av våre slektninger? Se, i natt vil han rense bygg på treskeplassen.
3Så vask deg, salv deg med olje, ta på deg dine fine klær og gå ned til treskeplassen. La ikke mannen merke deg før han er ferdig med å spise og drikke.
15Herskeren over Herrens hær svarte Josva: Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på er hellig. Og Josva gjorde slik.
13Du skal gi ham pantet tilbake når solen går ned, så han kan legge seg i kappen sin og velsigne deg. Og dette skal være din rettferdighet foran Herren din Gud.
13Ta hans klesdrakt som stilte sikkerhet for en fremmed, og ta pant av ham for en ukjent kvinnes skyld.
5Boas spurte tjeneren som hadde tilsyn med innhøsterne: Hvem tilhører denne unge kvinnen?
11Boas svarte: Jeg har fått høre alt om hva du har gjort for din svigermor etter din manns død, og hvordan du forlot far og mor og ditt hjemland og kom til et folk du ikke kjente før.
5Når brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha sønn, skal den dødes kone ikke gifte seg med en fremmed utenfor familien. Hennes manns bror skal komme inn til henne, ta henne som sin kone og gjøre sitt plikt som ektemann i sin brors sted.
14Da sa kvinnene til Noomi: 'Lovet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Måtte hans navn bli kjent i Israel!
11skal det bekreftes med en ed ved Herren mellom dem, at han ikke har lagt sin hånd på sin nestes eiendom. Eieren skal godta dette, og den andre skal ikke betale.
11Jeg tok kjøpsdokumentet, både det seglede i henhold til loven og bestemmelsene, og det åpne.
26Hvis du tar din nestes kappe i pant, skal du gi den tilbake før solen går ned.
11Men hvis hans far ikke har brødre, skal dere gi arven til den nærmeste slektningen i hans slekt, slik at han kan arve den. Dette skal være en fast rett blant Israels barn, slik Herren har befalt Moses.»
16Når noen garanterer for en fremmed, ta hans klær, og ta pant av ham for ukjente.
5samt gamle, lappede sko på føttene og gamle klær på kroppen. Alt brødet de hadde med seg på reisen, var tørt og smuldret.
4De svarte: Du har verken gjort oss urett eller undertrykt oss, og du har ikke tatt noe fra noen.
1Syv kvinner skal den samme dagen gripe tak i én mann og si: "Vi spiser vårt eget brød og kler oss i våre egne klær; bare la oss hete etter ditt navn, ta bort vår vanære."
15da skal pikenes far og mor ta hennes jomfrutegn og fremvise dem for byens eldste ved porten.
9Hvis han forlover henne til sin sønn, skal han behandle henne som en datter.
2Og slik skal ettergivelsen foregå: Hver utlåner skal ettergi det han har lånt ut til sin neste. Han skal ikke kreve tilbake fra sin neste eller sin bror, for det kalles Herrens ettergivelse.
49Enten hans onkel eller onkelens sønn kan løse ham, eller en nær slektning av ham kan løse ham. Eller hvis han klarer det selv, kan han løse seg selv.
17Nå har han anklaget henne og sagt at han ikke fant jomfrudom hos henne. Her er beviset for min datters jomfrustand. Så skal de spre klærne foran de eldste i byen.