Jobs bok 7:16
Jeg avskyr det; jeg ønsker ikke å leve for alltid: la meg være i fred, for mine dager er meningsløse.
Jeg avskyr det; jeg ønsker ikke å leve for alltid: la meg være i fred, for mine dager er meningsløse.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
Jeg er lei av det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er bare et pust.
Jeg er lei av det; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er et pust.
Jeg avskyr det. Jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er bare tomhet.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve evig: La meg være, for mine dager er forgjengelige.
Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg forakter det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er som et fåfengt pust.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke alltid leve: la meg være; for mine dager er tomhet.
Jeg avskyr dette; jeg ønsker ikke å leve for alltid – la meg være, for mine dager er forgjeves.
Jeg avskyr det; jeg vil ikke alltid leve: la meg være; for mine dager er tomhet.
Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for dagene mine er som vindpust.
I despise my life; I would not live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
Jeg avskyr det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg er kjed, jeg skal (dog) ikke leve evindeligen; lad af fra mig, thi mine Dage ere Forfængelighed.
I loathe it; I would not live alway: let me alone; for my days are vanity.
Jeg avskyr det; jeg ønsker ikke å leve alltid: La meg være i fred; for mine dager er tomme.
I loathe it; I would not live forever. Leave me alone, for my days are vanity.
Jeg avskyr mitt liv. Jeg vil ikke leve for alltid. La meg være; for mine dager er bare en pust.
Jeg er svekket – ikke skal jeg leve evig. Slipp meg, for mine dager er tomhet.
Jeg avskyr livet; jeg vil ikke leve for alltid: La meg være, for mine dager er fåfengte.
Jeg har ingen lyst til livet, jeg vil ikke leve for evig! Hold deg unna meg, for mine dager er som et pust.
I loathe{H3988} [my life]; I would not live{H2421} alway:{H5769} Let me alone;{H2308} for my days{H3117} are vanity.{H1892}
I loathe{H3988}{(H8804)} it; I would not live{H2421}{(H8799)} alway{H5769}: let me alone{H2308}{(H8798)}; for my days{H3117} are vanity{H1892}.
I can se no remedy, I shall lyue nomore: O spare me then, for my dayes are but vayne
I abhorre it, I shall not liue alway: spare me then, for my dayes are but vanitie.
I can see no remedy, I shall liue no more: O spare me then, for my dayes are but vanitie.
I loathe [it]; I would not live alway: let me alone; for my days [are] vanity.
I loathe my life. I don't want to live forever. Leave me alone; for my days are but a breath.
I have wasted away -- not to the age do I live. Cease from me, for my days `are' vanity.
I loathe `my life'; I would not live alway: Let me alone; for my days are vanity.
I loathe [my life] ; I would not live alway: Let me alone; for my days are vanity.
I have no desire for life, I would not be living for ever! Keep away from me, for my days are as a breath.
I loathe my life. I don't want to live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
I loathe it; I do not want to live forever; leave me alone, for my days are a vapor!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Så sjelen min velger å søke kvælning, og ønsker døden framfor livet.
18 Hvorfor har du da født meg ut av mors liv? Å, at jeg hadde gitt opp min ånd, så ingen øye hadde sett meg!
19 Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.
20 Er ikke mine dager få? La meg da være i fred, så jeg kan få litt trøst,
17 Derfor hatet jeg livet; fordi arbeidet som gjøres under solen er tungt for meg; for alt er tomt og en jakt på vind.
18 Ja, jeg hatet alt mitt arbeid som jeg hadde utført under solen; for jeg måtte etterlate det til mannen som kommer etter meg.
1 Pusten min er ødelagt, mine dager er over, gravene står klare for meg.
1 Min sjel er utmattet av livet mitt; jeg vil klage over meg selv; jeg vil tale i bitterheten i min sjel.
3 Derfor ber jeg deg nå, o Herre, ta livet mitt; for det er bedre for meg å dø enn å leve.
3 Sånn er jeg fylt med meningsløse måneder, og slitsomme netter er pålagt meg.
4 Når jeg legger meg ned, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg vrir meg hele natten frem til dagens lys.
5 Kroppen min er kledd med ormer og støv; huden min er sprukket og føles avskyelig.
6 Mine dager går raskere enn en vevers skyttel, og er uten håp.
7 Å, husk at livet mitt er lik vinden; mine øyne skal ikke se noe godt mer.
8 Å, at jeg kunne få det jeg lengter etter; og at Gud ville gi meg det jeg virkelig ønsker!
9 Selv det ville glede Gud å ødelegge meg; at han ville slippe sin hånd og ta meg bort!
10 Da ville jeg likevel ha fått trøst; ja, jeg ville styrke meg i sorg: la ham ikke slippe unna; for jeg har ikke skjult ordene fra den Hellige.
11 Hva er min styrke, at jeg skulle håpe på livet? Hva er min skjebne, at jeg skulle utvide livets lengde?
11 Derfor vil jeg ikke holde tilbake. Jeg vil tale om min ånds kval; jeg vil klage foran min sjels bitre smerte.
47 Husk at jeg har lite tid: hvorfor har du skapt menneskene til hva hensikt?
10 Jeg sa at mine dager var blitt korte: jeg skal gå til gravens porter; jeg har mistet resten av mine år.
11 Jeg sa: Jeg skal ikke se HERREN blant de som lever; jeg skal ikke se mennesker mer i denne verden.
12 Min tid er over; livet mitt er som et telt; som en vever vil du stanse meg fra dag til natt.
11 Mine dager er over, planene mine er knust, og tankene mine er kaotiske.
17 Hva er mennesket, at du skal opphøye ham? Og at du skal sette ditt hjerte på ham?
13 Å, om du kunne skjule meg i graven, og bevare meg til din vrede er forbi; vil du da huske meg?
14 Hvis et menneske dør, lever han da igjen? Jeg venter til min forvandling kommer.
13 Hold dere stille, la meg være i fred, slik at jeg kan tale, og la meg få vite hva som helst som kommer over meg.
14 Hvorfor river jeg i meg selv, og setter livet mitt i mine hender?
15 Om han skulle drepe meg, vil jeg fortsatt ha tillit til ham; men jeg vil opprettholde mine egne veier foran ham.
22 Når et par år er gått, da skal jeg dra den vei hvorfra jeg ikke skal vende tilbake.
10 For mitt liv er preget av sorg, og mine år med sukk: min styrke svikter på grunn av mine urettferdigheter, og mine bein er oppbrukt.
4 Herre, la meg få vite mine dager og hvor lenge de varer, så jeg kan se hvor skrøpelig jeg er.
5 Se, du har gjort mine dager som en håndsbredde; min livslengde er som ingenting for deg: virkelig, menneskets tilstand er forgjengelig.
21 Selv om jeg var feilfri, ville jeg ikke kjenne min egen situasjon; jeg ville forakte livet mitt.
19 Hvor lenge vil du ikke la meg være i fred før jeg kan svelge spat?
20 Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers beskytter? Hvorfor har du gjort meg til et mål, jeg er en tyngde for meg selv?
21 Og hvorfor gir du meg ikke tilgivelse for min overtredelse, og tar bort mine misgjerninger? For nå skal jeg sove i støvet; og du skal søke meg om morgenen, men jeg skal ikke være lenger.
15 Alle ting har jeg sett i mine dager med meningsløshet: det finnes en rettferdig mann som omkommer i sin rettferdighet, og det finnes en ond mann som lever lenge i sin ondskap.
7 Men nå har han slitt meg ut: du har gjort fellesskapet mitt helt øde.
4 Mennesket er som tomhet; hans dager er som en skygge som forsvinner.
24 Jeg sa: O min Gud, ta meg ikke bort midt i mine dager; dine år varer gjennom alle generasjoner.
13 Å, vær nådig mot meg, så jeg kan finne styrken igjen, før jeg drar herfra og ikke lenger er.
4 Er min klage rettet mot mennesker? I så fall, hvorfor skulle ikke ånden min være opprørt?
21 Som lengter etter døden, men den kommer ikke; og leter mer etter den enn etter skjulte skatter.
5 Gud forby at jeg skal forsvare dere; inntil jeg dør vil jeg ikke gi slipp på min integritet.
6 Jeg beholder min rettferdighet, og jeg vil ikke slippe den; mitt hjerte skal ikke beskylde meg så lenge jeg lever.
10 Fjern din straff fra meg; jeg er helt oppslukt av straffen fra din hånd.
8 Men hvis en mann lever mange år og gleder seg over dem alle, skal han likevel huske på mørke dager; for de skal bli mange. Alt dette er tomhet.
5 La fienden forfølge sjelen min og ta den; la ham tråkke på livet mitt i jorden og legge æren min i støvet. Sela.