Og han ba til Herren og sa: «Jeg ber deg, o Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarshish; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og omvender deg fra det onde.»
Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: 'Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg var hjemme? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarshis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og viser barmhjertighet mot det onde.'
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og full av kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og som angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Han bad til HERREN og sa: «Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg til Tarshish, for jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede, full av godhet og angrer på det onde.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
And he prayed to the LORD, saying, 'O LORD, isn’t this what I said while I was still in my own land? That is why I tried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger, abounding in steadfast love, and relenting from sending calamity.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
Og han bad til Herren og sagde: Ak Herre! var dette ikke mit Ord, der jeg var endnu i mit Land? derfor forekom jeg (det) og flyede til Tharsis; thi jeg vidste, at du er en naadig og barmhjertig Gud, langmodig og af stor Miskundhed, og angrer det Onde.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Og han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, å Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrer det onde.
And he prayed to the LORD, and said, I pray you, O LORD, was not this my saying, when I was still in my country? Therefore I fled before to Tarshish; for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and relent from doing harm.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrende over ondskap.
Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed vn to the LORde ad sayd: O lord was not this my sayenge when I was yet in my contre? And therfore I hasted rather to fle to Tharsis: for I knew well ynough that thou wast a mercifull god ful of copassion long yer thou be angre and of greate mercie and repentest when thou art come to take punishment.
And he prayed vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, was not this my sayenge (I praye the) when I was yet in my countre? therfore I haisted rather to fle vnto Tharsis, for I knowe well ynough that thou art a mercifull God, full of compassion, loge sufferinge, and of greate kyndnesse, and repentest when thou shuldest take punyshment.
And he prayed vnto the Lord, and saide, I pray thee, O Lord, was not this my saying, when I was yet in my countrey? therefore I preuented it to flee vnto Tarshish: for I knewe that thou art a gratious God, & merciful, slow to anger, & of great kindnes, and repentest thee of the euill.
And he prayed vnto the Lorde, and saide: I pray thee O Lorde, was not this my saying when I was yet in my countrey? therfore I hasted to flee into Tharsis: For I knewe that thou art a gratious God, and mercifull, long suffering, and of great kindnesse, and repentest thee of euill.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, [was] not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou [art] a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you repent of the evil.
and he prayeth unto Jehovah, and he saith, `I pray Thee, O Jehovah, is not this my word while I was in mine own land -- therefore I was beforehand to flee to Tarshish -- that I have known that Thou `art' a God, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in kindness, and repenting of evil?
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he made prayer to the Lord and said, O Lord, is this not what I said when I was still in my country? This is why I took care to go in flight to Tarshish: for I was certain that you were a loving God, full of pity, slow to be angry and great in mercy, and ready to be turned from your purpose of evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you relent of doing harm.
He prayed to the LORD and said,“Oh, LORD, this is just what I thought would happen when I was in my own country. This is what I tried to prevent by attempting to escape to Tarshish!– because I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger and abounding in mercy, and one who relents concerning threatened judgment.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Men det opprørte Jona dypt, og han var svært sint.
3Derfor ber jeg deg nå, o Herre, ta livet mitt; for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Da sa Herren: «Har du virkelig grunn til å være sint?»
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg et skjul, og satte seg under det i skyggen, for å se hva som ville skje med byen.
6Og Herren Gud forberedte en plante og fikk den til å vokse opp over Jona, så den skulle gi skygge for hodet hans, for å lindre hans sorg. Jona var derfor veldig glad for planten.
14Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke omkomme for denne mannens liv, og gjør ikke oss skyldige i uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du fant det godt.
15Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
1Da bad Jonah Herren, sin Gud, fra fisken.
2Og han sa: Jeg ropte til Herren i nød, og han hørte meg; ut fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
8Og da solen steg opp, forberedte Gud en sterk østlig vind; og solen stekte på hodet til Jona, så han svimte av og ønsket i sitt hjerte å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
9Og Gud sa til Jona: «Har du grunn til å være sint for planten?» Og han svarte: «Jeg har grunn til å være sint, selv til døden.»
10Da sa Herren: «Du har hatt medynk med planten, som du ikke har arbeidet for, og som du ikke har fått til å vokse; den vokste opp i løpet av en natt og forsvant i løpet av en natt.»
1Nå kom Herrens ord til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2Stå opp, dra til Ninive, den store byen, og rop ut mot den; for deres ondskap er steget opp for mitt åsyn.
3Men Jona reiste seg for å flykte til Tarsis, bort fra Herren, og han dro ned til Joppa. Der fant han et skip som gikk til Tarsis, betalte billetten og gikk ombord for å dra bort fra Herren.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det brøt ut en voldsom storm, slik at skipet var i fare for å gå ned.
5Da ble sjøfolkene meget redde og ropte til hver sin gud, og kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og sovnet dypt.
6Kapteinen kom til ham og sa: Hva betyr dette, du som sover? Stå opp, be til din Gud; kanskje Gud vil ta seg av oss, så vi ikke går under.
12Derfor, nå sier Herren, vend dere til meg med hele deres hjerte, med faste, gråt og klage:
13Åpne hjertet deres, og ikke klærne deres, og vend dere til Herren deres Gud;
8Da sa de til ham: Fortell oss, hvem forårsaker denne ulykke for oss? Hva er ditt yrke, hvor kommer du fra? Hvilket land tilhører du, og hvilket folk er du fra?
9Men jeg vil ofre til deg med takksigelse; jeg vil oppfylle det jeg lovet. Frelse kommer fra Herren.
10Og Herren talte til fisken, og den spydde ut Jonah på land.
9Hvem vet om Gud vil endre seg og angre, og spare oss fra sin sterke vrede, så vi ikke går til grunne?
10Og Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei; og Gud angret på det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
1Og Guds ord kom til Jona for andre gang og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn til den det budskapet jeg gir deg.
17Nå hadde Herren forberedt en stor fisk til å svelge Jona. Og Jona var i magen på fisken i tre dager og tre netter.
11Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
12Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
8Herren er nådig og full av medfølelse; tålmodig og stor i miskunn.
14Og Herren angret over det onde han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk.
8Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.
15Men du, O Herre, er en Gud full av medfølelse, nådig, langmodig, og rik på miskunnhet og sannhet.
4Og Jona begynte å gå inn i byen, og etter en dags reise ropte han: "Ennu førti dager, så skal Ninive bli ødelagt!"
4Og jeg ba til HERREN, min Gud, og bekjente min synd og sa: O Herre, den store og fryktinngytende Gud, som holder pakt og viser barmhjertighet til dem som elsker ham og holder hans bud.
3Herren angret over dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
3Hvis de vil lytte og vende hver og en fra sin onde vei, vil jeg endre meg angående det onde jeg har tenkt å gjøre mot dem på grunn av deres ugjerninger.
6Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og det grep ham ved hjertet.
18Hvem er en Gud lik deg, som tilgir misgjerninger og forbigår overtredelsen til sine etterkommere? Han holder ikke sin vrede for alltid, fordi han gleder seg over nåde.
4Eller forakter du rikdommen i Guds godhet og tålmodighet; uten å vite at Guds godhet fører deg til omvendelse?
8Hvis den nasjonen jeg har dømt, vender seg bort fra sin ondskap, vil jeg angre det onde jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
22Omvend deg derfor fra din ondskap, og be til Gud, om kanskje tanken i hjertet ditt kan bli tilgitt deg.
19Tilgi, ber jeg deg, synden til dette folk, i henhold til din store barmhjertighet, og slik du har tilgitt dem fra Egypt til nå.»
5og sa: Jeg ber deg, Gud i himmelen, den store og fryktinngytende Gud, som holder pakt og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder budene dine:
1Herre, ikke irettesett meg i din vrede, og ikke straff meg i din sterke harme.
13Derfor, nå, endre veiene deres og handlingene deres, og lytt til Herren, deres Gud; så vil Herren endre seg over det onde han har uttalt mot dere.
5Herren er nådig og rettferdig; ja, vår Gud er barmhjertig.
12Gå og forkynn disse ordene mot nord, og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren; jeg vil ikke la min vrede falle over dere, for jeg er barmhjertig, sier Herren, og jeg vil ikke holde vrede for alltid.
9Hva har jeg gjort galt, at du vil overlate din tjener til Ahab, så han kan drepe meg?