4 Mosebok 14:1
Hele menigheten løftet stemmen sin og ropte; folket gråt hele natten.
Hele menigheten løftet stemmen sin og ropte; folket gråt hele natten.
Hele menigheten hevet røsten og ropte, og folket gråt den natten.
Da satte hele menigheten i et høyt skrik, og folket gråt den natten.
Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten.
Da hevet hele menigheten stemningen av klager, og folket gråt hele natten.
Og hele menigheten hevet sin stemme og gråt høyt; og folket gråt den natten.
Da ropte hele menigheten høyt, hevet stemmene og gråt hele natten.
Hele menigheten løftet sin stemme og ropte høyt, og folket gråt den natten.
Og hele forsamlingen løftet opp sin stemme og ropte; og folket gråt den natten.
Hele forsamlingen løftet sin røst og ropte, og folket gråt den natten.
Og hele forsamlingen løftet opp sin stemme og ropte; og folket gråt den natten.
Hele menigheten ropte høyt og gråt den natten.
Then the entire assembly raised their voices and cried, and the people wept throughout that night.
Så løftet hele menigheten sin stemme og ropte høyt, og folket gråt den natten.
Da raabte al Menigheden høit, og de udgave deres Røst; og Folket græd den samme Nat.
And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
Hele menigheten begynte å heve røsten og gråt; folket gråt den natten.
And all the congregation lifted up their voices and cried; and the people wept that night.
Hele menigheten løftet sin stemme og ropte, og folket gråt den natten.
Og hele forsamlingen løftet opp stemmen og gråt den natten.
Da begynte hele menigheten å rope høyt og gråte; folket gråt hele natten.
Så ga hele folket høylytte rop av sorg, og hele natten lot de tårene strømme.
And all the congregation{H5712} lifted up{H5375} their voice,{H6963} and cried;{H5414} and the people{H5971} wept{H1058} that night.{H3915}
And all the congregation{H5712} lifted up{H5375}{(H8799)} their voice{H6963}, and cried{H5414}{(H8799)}; and the people{H5971} wept{H1058}{(H8799)} that night{H3915}.
And all the multitude cryed out and the people wepte thorow out that nyght
Then the whole cogregacion toke on, and cryed, and the people wepte yt night.
Then all ye Congregation lifted vp their voice, & cryed: and the people wept that night,
And all the multitude of the people cried out, and wept throughout that nyght.
¶ And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
All the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
And all the company lifteth up and give forth their voice, and the people weep during that night;
And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
Then all the people gave load cries of grief, and all that night they gave themselves up to weeping.
All the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.
The Israelites Respond in Unbelief Then all the community raised a loud cry, and the people wept that night.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2 Folkene i Israel protesterte mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Ville det ikke vært bedre om vi hadde dødd i Egypt, eller om vi hadde dødd her i ørkenen!»
3 Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, å dø for sverdet, så våre koner og barn blir bytte? Ville det ikke vært bedre for oss å dra tilbake til Egypt?»
4 Og de sa til hverandre: «La oss utnevne en leder for oss, og la oss dra tilbake til Egypt.»
5 Da kastet Moses og Aron seg ned på ansiktene sine foran hele Israels menighet.
2 Og hele menigheten av Israels barn murret mot Moses og Aron i ørkenen:
3 Og Israels barn sa til dem: «Om bare Herren hadde latt oss dø i Egypt! Der vi satt ved grytene med kjøtt og spiste oss mette med brød! For dere har ført oss ut til denne ørkenen for å drepe hele folket med sult.»
39 Moses fortalte disse ordene til alle Israels barn; folket sørget mye.
40 Og de stod opp tidlig om morgenen og dro opp til fjelltoppen og sa: «Se, vi er her, og vi vil dra opp til stedet som Herren har lovet; for vi har syndet.»
4 Og det skjedde at da engelen av Herren talte disse ordene til hele Israels barn, hevet folket sine stemmer og gråt.
10 Da hørte Moses folket gråte gjennom sine familier, hver mann i døråpningen til sitt telt; og Herren ble sterkt sint; Moses var også misfornøyd.
10 Og da Farao nærmet seg, løftet Israels barn sine øyne, og se, egypterne marsjerte etter dem; og de ble sterkt redde, og Israels barn ropte til Herren.
11 Og de sa til Moses: Er det ikke fordi det ikke fantes graver i Egypt at du har ført oss bort for å dø i ørkenen? Hvordan kunne du behandle oss slik og føre oss ut av Egypt?
12 Er ikke dette ordet vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, så vi kan tjene egypterne? For det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
2 Det var ikke vann til menigheten, og de samlet seg mot Moses og Aron.
3 Folket begynte å klage på Moses og sa: Hadde vi bare dødd sammen med våre brødre foran Herren!
4 Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen? Skal vi og vårt fe dø her?
26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa,
27 «Hvor lenge skal jeg måtte bære med denne onde menigheten som mumler mot meg? Jeg har hørt mumlingen til Israels barn.»
2 Derfor klaget folket til Moses og sa: Gi oss vann så vi kan drikke. Og Moses sa til dem: Hvorfor klager dere på meg? Hvorfor frister dere Herren?
3 Og folket tørstet der etter vann; og de murret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss dø av tørst, sammen med våre barn og vårt fe?
4 Og Moses ropte til Herren og sa: Hva skal jeg gjøre med dette folket? De er nesten klare til å steine meg.
41 Men neste dag mumlet hele menigheten av Israels barn mot Moses og Aron og sa: 'Dere har drept Herrens folk.'
2 Og folket kom til Guds hus og var der hele kvelden foran Gud, og løftet stemmen sin og gråt voldsomt;
24 Og folket murret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
27 Og dere klaget i teltene deres og sa: Fordi Herren hatet oss, førte han oss ut av Egypt for å overgi oss til amorittenes hånd, for å ødelegge oss.
4 Og den blandede folkemengden som var blant dem, begynte å lengte etter noe; og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
10 Men hele menigheten ønsket å kaste steiner på dem. Og Herrens herlighet viste seg i teltet for hele Israels barn.
11 Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folk provosere meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, på tross av alle tegnene jeg har vist dem?»
30 Og farao sto opp om natten, han og alle sine tjenere og alle egypterne; og det ble et stort rop i Egypt; for det var ikke et hus der det ikke var en død.
1 Da folket begynte å klage, ble Herren misfornøyd; Herren hørte det, og hans vrede ble tent; og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var i de ytterste delene av leiren.
6 Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: «Om kvelden skal dere vite at Herren har ført dere ut av Egyptens land.»
7 Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han hører deres klager mot Herren; hva er vi, at dere klager mot oss?
8 Og Moses sa: «Dette skal skje når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden, og om morgenen brød som metter dere; for Herren hører deres klager som dere retter mot ham; hva er vi? Deres klager er ikke mot oss, men mot Herren.»
9 Og Moses sa til Aron: «Si til hele menigheten av Israels barn: Kom nær til Herren, for han har hørt deres murmurer.»
22 De falt ned med ansiktet mot jorden og sa: 'Å Gud, du som gir liv til alle mennesker, hvis én mann synder, vil du da bli vred på hele menigheten?'
13 Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre om det, for du førte dette folket opp med makten din.»
14 De vil fortelle dette til innbyggerne i dette landet; de vet at du, Herre, er blant dette folk, at du, Herre, er sett ansikt til ansikt. Skyen din er over dem, og du leder dem med en sky om dagen og med ild om natten.
5 Og folket klagde til Gud og mot Moses: "Hvorfor har dere ført oss ut av Egypt for å dø i ørkenen? For det finnes ikke noe brød og vi har ikke vann; og vi hater dette lyse brødet!"
9 Og Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses på grunn av sin nød og sitt tunge slavearbeid.
15 Hvor våre fedre dro ned til Egypt, og vi har bodd der lenge; og egypterne plaget oss og våre fedre.
34 Og Herren hørte stemmen av ordene deres, og ble sint, og svor og sa:
23 Og det skjedde etter en tid at kongen av Egypt døde; og israelittene sukket over trelldommen, de ropte, og deres rop kom opp til Gud på grunn av sin trelldom.
12 Og Israels barn sa til Moses, Se, vi dør, vi går til grunne, vi vil alle gå til grunne.
15 Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Tal til Israels barn, at de skal gå fremover:
18 Og si til folket: Helliggjør dere til i morgen, så skal dere spise kjøtt; for dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem skal gi oss kjøtt å spise? For det var godt for oss i Egypt; derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.
1 Og Herren talte til Moses og sa:
7 Og det skjedde at da Israels barn ropte til Herren på grunn av midianittene,