1 Samuelsbok 14:40
Da sa han til hele Israel: «Stå på hver deres side, så deler jeg opp mellom meg og min sønn Jonathan.» Og folket sa til Saul: «Gjør det som virker rett for deg.»
Da sa han til hele Israel: «Stå på hver deres side, så deler jeg opp mellom meg og min sønn Jonathan.» Og folket sa til Saul: «Gjør det som virker rett for deg.»
Da sa han til hele Israel: Still dere på den ene siden, så står jeg og Jonatan, min sønn, på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.
Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
Så sa han til hele Israel: Dere skal stå på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
Så sa han til hele Israel: «Stå på den ene siden, og Jonatan og jeg vil stå på den andre siden.» Folket svarte Saul: «Gjør det som synes best for deg.»
Så sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som virker godt for deg."
Da sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som synes godt for deg."
Da sa han til hele Israel: «Dere skal stå på den ene siden, og Jonathan og jeg skal stå på den andre siden.» Folket sa til Saul: «Gjør som du finner best.»
Så sa han til hele Israel: «Stå på den ene siden, mens jeg og min sønn Jonatan skal være på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør det som synes godt for deg.»
Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
Da sa han til hele Israel: "Stå dere på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal være på den andre siden." Folket svarte: "Gjør det som synes godt for deg."
Then Saul said to all Israel, 'You stand on one side, and I and Jonathan my son will stand on the other.' And the people said to Saul, 'Do whatever seems right to you.'
Da sa han til hele Israel: «Dere skal stå på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal stå på den andre siden.» Folket sa til Saul: «Gjør hva som synes godt for deg.»
Og han sagde til al Israel: I skulle være paa een Side, men jeg og Jonathan, min Søn, vi ville være paa een Side; og Folket sagde til Saul: Gjør det, som godt er for dine Øine.
Then said he unto all Israel, Be ye on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side. And the people said unto Saul, Do what seemeth good unto thee.
Da sa han til hele Israel: 'Dere skal stå på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal stå på den andre siden.' Folket sa til Saul: 'Gjør hva som synes godt for deg.'
He said to all Israel, "You be on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side." The people said to Saul, "Do what seems good to you."
Da sa han til hele Israel: Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn på den andre siden. Og folket sa til Saul: Gjør hva som synes godt for deg.
Da sa han til hele Israel: «Vær på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn skal være på den andre siden.» Folket svarte: «Gjør det som synes godt for deg.»
Da sa han til hele Israel: Vær dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.
Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, så skal jeg og Jonathan, min sønn, stå på den andre siden. Folket svarte: Gjør det som synes godt for deg.
And he sayde vnto all Israel: Be ye on the one syde, I & my sonne Ionathas wyl be on this syde. The people sayde vnto Saul: Do as it pleaseth the.
Then he saide vnto all Israel, Be ye on one side, and I and Ionathan my sonne will be on the other side; the people saide vnto Saul, Doe what thou thinkest best.
Then he sayde vnto al Israel: Be ye on one syde, and I and Ionathan my sonne will be on the other syde. And the people saide vnto Saul: What thou thinkest best, that do.
Then said he unto all Israel, Be ye on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side. And the people said unto Saul, Do what seemeth good unto thee.
Then said he to all Israel, Be you on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side. The people said to Saul, Do what seems good to you.
And he saith unto all Israel, `Ye -- ye are on one side, and I and Jonathan my son are on another side;' and the people say unto Saul, `That which is good in thine eyes do.'
Then said he unto all Israel, Be ye on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side. And the people said unto Saul, Do what seemeth good unto thee.
Then said he unto all Israel, Be ye on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side. And the people said unto Saul, Do what seemeth good unto thee.
Then he said to all Israel, You be on one side, and I with Jonathan my son will be on the other side. And the people said to Saul, Do whatever seems good to you.
Then he said to all Israel, "You be on one side, and I and Jonathan my son will be on the other side." The people said to Saul, "Do what seems good to you."
Then he said to all Israel,“You will be on one side, and I and my son Jonathan will be on the other side.” The army replied to Saul,“Do whatever you think is best.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
41Derfor sa Saul til HERREN, Israels Gud: «Gi oss et avgjørende lodd!» Og Saul og Jonathan ble tildelt, mens folket unnslapp.
42Saul sa: «Del lodd mellom meg og min sønn Jonathan.» Og Jonathan ble tildelt.
43Da sa Saul til Jonathan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonathan svarte: «Jeg tok bare en liten smak av honning med enden av staven min, og nå, se, skal jeg dø.»
44Saul svarte: «Må Gud gjøre så mye og enda mer, for du skal sannelig dø, Jonathan.»
45Men folket sa til Saul: «Skal Jonathan, som har brakt denne store frelsen for Israel, virkelig dø? Nei, for HERREN lever; ikke et eneste hår på hodet hans skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Gud.» Derfor reddet folket Jonathan, slik at han ikke ble drept.
36Saul sa: «La oss gå ned etter filisterne om natten og plyndre dem helt frem til morgengry, og la oss ikke etterlate en eneste mann av dem.» Og de svarte: «Gjør det som virker rett for deg.» Da sa presten: «La oss nærme oss Gud.»
37Saul spurte Gud: «Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du overgi dem i Israels hender?» Men den dagen svarte ikke Gud ham.
38Da sa Saul: «Kom hit, alle ledende menn i folket, og se med egne øyne hvor denne synden har oppstått i dag.»
39For så sant som HERREN lever, den Gud som frelser Israel, selv om det skulle angå min sønn Jonathan, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
1Da skjedde det en dag at Jonathan, Sauls sønn, sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til den filistinske garnisonen som ligger på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til faren sin.
2Og Saul oppholdt seg i den ytterste delen av Gibeah, under et granatepletre som sto i Migron; og folket som var med ham, utgjorde omtrent seks hundre menn.
17Da sa Saul til de som var med ham: «Tell nå, og se hvem som har forsvunnet fra oss.» Og da de hadde talt, fant de ut at verken Jonathan eller rustningsbæreren var der.
6Og Jonathan sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uskårne; kanskje HERREN vil virke for oss, for det finnes ingen begrensning for ham når det gjelder å frelse, verken ved mange eller få.»
7Rustningsbæreren svarte: «Gjør alt som ditt hjerte begjærer; snu om, for se, jeg er med deg etter ditt hjerte.»
8Da sa Jonathan: «Se, vi skal gå over til disse menn, og vi skal la oss oppdage for dem.»
20Saul og alle som var med ham samlet seg og dro til slaget, og se, hvert sverd var vendt mot et annet, og det oppsto et stort sammenbrudd.
21Dessuten var de hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne – de som kom med dem fra de omkringliggende områdene – nå blitt med israelittene som fulgte Saul og Jonathan.
1Saul talte til sin sønn Jonathan og alle sine tjenere, og befalte dem å drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, hadde stor glede av David, og han sa til David: «Min far Saul prøver å drepe deg. Derfor ber jeg deg, pass på deg selv til morgenen kommer, og opphold deg på et skjult sted – gjem deg!»
3«Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken der du er, og tale med ham om deg; alt jeg hører, vil jeg fortelle deg.»
4Jonathan talte vennlig om David for sin far Saul og sa: «La ikke kongen gjøre en urett mot sin tjener David, for han har ikke forurettet deg, og alt han har gjort for deg har vært svært godt.»
4Da sa Jonathan til David: «Hva enn din sjel begjærer, det skal jeg gjøre for deg.»
2Saul utvalgte 3000 menn fra Israel; hvorav 2000 var med ham i Michmash og på fjellet Bethel, og 1000 var med Jonathan i Gibeah i Benjamin. Resten sendte han hver mann til sitt telt.
6Saul hørte på Jonathan, og sverget: «Så sant Herren lever, skal David ikke bli drept.»
7Jonathan kalte David og forklarte alt for ham. Deretter førte Jonathan David til Saul, slik at han var hos ham, som han hadde vært tidligere.
30Sauls vrede blusset opp mot Jonathan, og han sa til ham: «Du, sønn av den opprørske og opprørte kvinnen, vet jeg ikke at du har valgt Issajs sønn til din egen skam og til din mors vanære?»
31«Så lenge Issajs sønn lever, skal du verken få din posisjon styrket eller se ditt kongedømme stå fast. Send ham derfor straks til meg, for han skal sannelig dø.»
32Jonathan svarte sin far Saul og spurte: «Hvorfor skal han slås til døde? Hva har han gjort?»
33Saul kastet en spydpil for å slå ham, og på den måten skjønte Jonathan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
13da skal Herren gjøre dette og enda mer for deg, men om min far vil gjøre deg vondt, vil jeg fortelle det til deg og sende deg bort, så du kan dra i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.»
22På slagets dag viste det seg at ingen blant dem som var med Saul og Jonathan hadde sverd eller spyd i hånden – bare Saul og hans sønn Jonathan hadde slike våpen.
4Da sa David: 'Hva har hendt? Fortell meg, jeg ber deg.' Og han svarte: 'Følgene har flyktet fra slaget, og mange er falt og døde; også Saul og Jonathan, hans sønn, er borte.'
7sa Saul til sine tjenere: «Hør, dere benjamitter! Vil ikke Isais sønn gi hver og en av dere jordlapp og vingård, og gjøre dere til ledere for tusener og hundrere?
16Saul, hans sønn Jonathan og folket som var med dem, oppholdt seg i Gibeah i Benjamin, mens filisterne slo leir i Michmash.
17Og David sørget med denne klagen over Saul og over Jonathan, hans sønn:
12Mennene i garnisonen svarte både Jonathan og rustningsbæreren: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Da sa Jonathan til rustningsbæreren: «Følg etter meg, for HERREN har overgitt dem i Israels hender.»
13Jonathan klatret opp på hendene og føttene, med rustningsbæreren rett bak seg; fienden falt for Jonathan, og rustningsbæreren drepte dem etter ham.
12Da sa folket til Samuel: «Hvem var det som sa at Saul skulle regjere over oss? Få frem mennene, så skal vi henrette dem.»
10Da spurte David: «Hvem skal da fortelle meg, eller hva om din far svarer deg på en hard måte?»
11Jonathan sa: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de to gikk ut sammen i marken.
17Han sa til ham: 'Frykt ikke, for min far Saul sin hånd vil ikke nå deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestemann, slik selv Saul, min far, skal få vite.'
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner med kraft, og drepte Jonathan, Abinadab og Malchishua, Sauls sønner.
42Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget sammen i Herrens navn om at Herren skal være mellom oss og mellom mitt ætt og ditt ætt for alltid.» David reiste seg og dro, og Jonathan gikk inn til byen.
28Jonathan svarte: «David ba inderlig om å få dra til Betlehem.»
26Saul gikk på den ene siden av fjellet, mens David og hans menn var på den andre, og David skyndte seg å rømme i frykt for Saul, for Saul og hans menn innringet Dem for å ta dem.
1Og det skjedde at da han var ferdig med å tale til Saul, ble sjelen til Jonathan bundet sammen med David sin, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
4Hele Israel hørte at Saul hadde slått ned en filistergarnison, og at Israel derfor var til avsky for filisterne. Folket ble derfor samlet etter Saul i Gilgal.
4Da sa Davids menn til ham: «Se, dette er den dagen som Herren har sagt til deg: 'Se, jeg vil overgi din fiende i dine hender, slik at du kan gjøre med ham alt som synes deg rett.'» Da reiste David seg og kappet i all hemmelighet afkanten på Sauls kappe.
18Samuel fortalte ham alt, og han skjulte ingenting. Eli sa: 'Det er Herren. La ham gjøre det han mener er godt.'
13Saul spurte ham: «Hvorfor har du, sammen med Isais sønn, sammensverget dere mot meg ved å gi ham brød og et sverd, og ved å spørre Gud for hans skyld, slik at han skulle reise seg mot meg med bakholdsangrep, slik som i dag?»