Jeremia 14:2
Juda sørger, og byens porter er i forfall; de er mørke som jorden, og Jerusalems klagesang har nådd himmelen.
Juda sørger, og byens porter er i forfall; de er mørke som jorden, og Jerusalems klagesang har nådd himmelen.
Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, byens porter er knust. De ligger i støvet i sorg, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene der slokner; de har mørke klær på seg, og Jerusalems rop stiger opp.
Juda sørger, og portene deres er tårer; de er svarte som jorden; og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene står forlatt, folk kler seg i sørgeklær på markene, og Jerusalems klagesang stiger opp.
Juda sørger, og byportene er svake og synker ned i jorden; Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene deres er svake, de er i sorg på jorden, og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Judah mourns, and her gates languish; they sit on the ground in mourning, and the cry of Jerusalem rises up.
Juda sørger, og byportene er svake. De ligger i sorg på bakken, og Jerusalem roper i nød.
Juda sørger, og dens Porte vansmægte, de gaae i Sørgeklæder i Landet, og Jerusalems Klagemaal opstiger.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of usalem is gone up.
Juda sørger, og portene der hviler; de er mørke mot jorden; og Jerusalems rop har steget opp.
Judah mourns, and its gates languish; they are in mourning on the ground; and the cry of Jerusalem has gone up.
Juda sørger, og portene er tynget, de sitter i svart på bakken; ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
Juda sørger, og portene der visner hen, de sitter i svarte klær på bakken; og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda gråter, og portene er mørke av sorg. Menneskene sitter på jorden kledd i svart, og Jerusalems rop har steget opp.
Judah{H3063} mourneth,{H56} and the gates{H8179} thereof languish,{H535} they sit in black{H6937} upon the ground;{H776} and the cry{H6682} of Jerusalem{H3389} is gone up.{H5927}
Judah{H3063} mourneth{H56}{(H8804)}, and the gates{H8179} thereof languish{H535}{(H8797)}; they are black{H6937}{(H8804)} unto the ground{H776}; and the cry{H6682} of Jerusalem{H3389} is gone up{H5927}{(H8804)}.
Iuda shal mourne, men shall not go moch more thorow his gates: the londe shal be nomore had in reputacion, & the crie of Ierusale shal breake out.
Iudah hath mourned, and the gates thereof are desolate, they haue bene brought to heauinesse vnto the grounde, and the cry of Ierusalem goeth vp.
Iuda hath mourned, his gates are desolate, they are brought to heauinesse, euen vnto the grounde, and the crye of Hierusalem goeth vp.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourns, and the gates of it languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Mourned hath Judah, and her gates have languished, They have mourned to the earth, And the cry of Jerusalem hath gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah is weeping and its doors are dark with sorrow, and people are seated on the earth clothed in black; and the cry of Jerusalem has gone up.
Judah mourns, and its gates languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
“The people of Judah are in mourning. The people in her cities are pining away. They lie on the ground expressing their sorrow. Cries of distress come up to me from Jerusalem.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Hvordan hviler byen nå, ensom, den som en gang var full av mennesker! Hvordan har den blitt som en enke! Den som en gang var fremstående blant nasjoner og en prinsesse blant provinser, hvordan har den blitt underlagt tributt?
2 Hun gråter bittert om natten, og tårer renner nedover kinnene hennes; blant alle sine kjære har hun ingen til å trøste seg, for alle hennes venner har sviktet henne og blitt til fiender.
3 Juda har gått i fangenskap på grunn av nød og stor trelldom; hun bor nå blant hedninger og finner ingen hvile, for alle hennes forfølgere har omringet henne fra alle kanter.
4 Zions veier sørger, for ingen kommer til de hellige høytidene; alle hennes porter er forlatt, hennes prester sukker, jomfruene lider, og hun er full av bitterhet.
8 Herren har til hensikt å ødelegge Sions datters murer; han har strukket ut et mål og trukket ikke tilbake sin hånd fra ødeleggelsens verk, derfor har forsvarsverket og muren funnet grunn til klage – de bukler sammen i sorg.
9 Hennes porter er sunket ned i jorden; han har ødelagt og brutt ned hennes låser; hennes konge og fyrster finnes nå blant folkene, loven er forsvunnet, og til og med hennes profeter mottar ikke lenger noen åpenbaring fra Herren.
10 De eldste blant Sions datter sitter tause på bakken; de har strødd støv over hodene sine og kledd seg i sekkeklær, mens Jerusalems unge kvinner senker blikket mot jorden.
11 Mine øyne svikter i tårer, mitt indre er plaget, og min lever utøses over jorden for ødeleggelsen av min folks datter, for barna og spedbarnene besvimer i byens gater.
8 Derfor vil jeg jamre og hyle, gå barfot og naken; jeg skal sørge som dragene og sørge som ugler.
9 For hennes sår er uhelbredelig; den har nådd Juda, og den har kommet til porten til mitt folk, til Jerusalem.
26 Hennes porter skal gråte og sørge, og den forlatte byen vil sitte på jorden.
18 La dem haste seg og frembringe klagesanger for oss, så våre øyne svømmer over av tårer og våre øyelokk strømmer med vann.
16 Derfor gråter jeg; øynene mine strømmer over av tårer, for trøsteren som skulle lindre min sjel er langt borte, og mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
17 Sion strekker ut hendene sine, men ingen er der til å trøste henne; HERREN har befalt at Jakobs motstandere skal samles rundt ham. Jerusalem er som en menstruerende kvinne midt blant dem.
18 HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot Hans bud. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg: mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
16 Og folket som de forkynder for, skal kastes ut i Jerusalems gater på grunn av sverd og hungersnød; de skal ikke få noen til å begrave dem – verken de selv, deres hustruer, sønner eller døtre – for jeg vil utøse deres ugjerninger over dem.
17 Derfor skal du si dette ordet til dem: La mine øyne strømme over tårer natt og dag, uten opphold, for min folks unge datter er brutt ned av et stort og smertefullt slag.
18 Hvis jeg går ut på marken, se – der er de som er drept med sverdet! Og hvis jeg trår inn i byen, se – der er de som lider under hungersnød! Både profeten og presten ferdes i et land de ikke kjenner.
19 Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel foraktet Sion? Hvorfor har du slått oss uten at det finnes noen helbredelse for oss? Vi søkte etter fred, men fant ingen godhet; vi ventet på legedom, men møtte bare trøbbel!
10 For fjellene vil jeg fylle med gråt og klagesang, og for ødemarkens boliger et sorgfullt rop, fordi de er brent opp slik at ingen kan ferdes gjennom dem; og menneskene kan ikke høre lyden fra dyrene – verken himmelens fugler eller markens dyr er igjen, de har flyktet.
6 Og all skjønnheten hos datteren av Zion er borte; hennes fyrster er som hjorter som ikke finner beite, og de har mistet sin kraft i møte med forfølgeren.
7 Jerusalem husket i sine nødens og elendighetens dager alle de gledelige tingene hun en gang hadde, da hennes folk falt i fiendens hender og ingen var der for å hjelpe; motstanderne så henne og hånet hennes sabbater.
8 Jerusalem har syndet grufullt; derfor er hun forvist. Alle som en gang ærmet henne, forakter henne nå fordi de har sett hennes skam; ja, hun sørger og vender seg bort.
19 Slik sier Herren til meg: Gå og stå ved porten til folkets barn, der kongene av Juda kommer inn og går ut, og ved alle Jerusalems porter.
20 Og si til dem: Hør Herrens ord, dere konger av Juda, hele Juda, og alle innbyggerne i Jerusalem som kommer inn gjennom disse porter!
31 Klag, o port, rop, o by; du, hele Palestina, er oppløst, for fra nord skal det komme røyk, og ingen skal være alene i sin forutbestemte tid.
1 Herrens ord som kom til Jeremia om hungersnøden.
11 I gatene kalles det på vin; all glede er borte, og landets fryd har forsvunnet.
12 I byen hersker ødeleggelse, og porten er rammet av herjing.
3 Og de adelige har sendt sine små til vannene; de kom til grøftene, men fant intet vann; de vendte tilbake med tomme kar, skamfulle og fortvilede, og de dekket til hodene sine.
19 «Byene i sør skal lukkes, ingen skal åpne dem; hele Juda skal bli ført bort som fanger, fullstendig bortført.»
6 Derfor har min vrede og harme blitt utøst og tent over Judas byer og Jerusalems gater; de er nå ødelagte og øde, slik de er den dag.
8 Derfor falt Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han overlot dem til trengsel, forundring og spot, slik dere ser med egne øyne.
8 For Jerusalem er ødelagt, og Juda har falt, fordi deres tale og handlinger er imot Herren, for å provosere hans herlighet.
3 I gatene skal de ikle seg sekkeklær; på hustakene og i gatene skal alle hyle og gråte i overflod.
5 For hvem vil ha medynk med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg, eller gå bort og spørre hvordan du har det?
11 Den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som den sorgen Hadadrimmon utøvet i Megiddons dal.
16 La dette kunngjøres for nasjonene; se, forkynn mot Jerusalem at vaktmenn kommer fra et fjernt land og roper mot Juda byer.
2 Slik sier HERRENS hærskarer, Israels Gud: Dere har sett alt det onde jeg har virket over Jerusalem og alle Judas byer; og se, i dag er de ødelagte, og ingen bor der.
16 Derfor sier Herren, himmelens hærers Gud: I alle gater skal det runge klagesang; på hver hovedvei skal man rope: 'Ve, ve!' – og bønder skal kalles til sorg, og de som er dyktige i sorgens kunst, til klaging.
9 «Slik sier HERREN: På denne måten skal jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store hovmod.»
15 For se, jeg vil kalle sammen alle slektene fra kongedømmene i nord, sier HERREN; de skal komme og stille sine troner ved portene til Jerusalem, mot alle murene rundt byen og mot alle byene i Juda.
8 Sørg som en jomfru, ikledd sekkeklær, for sin ungdoms mann.
12 Da vil byene i Juda og innbyggerne i Jerusalem gå og rope til de guder til hvem de ofrer røkelse, men de vil slet ikke redde dem i deres nød.
10 Hun er tom, forlatt og øde; hjertet smelter, knærne slår sammen, smerte gjennomsyrer alle lår, og alle ansiktene mørkner.
5 For ved Luhiths oppgang skal det stige opp vedvarende gråt, for når Horonaim synker, hører fiendene et skrik om fortapelse.
12 Er det ingenting for dere, alle dere som passerer forbi? Se selv om det finnes en sorg som min, slik den har rammet meg, da HERREN viste sin vrede.
10 «Den dagen, sier HERREN, skal det lyde et rop fra fiskegaten, et hyl fra den andre port, og et stort brak fra fjellene.»
8 Derfor skal dere iføre dere sekkeklær, sørge og hulke, for HERRENs vrede har ikke snudd seg bort fra oss.
4 Jorden sørger og visner hen, verden svinner hen og visner, og de hovmodige på jorden forsvinner.