Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
Da sa den kvinnen som hadde det levende barnet, til kongen, for hennes morsfølelser var blitt opprørt for sønnen hennes: "Å, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke!" Men den andre sa: "Verken jeg eller du skal ha det. Del!"
Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
Da sa kvinnen som hadde den levende sønnen, til kongen, for hennes morskjærlighet brant overfor hennes sønn: «Vær så snill, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!» Men den andre sa: «Verken jeg eller du skal ha ham. Gjør dere ferdige og del ham!»
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen, for hun lengtet etter sønnen sin, og sa: O, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Da sa kvinnen hvis sønn var levende til kongen, for hennes innvoller brant for sønnen: 'Hør, min herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!' Men den andre sa: 'Det skal verken være mitt eller ditt, del det!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte, til kongen, for hennes indre fyltes med kjærlighet til sitt barn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke!" Men den andre sa: "La det ikke være hverken mitt eller ditt; skjær det over!"
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da talte kvinnen hvis barn var levende til kongen, for hennes inderste sår lengtet etter barnet, og hun sa: «Herre, gi henne det levende barnet, så det ikke blir drept.» Den andre kvinnen svarte: «La det verken bli mitt eller ditt, men del det.»
Da sa kvinnen som var barnets mor, til kongen, for hennes moderhjerte vek over sønnen hennes: 'Herre, gi henne den levende barnet, bare ikke drep det!' Men den andre sa: 'Verken jeg eller du skal ha det. Del!'
The woman whose son was alive was deeply moved out of love for her son and said to the king, 'Please, my lord, give her the living child! Do not kill him!' But the other said, 'Neither I nor you shall have him. Cut him in two!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn: «Å herre, gi henne den levende gutten og drep ham ikke!» Men den andre sa: «La det verken være mitt eller ditt; skjer dere barnet.»
Da sagde Qvinden, hvis Søn var den levende, til Kongen, — thi hendes Indvolde brændte over hendes Søn — ja hun sagde: (Hør) mig, min Herre! giver hende det levende Barn, og slaaer det ikke ihjel; men hiin sagde: Det skal hverken være mit eller dit, deler det.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hun ble overveldet av kjærlighet for sin sønn, og hun sa: Min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Then the woman whose the living child was, spoke to the king, for her heart yearned for her son, and she said, O my lord, give her the living child, and do not kill it. But the other said, Let it be neither mine nor yours, but divide it.
Da talte kvinnen, som det levende barnet tilhørte, til kongen, for hun brant av kjærlighet til sitt barn, og hun sa: "Å, herre, gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt; del det."
Da sa kvinnen hvis sønn var levende, til kongen, for hennes følelser for sønnen rørte seg opp i henne: 'Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke!' Men den andre sa: 'La det verken være mitt eller ditt — del det.'
Da talte kvinnen hvis sønn som var i live til kongen, for hennes hjerte brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og slå det ikke i hjel. Men den andre sa: Det skal verken være mitt eller ditt; del det.
Da trådte moren til det levende barnet fram, for hun følte et inderlig for sitt barn, og hun sa, Min herre, gi henne barnet; skad det ikke. Men den andre kvinnen sa, Det skal verken være mitt eller ditt; la det bli delt.
Then sayde the woman whose sonne lyued, vnto ye kinge: (for hir motherly hert was kyndled with pite ouer hir sonne) Oh my lorde, geue hir the childe alyue, and kyll it not. But the other sayde: Let it nether be myne ner thine, but let it be parted.
Then spake the woman, whose the liuing child was, vnto the King, for her compassion was kindled toward her sonne, and she sayde, Oh my lorde, giue her the liuing childe, & slay him not: but the other sayde, Let it be neither mine nor thine, but deuide it.
Then spake the woman whose the liuing childe was, vnto the king (for her bowelles yerned vpon her sonne) and sayde: I besech thee my lorde geue her the liuing childe, and in no wyse slay it: But the other sayde, Let it be neither myne nor thyne, but deuide it.
Then spake the woman whose the living child [was] unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, [but] divide [it].
Then spoke the woman whose the living child was to the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it. But the other said, It shall be neither mine nor yours; divide it.
And the woman whose son `is' the living one saith unto the king (for her bowels yearned over her son), yea, she saith, `O, my lord, give to her the living child, and put it not at all to death;' and this `one' saith, `Let it be neither mine or thine -- cut `it'.'
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then the mother of the living child came forward, for her heart went out to her son, and she said, O my lord, give her the child; do not on any account put it to death. But the other woman said, It will not be mine or yours; let it be cut in two.
Then the woman whose the living child was spoke to the king, for her heart yearned over her son, and she said, "Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it!" But the other said, "It shall be neither mine nor yours. Divide it."
The real mother spoke up to the king, for her motherly instincts were aroused. She said,“My master, give her the living child! Whatever you do, don’t kill him!” But the other woman said,“Neither one of us will have him! Let them cut him in two!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19"Denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun lå på det."
20"Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov, og la ham ved sitt bryst og la sitt døde barn ved mitt bryst."
21"Da jeg sto opp om morgenen for å amme mitt barn, se, da var det dødt; men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, det var ikke min sønn, som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, den levende er min sønn, og den døde er din sønn." Men den første kvinnen sa: "Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn." Så talte de for kongen.
23Da sa kongen: "Den ene sier: Dette er min sønn, den som lever, og din sønn er død. Og den andre sier: Nei, din sønn er død, og min sønn er den som lever."
24Kongen sa: "Bring meg et sverd." Og de brakte et sverd til kongen.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre."
27Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, for hun er moren."
28Hele Israel hørte om dommen som kongen hadde fattet, og de fryktet kongen; for de så at Guds visdom var i ham til å gjøre rett.
28Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
30Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
10Og kongen sa: Den som sier noe til deg, bring ham til meg, og han skal ikke røre deg mer.
11Da sa hun: Jeg ber deg, kom kongen i hu, Herren din Gud, slik at du ikke lar blodhevnere ødelegge mer, for da ville de ødelegge min sønn. Og han sa: Så sant Herren lever, det skal ikke falle en hårstrå fra din sønn til jorden.
12Da sa kvinnen: La din tjenestekvinne, jeg ber deg, tale et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal.
13Og kvinnen sa: Hvorfor har du da tenkt slik mot Guds folk? For når kongen taler slik, er det som om han selv er skyldig, fordi kongen ikke henter hjem igjen den bortviste.
5Og kongen sa til henne: Hva feiler deg? Hun svarte: Jeg er enke, min mann er død.
6Og din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kjempet mot hverandre på marken, og det var ingen som skilte dem, men den ene slo den andre og drepte ham.
7Og hele familien har reist seg mot din tjenestekvinne og de sa: Gi oss han som slo sin bror, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han drepte. Vi vil også ødelegge arvingen. Slik vil de slukke den siste gnisten som er igjen for meg, og ingen navn eller slekt vil bli igjen for min mann på jorden.
8Og kongen sa til kvinnen: Gå til ditt hus, jeg vil gi befaling angående deg.
16og han sa: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene med å føde og ser dem på fødstolene; hvis det er en gutt, skal dere drepe ham, men hvis det er en jente, kan hun leve.
17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt befalte dem; de lot guttebarna leve.
18Da kalte kongen av Egypt jordmødrene til seg og spurte dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?
17Den ene kvinnen sa: "Å, min herre, denne kvinnen og jeg bor i samme hus, og jeg fødte et barn mens hun var der."
15Nå har jeg kommet for å tale om dette til min herre kongen, fordi folkene har gjort meg redd. Og din tjenestekvinne sa: Jeg vil nå tale til kongen; kanskje kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes ønske.
16For kongen vil høre og befri sin tjenestekvinne fra han som vil ødelegge både meg og min sønn fra Guds arv.
18Da svarte kongen og sa til kvinnen: Jeg ber deg, skjul ikke for meg det jeg spør deg om. Og kvinnen sa: La min herre kongen nå tale.
19Og kongen sa: Er ikke Joabs hånd med deg i alt dette? Og kvinnen svarte: Så sant din sjel lever, min herre konge, ingen kan gå til høyre eller venstre fra alt det min herre kongen har talt; for din tjener Joab, han bød meg, og han la alle disse ordene i din tjenestekvinnes munn.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet for å minne meg om min synd og føre min sønn til døden?
19Han svarte: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til loftet hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
30Men guttens mor sa: Så sant Herren og din sjel lever, jeg vil ikke forlate deg. Da reiste han seg og fulgte henne.
2Hva skal jeg si, min sønn? Og hva, sønn av mitt liv? Og hva, sønn av mine løfter?
6Da kongen spurte kvinnen, fortalte hun ham. Kongen utnevnte en tjenestemann til henne og sa: «Gi tilbake alt som var hennes, og all avlingen på marken fra den dagen hun forlot landet, helt til nå.»
12«La henne ikke bli som en død, hvis kjøtt er halvt fortært når han kommer ut av sin mors liv.»
8Hun, som på forhånd var oppmuntret av sin mor, sa da: «Gi meg døperen Johannes’ hode hit på et fat.»
9Kongen ble bedrøvet, men på grunn av eden og på grunn av dem som satt til bords med ham, befalte han at det skulle gis henne.
56Den følsomme og delikate kvinnen blant dere, som ikke ville sette fotsålene sine på bakken på grunn av sin delikate natur, skal misunne sin ektemann ved hennes side, sin sønn og sin datter,
6Da hun åpnet kurven, så hun barnet, og se, den lille gråt. Hun fikk medlidenhet med ham og sa: Dette er et av hebreernes barn.
19Og han sa: De var mine brødre, min mors sønner. Så sant Herren lever, dersom dere hadde latt dem leve, ville jeg ikke ha drept dere.
23Elia tok barnet, bar det ned fra loftet inn i huset, og ga det til moren. Han sa: Se, sønnen din lever.
10De barmhjertige kvinners hender har kokt sine egne barn; de var deres mat under mitt folks datters ødeleggelse.
12Kom nå, la meg gi deg et råd, så du kan redde ditt eget liv og livet til din sønn Salomo.
13Og at dere skal redde min far, min mor, mine brødre, mine søstre, og alt de har, og fri våre liv fra døden.
19Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt! Far sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
21Derfor gi deres barn over til hungersnød, og gi dem blodbad ved sverdets kraft; la deres koner være uten barn, og være enker, og la deres menn bli drept; la deres unge menn bli drept av sverdet i kamp.
20Da hun nærmet seg døden, sa de kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.