2 Kongebok 6:28
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Så spurte kongen henne: "Hva er i veien?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: ‘Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.’
Kongen sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi skal spise min sønn i morgen.
Og kongen spurte henne: "Hva plager deg?" Og hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi vil spise min sønn i morgen."
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Kongen spurte henne: 'Hva er i veien?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og så kan vi spise min sønn i morgen.'
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så spurte kongen henne: 'Hva går det ut på?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Then the king asked her, "What is your problem?" She replied, "This woman said to me, 'Give me your son so we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Kongen spurte henne: "Hva er det med deg?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.'
Og Kongen sagde til hende: Hvad (fattes) dig? og hun sagde: Denne Qvinde sagde til mig: Giv din Søn hid, saa ville vi æde ham idag, og imorgen ville vi æde min Søn.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen spurte henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg, Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen kan vi spise min sønn.
And the king said to her, What troubles you? And she answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen spurte hennes: Hva er galt? Og hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
And the kynge sayde vnto her: What ayleth ye? She sayde: This woman sayde vnto me: Geue vs yi sonne, that we maye eate him, tomorow wyll we eate my sonne.
Also the King said vnto her, What ayleth thee? And she answered, This woman sayde vnto me, Giue thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate my sonne to morowe,
And the king sayde vnto her: What wilt thou? She aunswered: Yonder woman sayd vnto me, Bring thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate myne to morowe.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
The king said to her, What ails you? She answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king saith to her, `What -- to thee?' and she saith, `This woman said unto me, Give thy son, and we eat him to-day, and my son we eat to-morrow;
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said to her, What is troubling you? And she said in answer, This woman said to me, Give your son to be our food today, and we will have my son tomorrow.
The king said to her, "What ails you?" She answered, "This woman said to me, 'Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Then the king asked her,“What’s your problem?” She answered,“This woman said to me,‘Hand over your son; we’ll eat him today and then eat my son tomorrow.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
30Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
31Han sa: Gud straffe meg både nå og senere om hodet til Elisja, sønn av Sjafat, står på ham i dag.
20"Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov, og la ham ved sitt bryst og la sitt døde barn ved mitt bryst."
21"Da jeg sto opp om morgenen for å amme mitt barn, se, da var det dødt; men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, det var ikke min sønn, som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, den levende er min sønn, og den døde er din sønn." Men den første kvinnen sa: "Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn." Så talte de for kongen.
23Da sa kongen: "Den ene sier: Dette er min sønn, den som lever, og din sønn er død. Og den andre sier: Nei, din sønn er død, og min sønn er den som lever."
24Kongen sa: "Bring meg et sverd." Og de brakte et sverd til kongen.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre."
26Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
27Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, for hun er moren."
26Da Israels konge passerte over muren, ropte en kvinne til ham og sa: Hjelp, min herre konge!
27Og han svarte: Dersom Herren ikke hjelper deg, hvorfra skal jeg kunne hjelpe deg? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?
17En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets matmor, ble syk. Sykdommen ble så alvorlig at det ikke var pust igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet for å minne meg om min synd og føre min sønn til døden?
19Han svarte: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til loftet hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
5Og kongen sa til henne: Hva feiler deg? Hun svarte: Jeg er enke, min mann er død.
6Og din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kjempet mot hverandre på marken, og det var ingen som skilte dem, men den ene slo den andre og drepte ham.
7Og hele familien har reist seg mot din tjenestekvinne og de sa: Gi oss han som slo sin bror, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han drepte. Vi vil også ødelegge arvingen. Slik vil de slukke den siste gnisten som er igjen for meg, og ingen navn eller slekt vil bli igjen for min mann på jorden.
11Mens hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: Jeg ber deg, ta også med et stykke brød til meg.
12Hun svarte: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en flaske. Nå samler jeg to pinner, så jeg kan gå hjem og tilberede det for meg selv og min sønn. Vi skal spise det og deretter dø.
13Elia sa til henne: Vær ikke redd; gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten kake til meg, og kom med den til meg. Etterpå kan du lage til deg selv og din sønn.
6Da kongen spurte kvinnen, fortalte hun ham. Kongen utnevnte en tjenestemann til henne og sa: «Gi tilbake alt som var hennes, og all avlingen på marken fra den dagen hun forlot landet, helt til nå.»
11Da sa hun: Jeg ber deg, kom kongen i hu, Herren din Gud, slik at du ikke lar blodhevnere ødelegge mer, for da ville de ødelegge min sønn. Og han sa: Så sant Herren lever, det skal ikke falle en hårstrå fra din sønn til jorden.
12Da sa kvinnen: La din tjenestekvinne, jeg ber deg, tale et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal.
15Nå har jeg kommet for å tale om dette til min herre kongen, fordi folkene har gjort meg redd. Og din tjenestekvinne sa: Jeg vil nå tale til kongen; kanskje kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes ønske.
16For kongen vil høre og befri sin tjenestekvinne fra han som vil ødelegge både meg og min sønn fra Guds arv.
29Dere skal spise kjøttet av deres sønner og døtre.
55På grunn av mangel vil han ikke gi noe til noen av dem av kjøttet til barna som han spiser: for han har ingenting igjen i nøden og den trengselen som dine fiender vil spre over alle dine porter.
56Den følsomme og delikate kvinnen blant dere, som ikke ville sette fotsålene sine på bakken på grunn av sin delikate natur, skal misunne sin ektemann ved hennes side, sin sønn og sin datter,
57og sitt nyfødte barn som kommer fra mellom føttene hennes, og sine barn som hun føder; for hun skal spise dem i hemmelighet på grunn av mangel på alt i nøden og trengselen som din fiende vil påføre deg ved dine porter.
18Da svarte kongen og sa til kvinnen: Jeg ber deg, skjul ikke for meg det jeg spør deg om. Og kvinnen sa: La min herre kongen nå tale.
22Derfor, vær så snill, hør også på din tjenestekvinne, og la meg sette frem en bit brød for deg; spis, så du får styrke når du går videre.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, ba ham innstendig, så han hørte på dem og reiste seg fra bakken og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset; hun skyndte seg å slakte den, og tok mel, eltet det og bakte usyret brød.
1Da talte Elisa til kvinnen, hvis sønn han hadde vekket til live, og sa: «Stå opp, gå bort med husstanden din, og bo som fremmed hvor du kan. For Herren har kalt på en hungersnød; den skal også komme over landet i sju år.»
24Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Og moren svarte: «Johannes Døperens hode.»
34Da han kom inn, spiste og drakk han, og han sa: Se etter denne foraktede kvinnen og begrav henne; hun er jo en kongedatter.
10De barmhjertige kvinners hender har kokt sine egne barn; de var deres mat under mitt folks datters ødeleggelse.
28Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake.
41Elisja sa: Bring hit noe mel. Han kastet det i gryten og sa: Server for folket, og la dem spise. Det var ikke lenger noe galt i gryten.
2Hva skal jeg si, min sønn? Og hva, sønn av mitt liv? Og hva, sønn av mine løfter?
19Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt! Far sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
28Hun sa: Ba jeg om en sønn av deg, herre? Sa jeg ikke: Ikke skap falske forhåpninger hos meg?
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
53Og du skal spise frukten av ditt eget liv, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud har gitt deg, i nøden og den trengselen som dine fiender vil påføre deg.