2 Kongebok 6:29
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: 'Gi meg din sønn, så vi kan spise ham,' men hun hadde skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham; og jeg sa til henne den neste dagen: "Gi meg din sønn, så vi kan spise ham; men hun har skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så spiser vi ham,' men hun hadde gjemt sin sønn.
Vi kokte da min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi nå sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.'
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.'
So we cooked my son and ate him. The next day, I said to her, 'Give me your son so we may eat him,' but she had hidden her son."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Den neste dagen sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham.' Men hun skjulte sin sønn."
Saa have vi kogt min Søn og ædet ham; men der jeg sagde til hende paa den anden Dag: Giv din Søn hid og lad os æde ham, da havde hun skjult sin Søn.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun hadde skjult sønnen sin.
So we boiled my son, and did eat him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him: and she has hidden her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham, og jeg sa til henne neste dag: Gi din sønn, så vi kan spise ham; men hun har gjemt bort sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.»
Så kokte vi min sønn, og vi spiste. Neste dag sa jeg til henne: Nå skal du gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt ham bort.
So we sod my sonne, & haue eaten him, and I sayde vnto her on ye thirde daye: Geue vs thy sonne and let vs eate him, but she hath hyd him awaye.
So we sod my sonne, and did eate him: & I saide to her the day after, Giue thy sonne, that we may eate him, but she hath hid her sonne.
And so we dressed my sonne, and dyd eate him: And I sayde to her the other day, bring thy sonne, that we may eate him: And she hath hyd her sonne.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him; and she has hid her son.
and we boil my son and eat him, and I say unto her on the next day, Give thy son, and we eat him; and she hideth her son.'
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So, boiling my son, we had a meal of him; and on the day after I said to her, Now give your son for our food; but she has put her son in a secret place.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, 'Give your son, that we may eat him;' and she has hidden her son."
So we boiled my son and ate him. Then I said to her the next day,‘Hand over your son and we’ll eat him.’ But she hid her son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
30Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
31Han sa: Gud straffe meg både nå og senere om hodet til Elisja, sønn av Sjafat, står på ham i dag.
29Dere skal spise kjøttet av deres sønner og døtre.
19"Denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun lå på det."
20"Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov, og la ham ved sitt bryst og la sitt døde barn ved mitt bryst."
21"Da jeg sto opp om morgenen for å amme mitt barn, se, da var det dødt; men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, det var ikke min sønn, som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, den levende er min sønn, og den døde er din sønn." Men den første kvinnen sa: "Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn." Så talte de for kongen.
23Da sa kongen: "Den ene sier: Dette er min sønn, den som lever, og din sønn er død. Og den andre sier: Nei, din sønn er død, og min sønn er den som lever."
10De barmhjertige kvinners hender har kokt sine egne barn; de var deres mat under mitt folks datters ødeleggelse.
6Og din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kjempet mot hverandre på marken, og det var ingen som skilte dem, men den ene slo den andre og drepte ham.
7Og hele familien har reist seg mot din tjenestekvinne og de sa: Gi oss han som slo sin bror, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han drepte. Vi vil også ødelegge arvingen. Slik vil de slukke den siste gnisten som er igjen for meg, og ingen navn eller slekt vil bli igjen for min mann på jorden.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre."
26Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
27Da svarte kongen og sa: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke, for hun er moren."
9Og jeg vil la dem spise kjøttet av sine sønner og døtre, og hver og en vil spise kjøttet av sin venn i beleiringen og nøden som deres fiender og de som søker deres liv, vil påføre dem.
3Dere som også spiser kjøttet av mitt folk, og flår huden av dem; og som bryter deres ben i stykker, og hakker dem opp som kjøtt til gryten, og som kjøtt i kjelen.
17En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets matmor, ble syk. Sykdommen ble så alvorlig at det ikke var pust igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet for å minne meg om min synd og føre min sønn til døden?
19Han svarte: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til loftet hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.
20Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
33Han sa: Kast henne ned. De kastet henne ned, og noe av blodet hennes sprutet på veggen og på hestene, og han trampet henne ned.
34Da han kom inn, spiste og drakk han, og han sa: Se etter denne foraktede kvinnen og begrav henne; hun er jo en kongedatter.
53Og du skal spise frukten av ditt eget liv, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud har gitt deg, i nøden og den trengselen som dine fiender vil påføre deg.
55På grunn av mangel vil han ikke gi noe til noen av dem av kjøttet til barna som han spiser: for han har ingenting igjen i nøden og den trengselen som dine fiender vil spre over alle dine porter.
56Den følsomme og delikate kvinnen blant dere, som ikke ville sette fotsålene sine på bakken på grunn av sin delikate natur, skal misunne sin ektemann ved hennes side, sin sønn og sin datter,
57og sitt nyfødte barn som kommer fra mellom føttene hennes, og sine barn som hun føder; for hun skal spise dem i hemmelighet på grunn av mangel på alt i nøden og trengselen som din fiende vil påføre deg ved dine porter.
11Mens hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: Jeg ber deg, ta også med et stykke brød til meg.
12Hun svarte: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en flaske. Nå samler jeg to pinner, så jeg kan gå hjem og tilberede det for meg selv og min sønn. Vi skal spise det og deretter dø.
13Elia sa til henne: Vær ikke redd; gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten kake til meg, og kom med den til meg. Etterpå kan du lage til deg selv og din sønn.
27Da tok han sin eldste sønn, som skulle ha regjert i hans sted, og ofret ham som et brennoffer på muren. Og det ble stor forbitrelse mot Israel. De dro fra ham og vendte tilbake til sitt land.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset; hun skyndte seg å slakte den, og tok mel, eltet det og bakte usyret brød.
20Du tok også dine sønner og dine døtre, som du hadde født til meg, og ofret dem til dem for å bli fortært. Er dette en liten ting av dine horegjerninger,
21at du har slaktet mine barn og gitt dem bort for å få dem til å gå gjennom ilden for dem?
13Men hans mor sa til ham: La forbannelsen være over meg, min sønn. Bare hør på min røst, og gå hent dem til meg.
17Og hun ga den velsmakende maten og brødet som hun hadde laget, i hånden til sin sønn Jakob.
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
40De øste opp for mennene, men så snart de begynte å spise, ropte de ut og sa: Du Guds mann, det er død i gryten! De kunne ikke spise.
41Elisja sa: Bring hit noe mel. Han kastet det i gryten og sa: Server for folket, og la dem spise. Det var ikke lenger noe galt i gryten.
21Elisha vendte tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem. Han kokte kjøttet med plogredskapene og ga det til folket, og de spiste. Deretter sto han opp, fulgte Elia og tjente ham.
9Da sa jeg: Jeg vil ikke gjete dere lenger: den som dør, la ham dø; og den som skal kuttes av, la ham bli kuttet av; og la de som er igjen spise kjøttet av hverandre.
26Da Israels konge passerte over muren, ropte en kvinne til ham og sa: Hjelp, min herre konge!
28Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake.
19Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt! Far sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
5Jonadab sa til ham: Legg deg ned på sengen og lat som du er syk. Når faren din kommer for å se til deg, si til ham: Jeg ber deg, la min søster Tamar komme og gi meg noe å spise. La henne lage maten rett foran meg, så jeg kan se det og spise av hennes hånd.
23Samuel sa til kokken: Bring den delen som jeg ga deg, som jeg sa du skulle legge til side.
8Nå, derfor, min sønn, lyd min røst i det jeg befaler deg.
15Før de brente fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: Gi kjøtt til å steke for presten; for han vil ikke ha kokt kjøtt av deg, men rått.
7Det min sjel nektet å røre, er nå min lidelses mat.