2 Samuel 12:21
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
Da sa tjenestene hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live; men da barnet var dødt, steg du opp og spiste.
Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.
Tjenerne spurte ham: 'Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, står du opp og spiser.'
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da spurte hans tjenere: «Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da det døde, reiste du deg og spiste.»
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet var i live, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.»
His attendants asked him, 'Why are you acting this way? While the child was alive, you fasted and wept, but now that the child is dead, you get up and eat!'
Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
Da sagde hans Tjenere til ham: Hvad er det for en Ting, som du haver gjort? du fastede og græd for Barnet, da det levede, men da Barnet er dødt, staaer du op og æder Brød.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
David's tjenere sa til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.
His servants said to him, What is this you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child died, you arose and ate.
Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
Da sa hans tjenere til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, reiste du deg og spiste brød.
Tjenerne hans spurte: Hvorfor oppfører du deg slik? Mens barnet levde sørget du og fastet; men nå som det er dødt, står du opp og spiser.
Then said{H559} his servants{H5650} unto him, What thing{H1697} is this that thou hast done?{H6213} thou didst fast{H6684} and weep{H1058} for the child,{H3206} while it was alive;{H2416} but when the child{H3206} was dead,{H4191} thou didst rise{H6965} and eat{H398} bread.{H3899}
Then said{H559}{(H8799)} his servants{H5650} unto him, What thing{H1697} is this that thou hast done{H6213}{(H8804)}? thou didst fast{H6684}{(H8804)} and weep{H1058}{(H8799)} for the child{H3206}, while it was alive{H2416}; but when the child{H3206} was dead{H4191}{(H8804)}, thou didst rise{H6965}{(H8804)} and eat{H398}{(H8799)} bread{H3899}.
Then sayde his seruauntes vnto him: What maner of thinge is this that thou doest? Whan the childe was alyue, thou fastedst and weptest: but now that it is deed, thou stodest up and eatest?
Then saide his seruants vnto him, What thing is this, that thou hast done? Thou diddest fast and weepe for the childe while it was aliue, but when the childe was dead, thou diddest rise vp, and eate meate.
Then said his seruauntes vnto him: What thing is this that thou hast done? Thou diddest fast & weepe for the childe while it was alyue, & assoone as it was dead, thou diddest ryse vp & eate meate.
Then said his servants unto him, What thing [is] this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, [while it was] alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants to him, What thing is this that you have done? you did fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, you did rise and eat bread.
And his servants say unto him, `What `is' this thing thou hast done? because of the living lad thou hast fasted and dost weep, and when the lad is dead thou hast risen and dost eat bread.'
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then his servants said to him, Why have you been acting in this way? you were weeping and going without food while the child was still living; but when the child was dead, you got up and had a meal.
Then his servants said to him, "What is this that you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child was dead, you rose up and ate bread."
His servants said to him,“What is this that you have done? While the child was still alive, you fasted and wept. Once the child was dead you got up and ate food!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14 Men fordi du ved denne handlingen har gitt Herrens fiender anledning til å spotte, skal barnet som er født av deg, dø.
15 Natan dro da hjem. Herren slo barnet som Urias kone hadde født for David, og det ble svært sykt.
16 David ba derfor til Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.
17 De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
18 Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
19 Men da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Da spurte David tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.
20 Da stod David opp fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus og tilba. Deretter gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de mat fram for ham, og han spiste.
22 Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?
23 Men nå som det er dødt, hvorfor skal jeg faste? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det skal ikke vende tilbake til meg.
11 Da grep David fatt i sine klær og flerret dem, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
12 De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
31 Kongen reiste seg, rev klærne sine i stykker og kastet seg ned på jorden, og alle hans tjenere sto med sine klær i stykker.
36 Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
28 For hele min fars hus var som dødsdømte for min herre kongen, men du lot meg, din tjener, spise ved ditt bord. Hva rett har jeg så til å kreve noe mer av kongen?»
20 "Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov, og la ham ved sitt bryst og la sitt døde barn ved mitt bryst."
21 "Da jeg sto opp om morgenen for å amme mitt barn, se, da var det dødt; men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, det var ikke min sønn, som jeg hadde født."
22 Derfor, vær så snill, hør også på din tjenestekvinne, og la meg sette frem en bit brød for deg; spis, så du får styrke når du går videre.
23 Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans, sammen med kvinnen, ba ham innstendig, så han hørte på dem og reiste seg fra bakken og satte seg på sengen.
24 Kvinnen hadde en gjøkalv i huset; hun skyndte seg å slakte den, og tok mel, eltet det og bakte usyret brød.
25 Hun satte det frem for Saul og hans tjenere, og de spiste. Deretter reiste de seg og dro bort samme natt.
34 Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
35 Da hele folket kom for å overtale David til å spise noe mens det ennå var dag, sverget David og sa: Så la Gud gjøre mot meg, og enda mer også, hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.
21 Han ropte til mannen fra Gud som kom fra Juda og sa: Så sier Herren: Fordi du har vært ulydig mot Herrens ord og ikke har holdt det budet Herren din Gud ga deg,
22 men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på stedet hvor han sa: Ikke spis brød og drikk ikke vann, så skal ditt lik ikke komme til dine fedres grav.
12 De ga ham også et stykke av en kake laget av fiken og to klaser med rosiner. Da han hadde spist, kom kreftene tilbake til ham, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
28 Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
29 Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
30 Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
20 Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?
34 Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
21 Elisha vendte tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem. Han kokte kjøttet med plogredskapene og ga det til folket, og de spiste. Deretter sto han opp, fulgte Elia og tjente ham.
31 David sa til Joab og alle folket som var med ham: Riv klærne deres og kle dere i sekkelerret og sørg for Abner. Og kong David fulgte selv båren.
26 Da Uria sin kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over mannen sin.
27 Da sørgetiden var over, sendte David bud for å få henne til sitt hus, og hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, mishaget Herren.
1 Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
17 Avstå fra å gråte, ikke hold sørgeklage for de døde, bind hodeplagget ditt på deg, ta på skoene dine, dekk ikke leppene dine, og spis ikke menneskers brød.
14 Jeg oppførte meg som om han var min venn eller bror; jeg bøyde meg ned i sorg som en som sørger over sin mor.
5 Jezabel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er du så trist, siden du ikke spiser?
2 Og Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne, og sa til henne: Jeg ber deg, late som om du sørger, og ta på deg sørgeklær og smør deg ikke med olje, men vær som en kvinne som har sørget lenge for de døde.
20 Gutten ble båret til moren, satt på hennes fang til middag, og da døde han.
30 David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
3 Men han sa til dem: «Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham?
17 David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
12 sto alle de tapre mennene opp, tok Sauls kropp og kroppene til sønnene hans, og brakte dem til Jabesj. Der begravde de knoklene under eiken i Jabesj og fastet i syv dager.
33 Kongen ble meget rørt, gikk opp til rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Å Absalom, min sønn, min sønn!
34 Da han kom inn, spiste og drakk han, og han sa: Se etter denne foraktede kvinnen og begrav henne; hun er jo en kongedatter.
5 Joab gikk inn i huset til kongen og sa: «Du har i dag gjort dine tjeneres ansikter til skamme, de som i dag har reddet livet ditt, livet til sønnene og døtrene dine, og livet til konene og medhustruene dine.
12 Reis deg derfor og gå til ditt eget hus. Når føttene dine trår inn i byen, skal barnet dø.
16 Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
4 David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.