Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.
Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har gitt Israel denne store frelsen? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for i dag har han handlet sammen med Gud. Så folket berget Jonatan, og han slapp å dø.
Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
Men folket sa til Saul: Skulle Jonatan dø, han som har gitt denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Så folket frikjøpte Jonatan, og han døde ikke.
Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan, som har gitt denne store frelsen til Israel, dø? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke ett hår fra hans hode falle til jorden, for han har arbeidet med Gud i dag.» Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke.
Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, som har frelst denne store seieren i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke ett hår av hans hode skal falle til jorden, for han har arbeidet med Gud denne dagen." Og folket reddet Jonatan, så han ikke døde.
Og folket sa til Saul: "Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen for Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, skal ikke en eneste hår av hodet hans falle til jorden; for han har hjulpet Gud i dag."
Men folket sa til Saul: «Skal Jonathan dø, han som har frelst Israel? Aldri i livet! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for han har handlet med Guds hjelp i dag.» Så reddet folket Jonathan, og han slapp å dø.
Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen til Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke en hårstrå fra hans hode skal falle til jorden, for han handlet med Gud i dag.» Da reddet folket Jonatan, og han ble ikke drept.
Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.
Men folket sa til Saul: «Skal Jonathan, som har brakt denne store frelsen for Israel, virkelig dø? Nei, for HERREN lever; ikke et eneste hår på hodet hans skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Gud.» Derfor reddet folket Jonathan, slik at han ikke ble drept.
Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har Gud virket gjennom ham." Så løskjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
But the people said to Saul, 'Should Jonathan die, he who has brought about this great deliverance for Israel? Never! As surely as the Lord lives, not a hair of his head will fall to the ground, for he acted with God’s help today.' So the people rescued Jonathan, and he was not put to death.
Folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har bragt denne store frelsen til Israel? Ikke tale om! Så sant Herren lever, ikke et hår på hodet hans skal falle til jorden, for han har handlet med Gud i dag.» Så folk løslatte Jonatan, og han døde ikke.
Men Folket sagde til Saul: Skulde Jonathan døe, som har gjort denne store Frelsning i Israel? det være langt fra! (saa vist som) Herren lever, skal der ikke falde (eet) af hans Hovedhaar paa Jorden, thi han har gjort dette i denne Dag ved Gud; saa forløste Folket Jonathan, at han ikke maatte døe.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? God forbid: as the LORD liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
Men folket sa til Saul: 'Skal Jonatan dø, han som har skapt denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hårstrå på hans hode skal falle til jorden, for i dag har han arbeidet med Gud.' Så fritok folket Jonatan, og han døde ikke.
But the people said to Saul, "Shall Jonathan die, who has brought this great deliverance in Israel? Far be it! As the LORD lives, not one hair of his head shall fall to the ground, for he has worked with God today." So the people rescued Jonathan, and he did not die.
Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen i Israel? Langt derifra; så sant Herren lever, ikke en hår av hans hode skal falle til jorden; for han har arbeidet med Gud denne dagen. Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke.
Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke ett hår skal falle fra hans hode til jorden, for det var med Guds hjelp han handlet i dag.» Så folket befridde Jonatan, og han døde ikke.
Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø? Han som har brakt denne store frelsen i Israel? Det være langt fra det! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for han har virket med Gud i dag. Folket fridde Jonatan, så han ikke døde.
Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har gitt denne store seieren til Israel? Det må ikke skje! Ved den levende Herren, ikke et hår på hans hode må falle til jorden, for han har samarbeidet med Gud i dag. Slik kjøpte folket Jonathan fri fra døden.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? Far from it: as Jehovah liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? God forbid: as the LORD liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
But the people sayde vnto Saul: Shulde Ionathas dye, that hath done so greate health in Israel this night? God forbyd. As truly as the LORDE lyueth, there shal not one heer of his heade fall vpon ye earth: for with God hath he wroughte at this tyme. So the people delyuered Ionathas, that he dyed not.
And the people said vnto Saul, Shall Ionathan die, who hath so mightily deliuered Israel? God forbid. As the Lord liueth, there shall not one heare of his head fall to the ground: for he hath wrought with God this day. So the people deliuered Ionathan that he dyed not.
And the people said vnto Saul: Shal Ionathan dye, which hath so mightilie deliuered Israel? God forbid. As the Lord lyueth, there shall not one heere of his head fall to ye ground, for he hath wrought with God this daye. And so the people deliuered Ionathan, that he dyed not.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? God forbid: [as] the LORD liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
The people said to Saul, Shall Jonathan die, who has worked this great salvation in Israel? Far from it: as Yahweh lives, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he has worked with God this day. So the people rescued Jonathan, that he didn't die.
And the people say unto Saul, `Doth Jonathan die who wrought this great salvation in Israel? -- a profanation! Jehovah liveth, if there falleth from the hair of his head to the earth, for with God he hath wrought this day;' and the people rescue Jonathan, and he hath not died.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? Far from it: as Jehovah liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
And the people said unto Saul, Shall Jonathan die, who hath wrought this great salvation in Israel? Far from it: as Jehovah liveth, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he hath wrought with God this day. So the people rescued Jonathan, that he died not.
And the people said to Saul, Is death to come to Jonathan, the worker of this great salvation for Israel? Let it not be so: by the living Lord, not one hair of his head is to be touched, for he has been working with God today. So the people kept Jonathan from death.
The people said to Saul, "Shall Jonathan die, who has worked this great salvation in Israel? Far from it! As Yahweh lives, there shall not one hair of his head fall to the ground; for he has worked with God this day!" So the people rescued Jonathan, that he didn't die.
But the army said to Saul,“Should Jonathan, who won this great victory in Israel, die? May it never be! As surely as the LORD lives, not a single hair of his head will fall to the ground! For it is with the help of God that he has acted today.” So the army rescued Jonathan from death.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
38Da sa Saul: Kom hit nær, alle folkets ledere, for å finne ut og se hva denne synden kan være i dag.
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
41Da sa Saul til Herren, Israels Gud: Gi oss et perfekt kast. Saul og Jonathan ble tatt, men folket slapp unna.
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonathan, min sønn. Jonathan ble tatt.
43Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø.
44Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.
4Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
5For han satte sitt liv i fare og drepte filisteren, og Herren ga en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
12Da sa folket til Samuel: Hvem er det som sa: Skal Saul herske over oss? Før de menn hit, så vi kan ta livet av dem.
13Men Saul sa: Det skal ikke drepes noen denne dagen, for i dag har Herren brakt frelse i Israel.
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, vil du ikke bli stadfestet, ei heller ditt kongedømme. Send nå bud og hent ham til meg, for han skal dø.
32Jonatan svarte sin far Saul og spurte: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
14Og mens jeg ennå lever, vis meg Herrens velvilje, så jeg ikke dør;
15men også etter min død skal du ikke trekke din velvilje fra mitt hus for alltid, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
25Hvordan er de mektige falt i stridens midte! O Jonatan, du er drept på dine høyder.
22Så skjedde det på stridens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hendene på noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul selv og hans sønn Jonatan fantes det.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan var elskede og vakre i livet, og i døden var de ikke skilt: de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
6Jonatan sa til den unge våpenbæreren sin: Kom, la oss gå over til disse uomskårne mennene. Kanskje vil Herren handle for oss, for det er ingenting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller få.
4David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, hans sønn, er døde?
12Mennene fra forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe. Jonatan sa til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.
11Da sa hun: Jeg ber deg, kom kongen i hu, Herren din Gud, slik at du ikke lar blodhevnere ødelegge mer, for da ville de ødelegge min sønn. Og han sa: Så sant Herren lever, det skal ikke falle en hårstrå fra din sønn til jorden.
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem av oss som er borte. Da de hadde telt, var Jonatan og våpenbæreren hans ikke der.
21Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, og som hadde kommet opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
1Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
30Hvor mye bedre det ville ha vært hvis folket hadde spist av byttet de tok fra fiendene! Det ville ha vært et mye større nederlag blant filisterne.
17Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
7Men kongen sparte Mefibosjet, Jonatans sønn, Sauls sønn, på grunn av Herrens ed som var mellom dem, mellom David og Jonathan, Sauls sønn.
17David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
2Filisterne fortsatte å angripe Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
1Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
46Saul oppga å forfølge filisterne, og filisterne dro hjem til sitt eget.
27Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
10Se, i dag har dine øyne sett at Herren i dag gav deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.»
12De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
10David tilføyde: «Så sant Herren lever: Herren skal slå ham, enten hans dag kommer, så han dør, eller han skal gå ut i krigen og omkomme.