Jona 1:6
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
Skipsføreren gikk til ham og sa: Hva er det med deg, du som sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil se til oss, så vi ikke går til grunne.
Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går til grunne.
Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hva er det med deg at du sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går til grunne.
Kapteinen kom til ham og sa: 'Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går under.'
Skipets styrmann kom til ham og sa: Hva gjør du, sovende? Stå opp, påkall din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går under.
Kapteinen kom til ham og sa: Hva betyr dette, du som sover? Stå opp, be til din Gud; kanskje Gud vil ta seg av oss, så vi ikke går under.
Kapteinen kom ned til ham og sa til ham: Hvordan kan du sove så tungt? Stå opp, rop til din gud! Kanskje din gud vil huske på oss, så vi ikke går til grunne.
Kapteinen gikk bort til ham og sa: "Hvordan kan du ligge her og sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil ta hensyn til oss, så vi ikke går under."
Styrmannen gikk bort til ham og sa: «Hva mener du, du som sover? Rekk deg opp og påkall din Gud, om det lar seg gjøre at han vil tenke på oss, så vi ikke går under.»
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
Kapteinen kom til ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
The captain came to him and said, "What are you doing, sound asleep? Get up, call on your god! Perhaps your god will consider us, so that we will not perish."
Kapteinen kom til ham og sa: 'Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje vil Gud bry seg om oss, så vi ikke går under.'
Men Styrmanden gik til ham og sagde til ham: Hvi sover du saa hart? staa op, kald paa din Gud, maaskee Gud vilde tænke mildelig paa os, at vi ikke forgaae.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
Skipsføreren kom ned til ham og ropte: «Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
So the shipmaster came to him, and said to him, What do you mean, O sleeper? arise, call upon your God, perhaps that God will consider us, that we do not perish.
Skipets kaptein kom til ham og sa: "Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din gud! Kanskje guden vil huske på oss, så vi ikke går under."
Kapteinen nærmet seg ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.»
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hva mener du med å sove sånn? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, slik at vi ikke går under.
Skipets kaptein kom til ham og sa, Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje din Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.
So the shipmaster{H7227} came{H7126} to him, and said{H559} unto him, What meanest thou, O sleeper?{H7290} arise,{H6965} call{H7121} upon thy God,{H430} if so be that God{H430} will think{H6245} upon us, that we perish{H6} not.
So the shipmaster{H7227}{H2259} came{H7126}{(H8799)} to him, and said{H559}{(H8799)} unto him, What meanest thou, O sleeper{H7290}{(H8737)}? arise{H6965}{(H8798)}, call{H7121}{(H8798)} upon thy God{H430}, if so be that God{H430} will think{H6245}{(H8691)} upon us, that we perish{H6}{(H8799)} not.
And ye master of the sheppe came to him and sayd vn to hi why slomberest thou? vpp and call vn to thy god that God maye thinke on vs that we perish not.
So the master of the shippe came to him and sayde vnto him: why slomberest thou? Vp, call vpon thy God: yf God (happly) wil thynke vpon vs, that we peryshe not.
So the shipmaster came to him, and saide vnto him, What meanest thou, O sleeper? Arise, call vpon thy God, if so be that God wil thinke vpon vs, that we perish not.
And the shippe maister came to him, and saide: What meanest thou sleeper? Up, and call vpon thy God, if so be that God wyl shine vnto vs, that we perishe not.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
So the shipmaster came to him, and said to him, "What do you mean, sleeper? Arise, call on your gods! Maybe the gods will notice us, so that we won't perish."
And the chief of the company draweth near to him, and saith to him, `What -- to thee, O sleeper? rise, call unto thy God, it may be God doth bethink himself of us, and we do not perish.'
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
And the ship's captain came to him and said to him, What are you doing sleeping? Up! say a prayer to your God, if by chance God will give a thought to us, so that we may not come to destruction.
So the shipmaster came to him, and said to him, "What do you mean, sleeper? Arise, call on your God! Maybe your God will notice us, so that we won't perish."
The ship’s captain approached him and said,“What are you doing asleep? Get up! Cry out to your god! Perhaps your god might take notice of us so that we might not die!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og sa:
2 Reis til Nineve, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp for mitt ansikt.
3 Men Jonas sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens nærvær. Han dro ned til Jafo, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte billetten og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens nærvær.
4 Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en mektig storm på havet, så skipet holdt på å bryte opp.
5 Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lastene som var om bord, ut i havet for å gjøre skipet lettere. Men Jonas hadde gått ned til skipets indre og lå der i dyp søvn.
7 De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken. De kastet lodd, og loddet falt på Jonas.
8 Da sa de til ham: Fortell oss hvorfor denne ulykken har rammet oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hvilket land tilhører du, og hvilket folk er du fra?
9 Han svarte dem: Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.
10 Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
11 De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12 Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13 Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
14 Da ropte de til Herren: Vi ber deg, Herre, vi ber deg, la oss ikke omkomme på grunn av dette menneskets liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.
15 Så tok de Jonas og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
16 Da ble mennene fylt med stor frykt for Herren, og de ofret et offer til Herren og avla løfter.
17 Herren hadde gjort klar en stor fisk til å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage tre dager og tre netter.
37 Da kom det en voldsom vindstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38 Men han lå og sov i akterenden på en pute. De vekket ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
24 Og se, det oppstod en voldsom storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov.
25 Disiplene kom til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss; vi går under.
26 Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og bød vinden og sjøen; og det ble fullstendig stille.
1 Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens mage,
2 og sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han hørte meg; fra dødens dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
8 Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
9 Og Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» Han svarte: «Ja, jeg er sint til døden.»
10 Da sa Herren: «Du har hatt omsorg for planten, som du ikke har arbeidet med eller fått til å vokse, den kom opp i løpet av en natt og forsvant i løpet av en natt.»
23 Mens de seilte, sovnet han. En storm av vind kom over sjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24 De gikk bort til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under. Da reiste han seg og truet vinden og vannets flodbølge, og de stilnet, og alt ble rolig.
1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
2 Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
10 Og Herren talte til fisken, og den kastet Jona opp på tørt land.
29 I frykt for å drive mot klippene kastet de fire ankre fra akteren og ønsket langsomt at det ble dag.
30 Da sjøfolkene forsøkte å rømme fra skipet under påskudd av å skulle kaste ankre fra baugen, senket de livbåten ut i sjøen.
26 Men vi må bli kastet på en viss øy.
27 Da den fjortende natten kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, trodde sjømennene ved midnatt at de nærmet seg land.
39 Da dagen kom, kjente de ikke landet igjen, men de så en bukt med en strand, hvor de forsøkte å føre skipet inn hvis mulig.
1 Herrens ord kom til Jona for andre gang, og sa:
2 Reis deg og dra til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskap jeg gir deg.
17 Da de hadde fått den opp, brukte de hjelpemidler ved å støtte opp skipet, og i frykt for å drive mot sandbankene, senket de seilene og lot seg drive.
18 Da vi ble kastet voldsomt rundt i stormen, lettet de skipet neste dag.
19 Den tredje dagen kastet vi med våre egne hender ut skipets utstyr.
20 Da verken sol eller stjerner hadde vist seg i flere dager, og stormen fortsatte uten opphør, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet.
41 De kom til en sandbanke der to hav strømte sammen, og der satte de skipet fast; forparten satt urokkelig fast, mens akterskipet ble knust av bølgenes voldsomhet.
46 Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke faller i fristelse.
23 Våkn opp, hvorfor sover du, Herre? Reis deg, kast oss ikke bort for alltid.
10 Han sa til dem: Menn, jeg ser at denne reisen vil innebære skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.
30 Men da han så den sterke vinden, ble han redd, og begynte å synke, og ropte: Herre, frels meg.
4 Jona begynte å gå inn i byen, og etter en dags vandring ropte han: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.
4 Da sa Herren: «Er det rett av deg å være så sint?»