Salmene 104:29
Du skjuler ditt ansikt, og de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Du skjuler ditt ansikt, og de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Skjuler du ditt ansikt, blir de forferdet; tar du livspusten fra dem, dør de og vender tilbake til støvet.
Skjuler du ditt ansikt, blir de skrekkslagne; tar du livspusten fra dem, dør de og blir til støv igjen.
Skjuler du ansiktet, blir de forferdet; tar du deres ånde bort, dør de og blir til støv igjen.
Skjuler du ansiktet ditt, blir de redde. Tar du livsånden fra dem, dør de og vender tilbake til støvet.
Du skjuler ditt ansikt, de blir redde; du tar bort deres ånd, de dør, og vender tilbake til sitt støv.
Du skjuler ansiktet ditt, de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Skjuler du ditt ansikt, blir de redde; tar du deres ånd tilbake, dør de og blir til støv igjen.
Når du skjuler ditt ansikt, blir de skremt. Når du tar bort deres ånd, dør de og går tilbake til støvet.
Når du vender bort ditt ansikt, blir de forstyrret; du berøver dem deres ånd, og de dør og vender tilbake til støvet.
Du skjuler ditt ansikt, og de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Skjuler du ditt ansikt, blir de skremt. Tar du bort deres ånd, dør de og vender tilbake til støvet.
When You hide Your face, they are terrified; when You take away their breath, they die and return to the dust.
Du skjuler ditt ansikt, de fylles med redsel. Du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Skjuler du dit Ansigt, da forfærdes de, samler du deres Aand fra dem, da opgive de Aanden, og de komme til deres Støv igjen.
Thou hidest thy face, they are troubled: thou takest away their breath, they die, and return to their dust.
Du skjuler ditt ansikt, de blir forferdet; du tar bort deres livsånde, de dør og vender tilbake til sitt støv.
You hide Your face, they are troubled: You take away their breath, they die, and return to their dust.
Du skjuler ditt ansikt, de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
Du skjuler ansiktet, de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til sitt støv.
Du skjuler ditt ansikt, de blir skremt; du tar bort deres ånde, de dør, og vender tilbake til sitt støv.
Når du skjuler ditt ansikt, blir de urolige; når du tar bort deres pust, dør de og vender tilbake til støvet.
Thou hidest{H5641} thy face,{H6440} they are troubled;{H926} Thou takest away{H622} their breath,{H7307} they die,{H1478} And return{H7725} to their dust.{H6083}
Thou hidest{H5641}{(H8686)} thy face{H6440}, they are troubled{H926}{(H8735)}: thou takest away{H622}{(H8799)} their breath{H7307}, they die{H1478}{(H8799)}, and return{H7725}{(H8799)} to their dust{H6083}.
But when thou hydest thy face, they are soroufull: yf thou takest awaye their breth, they dye, & are turned agayne to their dust.
But if thou hide thy face, they are troubled: if thou take away their breath, they dye and returne to their dust.
When thou hydest thy face, they are troubled: when thou takest away their spirite, they dye, and are turned agayne to their dust.
Thou hidest thy face, they are troubled: thou takest away their breath, they die, and return to their dust.
You hide your face: they are troubled; You take away their breath: they die, and return to the dust.
Thou hidest Thy face -- they are troubled, Thou gatherest their spirit -- they expire, And unto their dust they turn back.
Thou hidest thy face, they are troubled; Thou takest away their breath, they die, And return to their dust.
Thou hidest thy face, they are troubled; Thou takest away their breath, they die, And return to their dust.
If your face is veiled, they are troubled; when you take away their breath, they come to an end, and go back to the dust.
You hide your face: they are troubled; you take away their breath: they die, and return to the dust.
When you ignore them, they panic. When you take away their life’s breath, they die and return to dust.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Du sender ut din ånd, de blir skapt, og du fornyer jordens overflate.
14 Om han satte sitt hjerte på mennesket, om han samlet til seg sin ånd og sin pust,
15 da ville alt kjøtt omkomme samtidig, og mennesket ville vende tilbake til støvet.
27 Alle venter på deg, at du skal gi dem deres føde i rette tid.
28 Det du gir dem, samler de inn; du åpner din hånd, og de mettes med det gode.
4 Når han gir opp ånden, vender han tilbake til jorden; samme dag går hans planer til grunne.
3 Du vender mennesket tilbake til støv og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn.
9 Ved Guds kraft omkommer de, og ved pustet fra hans nesebor blir de fortært.
7 Da vender støvet tilbake til jorden som det var, og ånden vender tilbake til Gud som ga den.
20 Alt går til én plass; alt er av støv, og alt vender tilbake til støv.
10 Men mennesket dør og svinner bort; ja, mennesket gir opp ånden, og hvor er han?
7 Ved din trussel flyktet de, ved lyden av ditt tordenvær hastet de bort.
8 De steg opp til fjellene, de sank ned i dalene, til stedet du hadde grunnlagt for dem.
9 Du satte en grense som de ikke kan overskride, for at de ikke skal dekke jorden igjen.
22 Du løfter meg opp til vinden; du får meg til å ri på den, og oppløser mitt vesen.
19 I ditt ansikts svette skal du spise ditt brød, til du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Jord er du, og til jord skal du vende tilbake.»
39 For han husket at de var kjøtt: en vind som går bort, og ikke kommer tilbake.
20 På et øyeblikk skal de dø, og folkene skal forferdes ved midnatt og gå bort; og de mektige skal rykkes bort uten menneskehånd.
14 For han kjenner vår skapning, han husker at vi er støv.
15 Et menneskes dager er som gress; som en blomst på marken blomstrer han.
16 For vinden blåser over den, og den er borte; og dens sted kjenner den ikke mer.
26 De skal ligge i støvet sammen, og markene skal dekke dem.
5 Du skyller dem bort som med en flom; de er som en søvn: om morgenen er de som gresset som vokser opp.
6 Om morgenen blomstrer det og vokser opp; om kvelden skjæres det ned og visner.
19 Hvordan er de ikke blitt til intet, i et øyeblikk! De er helt oppslukt av redsler.
4 Mennesket er lik forfengelighet: hans dager er som en skygge som svinner bort.
12 Så legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; inntil himlene ikke er mer, vil de ikke våkne, eller oppstå fra sin søvn.
22 Slutt å stole på mennesket, som bare har en pust i nesen. Hva er han å regne for?
17 De har ører, men hører ikke; det er heller ingen pust i deres munner.
17 Når de varmes opp, forsvinner de; når det er varmt, forsvinner de fra sitt sted.
16 Den er brent opp av ild, hugget ned; de omkommer under din bebreidelse.
26 De stiger opp til himmelen, og synker ned til dypene; deres sjel smelter av nød.
13 Skjul dem sammen i støvet; bind deres ansikter i hemmelighet.
19 Vannene sliter på steinene; du skyller bort det som vokser av jordens støv, og du ødelegger menneskets håp.
20 Du vinner alltid over ham, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.
10 Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.
32 Han ser på jorden, og den skjelver; han rører ved fjellene, og de ryker.
14 De er døde, de skal ikke leve; de er døde, de skal ikke stå opp: derfor har du gjestet og ødelagt dem og fått alle deres minner til å forsvinne.
20 Du gjør mørket, og det blir natt, da alle skogens dyr kryper frem.
20 De blir ødelagt fra morgen til kveld: de går til grunne for alltid uten at noen legger merke til det.
21 Går ikke deres fremtredende egenskaper bort? De dør, selv uten visdom.
10 I hans hånd er sjelen til hvert levende vesen, og ånden til alle mennesker.
10 Fjern din straff fra meg; jeg er ødelagt av dine henders slag.
2 Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned; han flyr bort som en skygge og blir ikke.
3 Og åpner du dine øyne mot en slik en, og drar meg for retten med deg?
1 Min pust er råtten, mine dager er til ende, gravene er klare for meg.
14 De dør unge, og deres liv er blant de urene.
19 Tørke og hete fortærer snøvannet: slik fortærer graven dem som har syndet.
14 Fra menneskene som er din hånd, Herre, fra menneskene i verden, som har sin del i dette liv, og hvis mage du fyller med dine skjulte skatter; de er fulle av barn og etterlater resten av sin rikdom til sine barn.