2 Samuelsbok 1:26
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonathan; du var meget kjær for meg. Din kjærlighet var vidunderlig for meg, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonathan; du var meget kjær for meg. Din kjærlighet var vidunderlig for meg, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet var meg vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan. Du var veldig kjær for meg. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinnekjærlighet.
Jeg er i sorg over deg, min bror Jonathan; du har vært veldig behagelig mot meg; din kjærlighet mot meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er dypt bedrøvet over deg, min bror Jonathan! Du var meg inderlig kjær, din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg sørger dypt for deg, min bror Jonathan; du var meg en stor glede, og din kjærlighet til meg var enestående, den overgikk selv kjærligheten som kvinner gir.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg er sørgetyngdet for deg, min bror Jonatan. Du var svært kjær for meg; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinner kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You were very dear to me. Your love for me was wonderful, more than the love of women.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
(Det gjør) mig meget ondt for dig, min Broder Jonathan! du var mig saare liflig, din Kjærlighed var mig underligere end Qvinders Kjærlighed.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er tynget av sorg for deg, min bror Jonatan: du var meg veldig kjær; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan: very pleasant have you been to me: your love to me was wonderful, surpassing the love of women.
Jeg er bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan: Du har vært meget elskelig for meg: Din kjærlighet til meg har vært underfull, overgikk kvinners kjærlighet.
Jeg er syk av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet mot meg var vidunderlig, større enn kvinners kjærlighet!
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan: du har vært meget kjær for meg; din kjærlighet til meg var et under, større enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am sory for the my brother Ionathas: thou hast bene very louely vnto me: Thy loue hath bene more speciall vnto me, then the loue of wemen.
Wo is me for thee, my brother Ionathan: very kinde hast thou bene vnto me: thy loue to me was wonderfull, passing the loue of women:
Wo is me for thee my brother Ionathan, very kinde hast thou ben vnto me: Thy loue to me was wonderful, passing the loue of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan: Very pleasant have you been to me: Your love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am in distress for thee, my brother Jonathan, Very pleasant wast thou to me; Wonderful was thy love to me, Above the love of women!
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am full of grief for you, my brother Jonathan: very dear have you been to me: your love for me was a wonder, greater than the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You have been very pleasant to me. Your love to me was wonderful, passing the love of women.
I grieve over you, my brother Jonathan! You were very dear to me. Your love was more special to me than the love of women.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte ikke Jonathans bue tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt.
23Saul og Jonathan, elskelige og behagelige i livet, og i døden ble de ikke skilt. De var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
24Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen med herligheter, som satte gullsmykker på deres klær.
25Hvordan de mektige er falt midt i kampen! Å Jonathan, drept på dine høyder!
27Hvordan de mektige er falt, og krigens våpen gått til grunne!
1Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonathan, hans sønn:
3Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.
4Jonathan tok av seg kappen som han hadde på seg og ga den til David, sammen med sine klær, sitt sverd, sin bue og sitt belte.
17Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
41Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.
42Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget begge i Herrens navn og sagt: ‘Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for alltid.’» Så reiste David seg og dro av sted, og Jonathan gikk inn i byen.
11Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonathan sa til David: «Herre Gud i Israel, når jeg har loddet min fars humør i morgen eller på den tredje dagen, og se, hvis det er godt for David, vil jeg da ikke sende bud til deg og åpenbare det for deg?»
13«Herren gjør slik mot Jonathan og mer til hvis jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred, om det er godt for min far å gjøre deg ondt. Herren være med deg, som han har vært med min far.»
14«Vis meg Herrens godhet mens jeg ennå lever, så jeg ikke dør.»
2Jonathan svarte ham: «Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten å fortelle meg det. Hvorfor skulle min far skjule dette fra meg? Det er ikke slik.»
3David svarte igjen og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og som du selv lever, det er bare ett steg mellom meg og døden.»
4Jonathan sa til David: «Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre det for deg.»
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonathan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
29Da sa Jonatan: "Min far har forstyrret landet; se, jeg ber dere, hvordan mine øyne har blitt opplyst, fordi jeg smakte litt av denne honningen."
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Vær så snill, fortell meg. Og han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og Jonathan, hans sønn, er døde.
30Da ble Sauls vrede tent mot Jonathan, og han sa til ham: «Du sønn av en fordervet, opprørsk kvinne, vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til skam for deg og til skam for din mors nakenhet?»
39For så sant Herren lever, som frelste Israel, selv om det er i Jonatan min sønn, han skal sikkert dø." Men det var ingen blant folket som svarte ham.
2Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David, og fortalte ham og sa: Min far Saul søker å drepe deg. Vær så snill og vær på vakt til morgenen, hold deg på et skjult sted og gjem deg.
3Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og tale om deg til min far. Hva jeg ser, vil jeg fortelle deg.
4Jonatan snakket godt om David til Saul, sin far, og sa: Kongen må ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, men hans gjerninger har vært svært gode mot deg.
8«Vis derfor godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i en pakt med Herren. Men hvis det er noen misgjerning i meg, drep meg selv. Hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonathan svarte: «Det være langt fra deg! Hvis jeg virkelig visste at ondskap var besluttet av min far mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?»
43Da sa Saul til Jonatan: "Fortell meg hva du har gjort." Og Jonatan fortalte ham og sa: "Jeg smakte bare litt honning med enden av staven som var i min hånd, og se, jeg må dø."
44Saul svarte: "Gud gjør slik og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan."
45Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, som har frelst denne store seieren i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke ett hår av hans hode skal falle til jorden, for han har arbeidet med Gud denne dagen." Og folket reddet Jonatan, så han ikke døde.
6Hvor vakker og behagelig, min kjære, er du i din ynde!
1Å, om du bare var som en bror for meg, en som har diet ved min mors bryst! Når jeg finner deg ute, kunne jeg kysse deg, ja, og jeg ville ikke bli foraktet.
13Og Jonatan klatret opp på sine hender og føtter, og hans våpenbærer etter ham; og de falt foran Jonatan, og hans våpenbærer slo ned etter ham.
17Og han sa til ham: Frykt ikke; for min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal være konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet det.
18De to inngikk da en pakt for Herrens ansikt. Og David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem.
22Så det skjedde på krigens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var med Saul og Jonatan; men det ble funnet med Saul og Jonatan, hans sønn.
6Saul lyttet til Jonatans ord, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonatan kalte David og fortalte ham alle disse tingene. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner tett. De drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
24Se, likesom ditt liv var høyt akta i mine øyne i dag, slik må mitt liv være høyt akta i Herrens øyne, og må han redde meg ut av all trengsel.»
9Hva er din elskede mer enn en annen elsket, å du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede mer enn en annen elsket, siden du trygler oss slik?
10Hvor vakker er din kjærlighet, min søster, min brud! Hvor mye bedre er din kjærlighet enn vin, og duften av dine salver enn alle krydder!
2Må han kysse meg med kyssene fra sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin.
21Dessuten vendte hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, seg til å være med israelittene som var med Saul og Jonatan.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner kraftig. De drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
7Hans våpenbærer sa til ham: "Gjør alt som er i ditt hjerte; vend deg til, se, jeg er med deg som ditt hjerte ønsker."
37Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan til gutten og sa: «Er ikke pilen bortenfor deg?»
35Neste morgen gikk Jonathan ut på marken til den avtale tid med David, og en liten gutt var med ham.