1 Samuelsbok 20:11

Moderne oversettelse av Bibelen fra 1611 KJV med hebraisk kontekst

Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 83%

    32Jonathan svarte Saul, sin far, og sa: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»

    33Saul kastet sin spyd etter ham for å slå ham; dermed forstod Jonathan at det var bestemt av hans far å drepe David.

    34Jonathan reiste seg fra bordet i rasende sinne og spiste ikke den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde ydmyket ham.

    35Neste morgen gikk Jonathan ut på marken til den avtale tid med David, og en liten gutt var med ham.

    36Han sa til gutten: «Løp, finn pilene som jeg skyter.» Mens gutten løp, skjøt han en pil bortenfor ham.

    37Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan til gutten og sa: «Er ikke pilen bortenfor deg?»

    38Jonathan ropte etter gutten: «Skynd deg, vær rask, stå ikke stille.» Jonathans gutt samlet pilene og kom til sin herre.

    39Men gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste saken.

    40Jonathan ga sitt utstyr til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå, bær dem inn til byen.»

    41Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.

    42Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget begge i Herrens navn og sagt: ‘Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for alltid.’» Så reiste David seg og dro av sted, og Jonathan gikk inn i byen.

  • 82%

    1Saul sa til sin sønn Jonatan og alle sine tjenere at de skulle drepe David.

    2Men Jonatan, Sauls sønn, hadde stor glede i David, og fortalte ham og sa: Min far Saul søker å drepe deg. Vær så snill og vær på vakt til morgenen, hold deg på et skjult sted og gjem deg.

    3Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og tale om deg til min far. Hva jeg ser, vil jeg fortelle deg.

    4Jonatan snakket godt om David til Saul, sin far, og sa: Kongen må ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, men hans gjerninger har vært svært gode mot deg.

  • 81%

    9Jonathan svarte: «Det være langt fra deg! Hvis jeg virkelig visste at ondskap var besluttet av min far mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?»

    10David spurte Jonathan: «Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?»

  • 80%

    16Jonatan, Sauls sønn, dro til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.

    17Og han sa til ham: Frykt ikke; for min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal være konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet det.

    18De to inngikk da en pakt for Herrens ansikt. Og David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem.

  • 80%

    12Jonathan sa til David: «Herre Gud i Israel, når jeg har loddet min fars humør i morgen eller på den tredje dagen, og se, hvis det er godt for David, vil jeg da ikke sende bud til deg og åpenbare det for deg?»

    13«Herren gjør slik mot Jonathan og mer til hvis jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred, om det er godt for min far å gjøre deg ondt. Herren være med deg, som han har vært med min far.»

  • 1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar hans våpen: "Kom, la oss gå over til filisternes garnison på den andre siden." Men han fortalte det ikke til sin far.

  • 78%

    27Dagen etter, som var den andre dagen i måneden, var Davids plass fortsatt tom. Saul sa til Jonathan, sin sønn: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»

    28Jonathan svarte Saul: «David ba meg innstendig om å få dra til Betlehem.»

    29«Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for vår familie har en offerfest i byen, og min bror har befalt meg å være der. Og nå, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg dra og se mine brødre.’ Derfor har han ikke kommet til kongens bord.»

  • 78%

    6Jonatan sa til den unge mannen som bar hans våpen: "Kom, la oss gå over til garnisonen av disse uomskårne. Kanskje Herren vil virke for oss, for det er ingen hindring for Herren å frelse, enten det er med mange eller få."

    7Hans våpenbærer sa til ham: "Gjør alt som er i ditt hjerte; vend deg til, se, jeg er med deg som ditt hjerte ønsker."

    8Da sa Jonatan: "Se, vi vil gå over til disse mennene, og vi vil vise oss for dem."

  • 77%

    1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonathan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Hva er min synd overfor din far, siden han søker å ta mitt liv?»

    2Jonathan svarte ham: «Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten å fortelle meg det. Hvorfor skulle min far skjule dette fra meg? Det er ikke slik.»

    3David svarte igjen og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og som du selv lever, det er bare ett steg mellom meg og døden.»

    4Jonathan sa til David: «Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre det for deg.»

    5David sa til Jonathan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle sitte ved kongens bord for å spise. Men la meg gå, så jeg kan skjule meg på marken til den tredje kvelden.»

  • 77%

    11Og begge viste seg for filisternes garnison; og filisterne sa: "Se, hebreerne kommer ut av hullene der de har gjemt seg."

    12Mennene fra garnisonen svarte Jonatan og hans våpenbærer og sa: "Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe." Da sa Jonatan til sin våpenbærer: "Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd."

    13Og Jonatan klatret opp på sine hender og føtter, og hans våpenbærer etter ham; og de falt foran Jonatan, og hans våpenbærer slo ned etter ham.

  • 76%

    1Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.

    2Saul tok ham da den dagen og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.

    3Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.

    4Jonathan tok av seg kappen som han hadde på seg og ga den til David, sammen med sine klær, sitt sverd, sin bue og sitt belte.

  • 7Jonatan kalte David og fortalte ham alle disse tingene. Så førte Jonatan David til Saul, og han var i hans nærvær som før.

  • 17Da sa Saul til folket som var med ham: "Tell nå, og se hvem som har gått fra oss." Og da de telte, se, Jonatan og hans våpenbærer var ikke der.

  • 21Dessuten vendte hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, seg til å være med israelittene som var med Saul og Jonatan.

  • 19«Når du har vært borte i tre dager, så gå ned raskt og kom til stedet der du skjulte deg den gangen, og bli ved steinen Esel.»

  • 17David sang denne klagesangen over Saul og Jonathan, hans sønn:

  • 40Så sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som virker godt for deg."

  • 16Så opprettet Jonathan en pakt med Davids hus, og sa: «Måtte Herren kreve det fra Davids fiender.»

  • 4David sa til ham: Hvordan gikk det? Vær så snill, fortell meg. Og han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og Jonathan, hans sønn, er døde.

  • 44Saul svarte: "Gud gjør slik og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan."